av
Steinar Holden
Kommentar i Finansavisen 24. mars 2007
Norsk økonomi er i
høygir, og mange økonomer ber om strammere pengepolitikk og strammere
finanspolitikk. Kort sagt – en ønsker at myndighetene skal gjøre mer for å
stabilisere økonomien. Men bør myndighetene egentlig drive aktiv
stabiliseringspolitikk? For folk flest, og kanskje også for Finansavisens
lesere, synes det kanskje opplagt at svaret er ja. For forskere innen økonomi-faget har det imidlertid vært mye mer uenighet om
dette, og en del universitetsøkonomer har vært sterke motstandere av bruk av
stabiliseringspolitikk.
Skoler i makroøkonomi
Med fare for grov
forenkling, har en tidligere kunnet dele universitetsøkonomer i flere skoler.
Innen den tradisjonelle keynesianske skolen var stabiliseringspolitikk både
riktig og viktig, for å dempe svingningene i økonomien og motvirke høy
arbeidsledighet. Monetaristene derimot, som Milton Friedman,
mente at aktiv stabiliseringspolitikk i større grad forårsaket svingninger enn
dempet dem. Realkonjunkturteoretikere, som Ed Prescott
og Finn Kydland, mente at svingningene i økonomien
først og fremst skyldes endringer i produktivitetsnivået, og at myndighetene
derfor ikke burde forsøke å påvirke dem.
Faglig konvergens
Uenigheten mellom
universitetsøkonomer om slike makrospørsmål er mye mindre enn før. Det er bred
enighet blant økonomer om at pengepolitikken bør ta sikte på å stabilisere
realøkonomien, selv om hovedmålet for pengepolitikken er lav inflasjon. De
aller fleste økonomer er også klar over at det ikke er alle svingninger i
økonomien som bør stabiliseres. Hvis f.eks. økt vekst i økonomien skyldes
forbedringer på tilbudssiden, som høyere produktivitet, bør myndighetene ikke forsøke
å forhindre veksten gjennom stabiliseringspolitikken. Det er også stor enighet
blant økonomer om at en må la de såkalte automatiske stabilisatorene få virke i
finanspolitikken, dvs. at når skatteinntektene synker i en nedgangskonjunktur,
bør ikke myndighetene forsøke å motvirke dette ved å øke skattesatsene eller
kutte de offentlige utgifter.
Skille mellom forskning og praktisk økonomisk politikk
Den faglige konvergens
har likevel ikke forhindret at det fortsatt er et skille mellom makroøkonomisk
forskning og praktisk økonomisk politikk. Mens den makroøkonomiske forskningen
har utviklet seg kraftig i løpet av de siste 20 årene, har det vært mindre
endringer i den praktiske anvendelsen av faget, både innen økonomisk politikk
og innen økonomisk konjunkturanalyse. Dersom økonomer 20-30 år tilbake hadde
fått tilgang til en av nåtidens forskningsartikler i makroøkonomi, ville han
eller hun trolig hatt liten glede av det. Derimot ville den makroøkonomisk
politikken og konjunkturanalysen som gjøres i dag neppe vært like fremmed for datidens
økonomer. Den tradisjonelle keynesianske tilnærmingen står fortsatt sterkt i
makroøkonomisk politikk og konjunkturanalyse. Det har selvfølgelig skjedd
viktige endringer, bl.a. ved at ambisjonsnivået i stabiliseringspolitikken er
senket, og ved økt vekt på politikk-regler som
handlingsregelen og inflasjonsmålet. Hovedtankegangen er likevel ikke
fundamentalt endret. (Les hva Greg Mankiw, Harvard-professor og Chairman
i Council of Economic Advisors for
Bush-administrasjonen i 2004-2005, skriver om dette, på http://gregmankiw.blogspot.com/2006/05/scientists-and-engineers.html).
Hvor aktiv bør stabiliseringspolitikken være?
Derimot er det
fortsatt uenighet om hvor aktiv stabiliseringspolitikken bør være. Bør
pengepolitikken brukes til å ”stikke hull” på bobler i aktivamarkedene ved å
heve renten? Hvilken avveining bør sentralbanken foreta mellom inflasjon og
stabilitet i realøkonomien på kort sikt? Bør en bruke aktiv finanspolitikk som
skattelette og økte utgifter i lavkonjunkturer? Dette er tre eksempler på
viktige spørsmål der det er betydelig faglig uenighet.
Norsk økonomi i dag
Situasjonen i norsk
økonomi nå er meget spesiell i forhold til hovedlinjene i debatten. Til tross
for at økonomien har vokst kraftig de to siste årene, har penge- og
finanspolitikken vært ekspansiv. Selv nå, når ledigheten er rekordlav og
lønnsveksten øker, er renten under nøytralt nivå, slik at pengepolitikken
virker ekspansivt. Og de store oljeinntektene innebærer at handlingsreglen for
finanspolitikken i praksis gir en meget ekspansiv finanspolitikk. Årsaken til
den ekspansive politikken er selvfølgelig at inflasjonen er lav, og at vi jo skal
bruke disse oljepengene. Tross disse gode årsakene til den penge- og
finanspolitikken som føres, er konsekvensen likevel at den økonomiske
politikken forsterker den kraftige høykonjunkturen, gjennom å bruke
virkemidlene i motsatt retning av hva tradisjonell stabiliseringspolitikk ville
innebære.
Hvilken risiko
innebærer den økonomiske politikken? Den kraftige lavkonjunkturen på
begynnelsen av 1990-tallet gir en illustrasjon. Deregulering
av kreditt-markedet bidro til overinvestering og
overforbruk midt på 1980-tallet som forårsaket kraftige ubalanser i norsk
økonomi. Da disse ubalansene måtte rettes opp, gjennom mindre investeringer og
redusert konsum, var det samtidig nødvendig for myndighetene å føre en stram
politikk for å få ned inflasjonen. Resultatet var en kraftig økning i
ledigheten på slutten av 1980-tallet, og deretter en langvarig lavkonjunktur.
Så galt kan det ikke gå
Så galt kan det ikke
gå nå. Pengepolitikken har troverdighet om lav inflasjon, og oljeinntektene gir
spillerom i finanspolitikken. Det mest sannsynlige bildet er derfor en myk
landing for norsk økonomi, slik Statistisk sentralbyrå og Norges Bank regner
med. Men risikoen for at husholdningene nå låner for mye, og at de om et par år
må redusere forbruket, er tilstede. Risikoen for at lønnsveksten øker, samtidig
som produktivitetsveksten faller, slik at inflasjonen kan komme godt over 2,5
målet, er også der. Dersom begge tingene skjer, kommer vi igjen i en situasjon
der Norges Bank må heve renten, eller i hvert fall holde renten høy, i en
nedgangskonjunktur. På grunn av disse risikofaktorene ville jeg vært mer
komfortabel med en strammere penge- og finanspolitikk enn det vi har nå.