Sentralbanker på offensiven

Av

Steinar Holden

Økonomisk institutt

Innlegg i Dagens Næringsliv 27. september 2012

De store sentralbankene i verden har nylig tatt viktige beslutninger. I USA har Federal Reserve vedtatt den såkalte QE3, som innebærer at banken vil kjøpe boliglånsobligasjoner for 40 mrd dollar i måneden, inntil arbeidsmarkedet bedres vesentlig. Den europeiske sentralbanken (ECB) har vedtatt at den kan kjøpe statsobligasjoner i ubegrenset mengde, dersom kriselandene ber om hjelp. Også sentralbankene i England og Japan har stadig økt sine kjøp av obligasjoner.

Av disse tiltakene var det bare ECBs som var virkelig viktig. Uten hjelp fra ECB var det høy risiko for at Spania og Italia etter hvert ville komme i en akutt statsgjeldskrise, med mulige katastrofale følger for europeisk økonomi. I de andre landene er virkningen trolig klart positiv, men likevel mye mindre. Kjøp av obligasjoner har en gunstig virkning på finansmarkedene, og dette vil igjen stimulere økonomien mer generelt, men i begrenset omfang.

Et interessant poeng er at både ECB og Federal Reserve eksplisitt forpliktet seg til å videreføre politikken inntil målene blir nådd. I ECBs tilfelle var dette av meget stor betydning – det hjelper lite om ECB kjøper statsgjeld hvis markedet frykter at banken vil selge når krisen inntreffer. I følge læreboka vil Feds forpliktelse også være viktig for å styrke effekten av tiltaket, men hvor viktig dette er i praksis er nok mer diskutabelt.

Sentralbankenes tiltak illustrerer at når økonomien er i en alvorlig lavkonjunktur, må bedring av økonomien være det viktigste hensynet for pengepolitikken. Både i USA og euroområdet er inflasjonen nå høyere enn målet, men dette blir tillagt mindre vekt. Man regner med at inflasjonen vil falle fremover, men her er det likevel en viss usikkerhet blant annet på grunn av fare for høye råvarepriser. Realiteten er at sentralbankene prioriterer vekst i økonomien foran hensynet til inflasjonen på kort sikt, slik de også bør gjøre.

Derimot er det liten grunn til å tvile på sentralbankenes vilje til å holde inflasjonen lav på lengre sikt. Federal Reserve sier at de vil avslutte sine tiltak hvis de skulle komme i konflikt med målet om prisstabilitet på lang sikt. For ECB er en slik prioritering enda mer åpenbar, i og med at prisstabilitet er fastslått som det primære målet for banken.

Som vanlig har sentralbankenes kjøp av obligasjoner ført til bekymrede uttalelser om fare for økt inflasjon. Og det er klart at inflasjonen kan øke. Hvis tiltakene bidrar til å stimulere økonomien, slik hensikten er, så vil de føre til noe høyere lønnsvekst, og dermed til økte kostnader og høyere inflasjon enn vi ellers ville fått. Men en slik økning i inflasjonen vil være liten, og vel verdt gevinsten ved lavere arbeidsledighet. Inflasjonen kan som nevnt også øke på grunn av økte råvarepriser – men i så fall er det økningen i råvareprisene som er problemet for råvareimporterende land, og det kan ikke forhindres gjennom pengepolitikken.

Hva med faren for at tiltakene skal føre til mer vedvarende høy inflasjon? Noen kommentatorer ser ut til å frykte at økningen i sentralbankenes balanse vil føre til økte inflasjonsforventninger, og at dette igjen vil slå ut i høyere inflasjon. Denne risikoen er etter min mening minimal. For det første er det svært sjelden at en ser betydelig økning i inflasjonen under en kraftig lavkonjunktur, og det er ingen grunn til å tro at USA og eurosonen vil være noe unntak denne gang. Det meget svake arbeidsmarkedet holder lønnsveksten nede, og det er vanskelig å se for seg vedvarende høy inflasjon når lønnsveksten er lav.

For det andre er sammenhengen mellom inflasjonsforventninger og inflasjon svakere enn mange ser ut til å mene. Selv om mange bedrifter skulle tro at inflasjonen er på vei opp, så ville de likevel kvie seg for å heve prisene så lenge økonomien er svak. Tvert om kan det være grunn til å tro at inflasjonsforventningene stiger raskest i finansmarkedene, og her vil konsekvensen være høyere renter som vil bidra til å dempe økonomien og derved motvirke økt inflasjon.

For det tredje har Fed og ECB gjennom styringsrenten et effektivt virkemiddel til å få inflasjonen ned om behovet skulle oppstå, og begge har også mål og selvstendighet som gjør det klart at de faktisk vil gjøre det.

Sentralbankenes oppgave er å sørge for at inflasjonen er lav og konjunkturbevegelsene er små. I dagens situasjon er det klart at verken Fed eller ECB har lykkes i den siste oppgaven, selv om en kan diskutere om i hvilken grad de kan tillegges et ansvar for at det gikk så galt. Derfor er det et tankekors at sentralbankene nå kanskje er viktigere enn noen gang. Heldigvis bruker de i all hovedsak makten på en god måte.