Finanskrise og lønnsoppgjør

Av

Steinar Holden

Økonomisk institutt, UiO

Kronikk i Dagens Næringsliv 6. februar 2009

 

Økonomisk krise og økende arbeidsledighet. Da er ryggmargsrefleksen for økonomer flest at lønnsveksten må ned, slik at konkurranseevnen bedres og etterspørselen etter arbeidskraft øker. Ryggmargsreflekser er ofte bra, og slik er det denne gang også. Men skadelige bivirkninger kan også inntreffe - det stemmer også nå. For denne gang er sviktende samlet etterspørsel en viktig del av problemet, og lavere lønnsvekst kan forsterke svikten i samlet etterspørsel. Hvordan blir sammenhengen da?

 

Fram til 2001 hadde Norge en målsetting om fast eller stabil valutakurs mot europeiske valutaer. Ved fast valutakurs fører høy lønnsvekst til svekket kostnadsmessig konkurranseevne. Under lavkonjunkturen på begynnelsen av 1990-tallet var konkurranseevnen svak, og lønnsmoderasjon gjennom Solidaritetsalternativet var viktig for å få Norge ut av uføret.

 

Nå har Norge inflasjonsmål og flytende valutakurs, og sammenhengen mellom lønnsvekst og konkurranseevne er mindre klar. Det er ingen fast sammenheng mellom lønnsvekst og konkurranseevne. Valutakursen kan svinge mye, og svingningene avhenger av mange forhold i økonomien. Dermed kan konkurranseevnen styrkes i perioder med høy lønnsvekst, og den kan svekkes til tross for at lønnsveksten er moderat. I andre tilfeller kan sammenhengen mellom lønnsvekst og konkurranseevne være sterkere enn ved fast valutakurs. I 2002 bidro høy lønnsvekst til at Norges Bank satte opp renten til 7 prosent. Den høye renten bidro til økt etterspørsel etter norske kroner, og kronekursen styrket seg kraftig. Dermed ble den kostnadsmessige konkurranseevnen svekket med hele 16 prosent gjennom 2001 og 2002.

 

Dagens situasjon er en helt annen. Finanskrisen har rammet bankens utlån og bedriftenes finansiering, noe som fører til lavere forbruk og investeringer. Nedgangen i resten av verdensøkonomien innbærer en kraftig reduksjon i etterspørselen rettet mot norske eksportbedrifter. Bedriftene har i dag et finansieringsproblem og/eller et etterspørselsproblem, mens høye lønnskostnader gjennomgående er av mindre betydning. (Det høye kostnadsnivået i Norge sammenlignet med lavkostland er et vedvarende fenomen som skyldes vårt høye produktivitets- og inntektsnivå, og dette fenomenet verken kan eller bør endres gjennom moderasjon i lønnsoppgjørene.) Lavere lønnsvekst i Norge vil isolert sett svekke husholdningenes kjøpekraft, og dermed forsterke nedgangen i etterspørselen. Derfor er det ikke ønskelig med lavest mulig lønnsvekst i dagens situasjon.

 

Imidlertid er det også andre sammenhenger som kompliserer bildet. Den viktigste er gjennom rentesettingen. Høy lønnsvekst øker bedriftenes kostnader, slik at prisveksten holdes oppe. I den nåværende situasjonen med finanskrise og høy gjeld hos husholdningene er det avgjørende at rentenivået i økonomien er lavt. Dermed må lønnsveksten være så lav at prisveksten kommer godt under inflasjonsmålet på 2,5 prosent, slik at Norges Bank kan holde styringsrenten lav.  I den enkelte bedrift eller tariffområde må en også avpasse lønnsoppgjøret til den økonomiske situasjonen. I eksportbedrifter med sviktende salg vil redusert omsetning og lønnsomhet innebære at eventuelle lønnstillegg blir små, selv om det ikke er lønnsnivået som er årsaken til svikten i salget.

 

Offentlig sektor står i en særstilling i lønnsoppgjørene. Dersom offentlige budsjetter holdes fast, blir det en direkte negativ sammenheng mellom lønnstillegg og jobber. Da vil høyere lønnsvekst mer eller mindre automatisk slå ut i færre jobber. Ut fra dette kunne en hevde at lønnsveksten i det offentlige burde være lav, slik at flere av de arbeidsledige kunne ansettes der. En må imidlertid også ta hensyn til at det offentlige må kunne konkurrere med privat sektor om den kvalifiserte arbeidskraften. For enkelte arbeidstakergrupper er lønnsforskjellen mellom privat og offentlig sektor betydelig, og det er risiko for at det offentlige taper kampen om de mest kvalifiserte. I oppgangskonjunkturen i 2006 og 2007 var lønnsveksten noe høyere i privat enn i offentlig sektor, og det kan tale for en viss forskjell i motsatt retning når økonomien svekkes. De dårligere utsiktene for norsk økonomi og svekkelsen i arbeidsmarkedet må likevel også slå ut i lønnsoppgjørene i offentlig sektor.

 

Hvor høye bør så vårens lønnstillegg være? En viktig faktor er naturligvis overhenget fra i fjor, dvs. hvor mye lønnstilleggene i fjor slår ut på årets lønnsvekst. Større overheng gir mindre rom for tillegg nå. Et utgangspunkt for samlet lønnsvekst kan være anslagene i Statistisk sentralbyrås konjunkturtendenser. Byrået anslår der en lønnsvekst på rundt fire prosent i år og neste år, noe som i anslagene får inflasjonen godt under 2,5-målet, og dermed gir rom for et lavt rentenivå.