Arbeidsledighet og globale ubalanser

Av

Steinar Holden

Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Finansavisen 2. juli 2011

 

Arbeidsledigheten har økt kraftig i industrilandene, fra drøyt fem prosent i 2007 til over åtte prosent nå. Særlig blir unge rammet, og mange land har en ungdomsledighet på rundt 15-20 prosent, eller mer. En viktig årsak til den negative utviklingen er selvfølgelig finanskrisen, som innebar et kraftig negativt sjokk for verdensøkonomien. Men en sentral underliggende årsak er de store globale ubalansene, med store overskudd på handelsbalansen i Kina og andre fremvoksende asiatiske land, samt Tyskland , Japan og en del oljeeksporterende land.

En reduksjon i arbeidsledigheten i industrilandene krever at etterspørselen øker. Det er bare hvis bedriftene får solgt flere varer og tjenester at de vil ansette flere arbeidstakere slik at sysselsettingen øker. Men det er vanskelig å se hvor økningen i etterspørselen skal komme fra. I mange land er det høy gjeld i store deler av privat sektor, og den høye ledigheten vil i seg selv dempe det private forbruket. I tillegg fører store underskudd og høy gjeld i offentlig sektor til finanspolitiske innstramninger i mange land, noe som også vil dempe samlet etterspørsel og motvirke reduksjon i ledigheten.

Overskuddslandene kan derimot øke sin etterspørsel. Høyere privat forbruk i disse landene vil føre til økt etterspørsel rettet mot andre land, slik at sysselsettingen øker og ledigheten reduseres.

De store overskuddene på handelsbalansen i Kina og de andre landene nevnt over, kan forklares på to ulike måter -  høy sparing og svak valutakurs. Den svært høye sparingen i mange asiatiske land avspeiler at forbruket er lavt i forhold til hvor rike landene egentlig er. Mange fattige kinesere har altfor lav levestandard når en tar hensyn til at Kina samlet sett har blitt mye rikere i løpet av de siste 20 årene. Høyere forbruk i disse landene ville kunne gi et bedre liv til mange fattige asiater, samtidig som importen ville økt og arbeidsledigheten falt ellers i verden.

Eksportoverskuddene kan også forklares med svak valutakurs. IMF har beregnet at asiatiske valutaer, utenom japanske yen, i gjennomsnitt ligger 10 prosent lavere enn det fundamentale mellomlangsiktige forhold skulle tilsi. Den svake valutakursen innebærer at disse landene har for god konkurranseevne, og dermed utkonkurrerer bedrifter i andre land. Kina og enkelte andre land burde dermed tillate en gradvis appresiering av sin valuta, for å utjevne forskjellen i konkurranseevne.

En utjevning av de globale ubalansene vil ikke være uten problemer. Hvis privat forbruk i Kina og andre asiatiske land skulle øke raskere enn det gjør i dag, ville det bidra til enda høyere priser på mat, olje og andre råvarer. Det er bra for oljeprodusenter som Norge, men til ulempe for verdens fattige. Høyere forbruk i Asia vil også føre til økte utslipp av klimagasser, og dermed forverre den globale oppvarmingen.  Dette er imidlertid problemer som bør løses på andre måter. På lengre sikt er løsningen for verdens fattige at disse landene får orden på sin egen økonomi, som mange asiatiske land har klart, og klimaproblemene bør motvirkes gjennom mer direkte tiltak mot utslippene. Langvarig lavkonjunktur og høy arbeidsledighet i industrilandene er en indirekte og dyr måte å dempe klimautslippene på, selv om det faktisk hjelper.

Vil de globale ubalansene bli utjevnet? Dessverre ser det ikke ut til det. Noen tiltak har gått i riktig retning, som for eksempel finanspolitisk stimulans i Kina, men hovedbildet er i liten grad endret. I World Economic Outlook i april spådde IMF at overskuddslandene jevnt over vil beholde sine overskudd i årene fremover. Og dersom en ser situasjonen fra overskuddslandenes  side, er det ikke så overraskende. Kina og andre asiatiske land gjennomfører en vekstpolitikk som virker. Svak valutakurs fremmer vekst i konkurranseutsatt virksomhet, og gjør det lettere å etablere nye bedrifter og jobber. Oljelandene får store inntekter på grunn av økende oljepris, og det vil neppe være lurt for disse landene om innenlandsk etterspørsel skulle øke i takt med oljeinntektene. Vår egen debatt her hjemme, der de fleste økonomer, inklusiv undertegnede, argumenterer sterkt for at handlingsregelen bør følges og mesteparten av oljeinntektene spares, er illustrerende i så måte.

Nå er det klart at den høye arbeidsledigheten i industrilandene ikke bare skyldes lav samlet etterspørsel. Mange land har et dårlig fungerende arbeidsmarked, som er lite egnet til å få unge i jobb. Men når samlet etterspørsel utvikler seg svakt, vil tiltak for å få arbeidsmarkedet til å fungere bedre ha begrenset effekt. Derfor er det viktig at en får mer fart i økonomien i industrilandene.

Sentralbankene i USA og EU-landene senket renten kraftig under finanskrisen, noe som var viktig for å motvirke nedgangen i økonomien. Det er nå av stor betydning at sentralbankene fortsetter å holde renten lav, til tross for at økte råvarepriser fører til en midlertidig økning i inflasjonen. Dersom sentralbankene hever renten, slik den europeiske sentralbanken har gjort en gang, og ser ut til å gjøre også fremover, vil det gjøre det vanskeligere å få ned arbeidsledigheten. Høyere rente vil også svekke veksten i Europa, slik at skatteinntektene dempes og gjeldsproblemene i euro-området forsterkes. Kort sagt, det vil ikke være god pengepolitikk.