Finanspolitiske huskeregler

Steinar Holden

Finansavisen 10. juli 2010

 

I fjor brukte de fleste industriland budsjettpolitikken aktivt for å motvirke krisen, bl.a. etter råd fra internasjonale organisasjoner som OECD og IMF. Nå er tonen en annen. I en rekke land har regjeringen varslet store kutt, og IMF har anbefalt finanspolitiske innstramninger. Betyr helomvendingen at politikken i fjor var feil? Eller har verden endret seg så mye at den politikken som var riktig i fjor, er feil nå? La oss se nærmere på hva som er god finanspolitikk, her formulert som noen enkle finanspolitiske huskeregler.

 

Regel 1: Solide overskudd i gode tider

Dette er regelen de fleste land glemte i årene før finanskrisen. Storbritannia og Hellas hadde underskudd på statsbudsjettet allerede før krisen inntraff, og krisen førte dermed til rekordstore underskudd. Irland hadde et lite overskudd, men det skyldes store, midlertidige skatteinntekter – også her førte krisen til dramatiske underskudd. Sverige hadde derimot lært av krisen tidlig på 1990-tallet. Med betydelig overskudd før krisen, kunne landet bruke finanspolitikken for å bekjempe krisen, uten store budsjett- og gjeldsproblemer. Mens finanspolitikken i Irland og Hellas har bidratt til å forsterke konjunktursvingningene, har politikken i Sverige dempet svingningene.

 

Regel 2: Unngå gjeldskrise

Regel 2 er aktuell for de land som neglisjerte regel 1. Hellas er et godt eksempel. I fjor var renten på greske statsobligasjoner bare noe over renten på andre statsobligasjoner. Dårlige nyheter bl.a. om underrapportering av budsjettunderskuddene, førte imidlertid til tillitssvikt i finansmarkedene, slik at renten på greske obligasjoner økte. Høyere rente gjorde det imidlertid vanskeligere å betale gjelden, slik at frykten for gjeldsproblemer ble forsterket. Da renten i mai steg til over 12 prosent, var det åpenbart at Hellas ikke kunne betale sin gjeld på egenhånd. For å unngå mislighold og akutt gjeldskrise, var det nødvendig med støtte fra andre euro-land og IMF.

Regel 2 innebærer at det kan bli nødvendig å stramme inn budsjettpolitikken selv om det svekker veksten i økonomien, for å redusere risikoen for gjeldskrise. Men det er vanskelig å vite når dette er nødvendig, fordi de selvforsterkende mekanismene gjør det tilnærmet umulig å beregne når en tillitssvikt i finansmarkedene vil inntreffe. En politikk som landets politikere og byråkrater kan synes er en ansvarlig balansegang mellom hensynene til vekst og offentlig gjeld, kan bli oppfattet annerledes i markedet. Dersom ratingbyråene er skeptiske og nedgraderer landets statsobligasjoner, kan noen investorer velge eller bli tvunget til å selge obligasjonene. Da vil obligasjonsrenten stige, slik at nye lån blir enda dyrere, og tillitten svekkes ytterligere.

 

Regel 3: Tenk på den pengepolitiske responsen

I land med inflasjonsmål er pengepolitikken det viktigste virkemidlet i stabiliseringspolitikken. I normale tider innebærer dette at man kan ta mindre hensyn til konjunktursituasjonen i finanspolitikken. Hvis myndighetene strammer kraftig inn på budsjettene, vil sentralbanken vanligvis sette lavere rente slik at virkningen på økonomien blir dempet. Men nå er det ikke normale tider. Styringsrenten er nær null i mange land, slik at renten ikke kan senkes hvis finanspolitikken strammes inn. Budsjettkutt vil derfor ha mye sterkere negative virkninger på økonomien, enn de vil ha i vanlige tider når virkningen kan dempes ved rentekutt.

 

Blir reglene fulgt?

Regel 1 blir som nevnt stadig glemt. Regel 2 trodde nok de aller fleste ikke var så aktuell for industrilandene. Den aktive budsjettpolitikken i fjor viste at begrensning av nedgangen i økonomien ble oppfattet som viktigere enn den offentlige budsjettbalansen. Det var gode grunner til en slik prioritering. Styringsrenten var uansett på vei mot null, slik at strammere finanspolitikk ikke kunne bli kompensert av lave renter. Den sterke nedgangen i økonomien kunne også skape selvforsterkende pessimisme. Derfor var det viktig å bruke finanspolitikken, og dette bidro sterkt til å dempe nedgangen i økonomien. En kan likevel sette spørsmålstegn ved om det var fornuftig å bruke penger på skattekutt i land med særlig svak budsjettbalanse, bl.a. fordi deler av skatteletten går til økt sparing, slik at stimulansen av økonomien blir dempet.

I mange land er styringsrentene fortsatt nær null, slik at finanspolitiske innstramninger ennå ikke vil bli motvirket ved lavere styringsrenter. Siden økonomien fortsatt er svak, taler dette for at en bør vente med innstramningene til styringsrentene er på vei opp, slik at sentralbankene kan kompensere ved å heve rentene mindre. For eksempel vil budsjettkutt i Storbritannia nå ha full negativ virkning på økonomien, mens virkningen av budsjettkutt i årene fremover vil dempes ved at Bank of England hever renten mindre enn den ellers ville gjort.

Hvis man venter med innstramningene slik de fleste land gjør, er det viktig for tilliten i finansmarkedene at det er troverdighet om at underskuddene blir mye mindre fremover. Delvis kan dette oppnås ved vedtak som har liten umiddelbar effekt, men større betydning etter hvert. Investeringer i nyttig infrastruktur kan bidra til tillit om fremtiden, og samtidig øke veksten i økonomien. Noen land må likevel stramme inn betydelig raskere enn dette, for å unngå en selvforsterkende tillitssvikt hos investorene. For land som glemte regel 1, må regel 2 ha prioritet.