Stabiliseringspolitikk – før og nå

av

Steinar Holden

Kommentar i Finansavisen 24. mars 2007

 

 

Norsk økonomi er i høygir, og mange økonomer ber om strammere pengepolitikk og strammere finanspolitikk. Kort sagt – en ønsker at myndighetene skal gjøre mer for å stabilisere økonomien. Men bør myndighetene egentlig drive aktiv stabiliseringspolitikk? For folk flest, og kanskje også for Finansavisens lesere, synes det kanskje opplagt at svaret er ja. For forskere innen økonomi-faget har det imidlertid vært mye mer uenighet om dette, og en del universitetsøkonomer har vært sterke motstandere av bruk av stabiliseringspolitikk.

 

Skoler i makroøkonomi

Med fare for grov forenkling, har en tidligere kunnet dele universitetsøkonomer i flere skoler. Innen den tradisjonelle keynesianske skolen var stabiliseringspolitikk både riktig og viktig, for å dempe svingningene i økonomien og motvirke høy arbeidsledighet. Monetaristene derimot, som Milton Friedman, mente at aktiv stabiliseringspolitikk i større grad forårsaket svingninger enn dempet dem. Realkonjunkturteoretikere, som Ed Prescott og Finn Kydland, mente at svingningene i økonomien først og fremst skyldes endringer i produktivitetsnivået, og at myndighetene derfor ikke burde forsøke å påvirke dem.

 

Faglig konvergens

Uenigheten mellom universitetsøkonomer om slike makrospørsmål er mye mindre enn før. Det er bred enighet blant økonomer om at pengepolitikken bør ta sikte på å stabilisere realøkonomien, selv om hovedmålet for pengepolitikken er lav inflasjon. De aller fleste økonomer er også klar over at det ikke er alle svingninger i økonomien som bør stabiliseres. Hvis f.eks. økt vekst i økonomien skyldes forbedringer på tilbudssiden, som høyere produktivitet, bør myndighetene ikke forsøke å forhindre veksten gjennom stabiliseringspolitikken. Det er også stor enighet blant økonomer om at en må la de såkalte automatiske stabilisatorene få virke i finanspolitikken, dvs. at når skatteinntektene synker i en nedgangskonjunktur, bør ikke myndighetene forsøke å motvirke dette ved å øke skattesatsene eller kutte de offentlige utgifter.

 

Skille mellom forskning og praktisk økonomisk politikk

Den faglige konvergens har likevel ikke forhindret at det fortsatt er et skille mellom makroøkonomisk forskning og praktisk økonomisk politikk. Mens den makroøkonomiske forskningen har utviklet seg kraftig i løpet av de siste 20 årene, har det vært mindre endringer i den praktiske anvendelsen av faget, både innen økonomisk politikk og innen økonomisk konjunkturanalyse. Dersom økonomer 20-30 år tilbake hadde fått tilgang til en av nåtidens forskningsartikler i makroøkonomi, ville han eller hun trolig hatt liten glede av det. Derimot ville den makroøkonomisk politikken og konjunkturanalysen som gjøres i dag neppe vært like fremmed for datidens økonomer. Den tradisjonelle keynesianske tilnærmingen står fortsatt sterkt i makroøkonomisk politikk og konjunkturanalyse. Det har selvfølgelig skjedd viktige endringer, bl.a. ved at ambisjonsnivået i stabiliseringspolitikken er senket, og ved økt vekt på politikk-regler som handlingsregelen og inflasjonsmålet. Hovedtankegangen er likevel ikke fundamentalt endret. (Les hva Greg Mankiw, Harvard-professor og Chairman i Council of Economic Advisors for Bush-administrasjonen i 2004-2005, skriver om dette, på http://gregmankiw.blogspot.com/2006/05/scientists-and-engineers.html).

 

Hvor aktiv bør stabiliseringspolitikken være?

Derimot er det fortsatt uenighet om hvor aktiv stabiliseringspolitikken bør være. Bør pengepolitikken brukes til å ”stikke hull” på bobler i aktivamarkedene ved å heve renten? Hvilken avveining bør sentralbanken foreta mellom inflasjon og stabilitet i realøkonomien på kort sikt? Bør en bruke aktiv finanspolitikk som skattelette og økte utgifter i lavkonjunkturer? Dette er tre eksempler på viktige spørsmål der det er betydelig faglig uenighet.

 

Norsk økonomi i dag

Situasjonen i norsk økonomi nå er meget spesiell i forhold til hovedlinjene i debatten. Til tross for at økonomien har vokst kraftig de to siste årene, har penge- og finanspolitikken vært ekspansiv. Selv nå, når ledigheten er rekordlav og lønnsveksten øker, er renten under nøytralt nivå, slik at pengepolitikken virker ekspansivt. Og de store oljeinntektene innebærer at handlingsreglen for finanspolitikken i praksis gir en meget ekspansiv finanspolitikk. Årsaken til den ekspansive politikken er selvfølgelig at inflasjonen er lav, og at vi jo skal bruke disse oljepengene. Tross disse gode årsakene til den penge- og finanspolitikken som føres, er konsekvensen likevel at den økonomiske politikken forsterker den kraftige høykonjunkturen, gjennom å bruke virkemidlene i motsatt retning av hva tradisjonell stabiliseringspolitikk ville innebære.

 

Hvilken risiko innebærer den økonomiske politikken? Den kraftige lavkonjunkturen på begynnelsen av 1990-tallet gir en illustrasjon. Deregulering av kreditt-markedet bidro til overinvestering og overforbruk midt på 1980-tallet som forårsaket kraftige ubalanser i norsk økonomi. Da disse ubalansene måtte rettes opp, gjennom mindre investeringer og redusert konsum, var det samtidig nødvendig for myndighetene å føre en stram politikk for å få ned inflasjonen. Resultatet var en kraftig økning i ledigheten på slutten av 1980-tallet, og deretter en langvarig lavkonjunktur.

 

Så galt kan det ikke gå

Så galt kan det ikke gå nå. Pengepolitikken har troverdighet om lav inflasjon, og oljeinntektene gir spillerom i finanspolitikken. Det mest sannsynlige bildet er derfor en myk landing for norsk økonomi, slik Statistisk sentralbyrå og Norges Bank regner med. Men risikoen for at husholdningene nå låner for mye, og at de om et par år må redusere forbruket, er tilstede. Risikoen for at lønnsveksten øker, samtidig som produktivitetsveksten faller, slik at inflasjonen kan komme godt over 2,5 målet, er også der. Dersom begge tingene skjer, kommer vi igjen i en situasjon der Norges Bank må heve renten, eller i hvert fall holde renten høy, i en nedgangskonjunktur. På grunn av disse risikofaktorene ville jeg vært mer komfortabel med en strammere penge- og finanspolitikk enn det vi har nå.