Opsjoner i næringslivet –

må vi velge mellom økonomi og moral?

av

Steinar Holden

Kronikk i Aftenposten 7. august 2007

 

Utbetalingene fra opsjonsprogrammene i Hydro har igjen aktualisert hvordan ledere i næringslivet avlønnes. For vanlige folk er det vanskelig å forstå hvordan lønningene kan bli så høye, og at det kan være riktig at noen arbeidstakere skal tjene så mye. Noen kommentatorer forsvarer imidlertid opsjonene med at ledelsen i Hydro har bidratt til sterk verdistigning for eierne, og at topplederne i næringslivet uansett ikke tjener mye sammenlignet med de best betalte meglerne. Må det norske samfunn velge om vi skal la moralske eller økonomiske argumenter veie tyngst? Eller er kanskje forskjellen mellom moralske og økonomiske hensyn mindre enn det en kan få inntrykk av i debatten?

 

Her vil jeg argumentere for at det finnes gode bedriftsøkonomiske argumenter for å bruke opsjoner for toppledere, og at en i så fall må regne med at dette kan gi betydelige høyere lønninger enn det mange andre vil synes er rimelig. På den annen side er det også en rekke årsaker til at de opsjons- og avlønningsprogrammer som lederne får blir mye gunstigere for lederne enn det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt for eierne. Disse årsakene blir nesten alltid forbigått i taushet av tilhengerne av opsjonsprogrammene. For det tredje er det sterke grunner til at staten, og i noen grad også NHO, i mye sterkere grad bør begrense lederavlønningen enn det som det enkelte selskap selv vil gjøre.

 

Argumenter for opsjoner

Hensikten med opsjonsprogrammer er først og fremst å få toppledelsen i selskapet til å jobbe for eiernes interesser. Toppledere på fast lønn kan f.eks. legge for stor vekt på vekst og prestisje for selskapet, og de vil unngå risiko som kan sette deres egen stilling i fare. For eierne er lønnsomhet viktigere enn vekst og prestisje, og eierne er tjent med at selskapet gjør risikable investeringer dersom forventet lønnsomhet er høy nok. Ved at toppledelsen mottar opsjoner vil den legge mer vekt på lønnsomhet, i samsvar med eiernes interesser. Hydro er et godt eksempel på dette. Oppdelingen av selskapet i tre deler, gjødsel (Yara), olje (StatoilHydro) og aluminium (Hydro) har trolig bidratt til økt aksjeverdi og dermed vært lønnsom for eierne, men den ville nok ikke vært valgt av en toppleder som var mest opptatt av egen prestisje gjennom å lede et størst mulig selskap.

 

Opsjoner for høye

Opsjoner og lederavlønning fastsettes av selskapets styre. Siden styret er valgt av eierne, skulle en tro at styret satte den lønnen som eierne er tjent med. Men som påpekt av amerikanske forskere er det en rekke grunner til at lønningene likevel ofte blir for høye. For det første blir forslagene til opsjons- og avlønningsprogrammer vanligvis utarbeidet av personer som har en sterk egeninteresse i å være på god for med toppledelsen. Dette er åpenbart der forslagene utarbeides internt i selskapet – det sier seg selv at det kan være risikabelt å foreslå en lønn for din overordnede som er mye lavere enn han eller hun ønsker. Men for eksterne konsulentfirmaer er det kanskje enda viktigere å bli godt likt av toppledelsen i selskapet, med tanke på muligheten for andre oppdrag senere.

 

For det andre har topplederen i selskapet ofte en sterk forhandlingsposisjon overfor styret. Også for styret er det viktig å ha et godt forhold til topplederen, bl.a. fordi topplederen kan ha innflytelse på hvilke styremedlemmer som får fortsette i selskapet. Vel så viktig er det at topplederen ofte vil ha mer informasjon om selskapet enn det styret har, og kan utnytte dette til å få særlig gunstige opsjons- og bonusprogrammer. Noen amerikanske forskere er særlig opptatt av hvordan muligheten for gunstige bonusprogrammer kan føre til at toppledere manipulerer den informasjon de gir til styret, for å oppnå størst mulige bonuser.

 

En konsekvens av disse skjevhetene er at det vanligvis er de momentene som er gunstige for topplederne som får gjennomslag ved fastsettelsen av lønningene.  Når oljedelen av Hydro går inn i Statoil får topplederen i Statoil høyere lønn fordi hans selskap blir større. Men tror du topplederen i Hydro får lavere lønn fordi det gjenværende selskapet blir mindre?

 

Problemet med for høy lederlønn gjelder særlig ved opsjoner og bonusprogrammer. Opsjoner er mer risikabelt for lederne enn fast lønn, og lederne må derfor kompenseres ved høyere forventet verdi. Samtidig er kostnaden for selskapet ved å gi opsjoner mindre klar og ofte undervurdert i forhold til andre typer avlønning.

 

Lavere lederlønn

For eierne i et selskap er det lønnsomt å betale svært høy lønn til toppledelsen dersom dette gir enda større økning i selskapets verdiskaping. Men selskapet vil ikke ta hensyn til at høy lederlønn også vil dra opp lederlønningene i andre selskap, ved at de konkurrerer om de samme lederne og fordi en sammenligner lønnsnivå. Staten og samfunnet ellers må imidlertid også ta hensyn til dette. Dels skyldes dette at staten er eier i mange selskaper. Enda viktigere er det at staten også må ta hensyn til andre virkninger på samfunnet. Skyhøye opsjoner gjør det ikke lettere å oppnå moderasjon i lønnsoppgjørene for andre arbeidstakere. Fete pensjoner, som enkelte toppledere kan tjene opp i løpet av få år, gjør det ikke lettere å få gjennomslag for alleårsregel i pensjonssystemet for alle oss andre.

 

Rettferdighet

Argumenter om rettferdighet blir ofte brukt ved sammenligning av lønninger. Slike argumenter treffer godt for de lavest lønnede. Svært lave lønninger for belastende arbeid er urimelig. Etter mitt syn blir rettferdighetsargumentet, brukt for å oppnå høyere lønn, svakere jo mer privilegerte grupper vi snakker om. Dersom en velger den rette gruppen å sammenligne med, har de alle fleste arbeidstakere i Norge urimelig lav lønn. Derfor bør en ikke legge særlig vekt på et argument om at en toppleder i næringslivet har større ansvar enn en børsmegler, og derfor bør tjene i hvert fall like mye. Ei heller er det særlig relevant å sammenligne med lederlønninger i utlandet. Slike sammenligninger har bare betydning dersom de gode lederkandidatene forsvinner til meglerjobber eller til utlandet, noe vi vel neppe ser så mye til.

 

Økonomi og moral

Vi er alle tjent med at de største selskapene blir ledet at dyktige og motiverte folk. Derfor må topplederne ha høy lønn, og det er styret i selskapet som må fastsette denne. Men staten og samfunnet ellers har gode og legitime grunner til å sørge for at lederavlønningen ikke tar av, og at den dermed bør kraftig ned fra de nivåer vi har sett i den senere tid. Dette kan skje gjennom fastsettelse av klare prinsipper for lederavlønningen. Stopp i opsjoner der staten er eier er neppe den ideelle løsningen, men kanskje den beste slik saken har utviklet seg. Andre elementer bør også inn. Opptjening av pensjoner bør skje på samme måte som for andre arbeidstakere, og ikke i løpet av få år. NHO bør vel også på banen, for å bidra til løsninger som innebærer effektiv moderasjon uten for sterke inngrep i styrenes beslutninger. Kanskje kan en i større grad tilfredsstille både moralske og økonomiske hensyn?