Fortsatt lave renter

Av

Steinar Holden

Dagens Næringsliv 24. mai 2014

Det internasjonale pengefondet IMF regner med at realrentene vil stige i løpet av noen år, men likevel forbli betydelig lavere enn nivåene før finanskrisen. Det er dårlige nyheter for sparere – som Norge - men bra for forgjeldede stater blant annet i Europa.

I siste World Economic Outlook drøfter IMF hvorfor realrentene har falt så kraftig over tid, og hva vi kan vente oss fremover. Mens mange nok tenker at det først og fremst er sentralbankene som fastsetter rentenivåene, tar IMF utgangspunkt i et tankeskjema med tilbud og etterspørsel etter kapital. IMF legger vekt på tre hovedfaktorer som årsak til det kraftige fallet i realrenten. Sparingen i fremvoksende økonomier har økt kraftig, i stor grad på grunn av sterk inntektsvekst der forbruket har blitt hengende etter. Økt interesse for sikre verdipapirer har ført til en vridning i etterspørselen fra aksjer til obligasjoner, og det har bidratt til økte krav til avkastning på egenkapital og lavere obligasjonsrenter. Negative ettervirkninger etter finanskrisen og lavere avkastning på investeringer har ført til en reduksjon i realinvesteringene i de rike landene. Fallet i realrentene skyldes dermed økt kapitaltilbud gjennom økt sparing og redusert kapitaletterspørsel ved reduserte investeringer. IMF regner med at disse faktorene vil vedvare fremover, men i noe dempet form, og dermed vil holde rentenivået lavt.

Speilbildet av det lave investeringsnivået og den høye sparingen er naturligvis at det globale etterspørselsnivået fortsatt er relativt lavt. Dermed er det lav sysselsetting og betydelig ledig kapasitet i mange land. Det bidrar til lav lønns- og prisvekst og at sentralbankene holder svært lave styringsrenter, i tråd med det lave rentenivået i kapitalmarkedet.

Lave realrenter innebærer både ulemper og fordeler. Dårlig avkastning på sparing er uheldig for livselskaper og bedrifter med pensjonsforpliktelser, og vil etter hvert kunne ha betydelige negative virkninger på pensjonsnivåene. Til gjengjeld blir det lettere å finansiere høy gjeld, blant annet for stater som sliter med dette.

Også den økonomiske politikken blir påvirket. Når det naturlige rentenivået er lavt, blir det mindre spillerom for å senke renten i en lavkonjunktur, fordi man raskere blir begrenset av den nedre grensen på null for den nominelle renten. Dermed vil pengepolitikken i mindre grad kunne styre konjunkturutviklingen. IMF skriver at dette kan være et viktig hensyn ved valg av pengepolitisk rammeverk, noe som kan tolkes som et hint om at man bør vurdere å heve inflasjonsmålet for å redusere risikoen for at null-grensen skal binde.

Begrensningene på pengepolitikken gjør det også mer aktuelt å bruke finanspolitikken til å stimulere økonomien, også for land med relativt høye gjeldsnivåer. Det lave rentenivået innebærer som nevnt at det er billigere å lånefinansiere økte offentlige investeringer, og dette kan være gunstig for land med lav sysselsetting og betydelig ledig kapasitet. 

En bekymring ved det lave rentenivået er at det kan føre til økt risikotaking i finansmarkedene, slik vi så i forkant av finanskrisen. Delvis på grunn av dette har det verden over blitt innført tiltak for å sikre finansiell stabilitet, ikke minst økte egenkapitalkrav for banker og låntakere. Men nye tiltak gir også nye politikk-dilemmaer. Finanskrisen ga en god illustrasjon av hvor galt det kan gå hvis egenkapitalen var for lav. Samtidig er det klart at økte kapitalkrav også innebærer økte lånekostnader, og dermed motvirker den ekspansive virkningen av pengepolitikken. Dette må også tas i betraktning, særlig i land med lav kapasitetsutnytting der null-grensen for den nominelle renten begrenser pengepolitikken.