Streik kunne vært unngått

Av

Steinar Holden

Dagens Næringsliv 8. juni 2012

Lønnsoppgjøret i offentlig sektor har gitt grunnlag for noen viktige lærdommer. På noen områder bør vi tenke nytt, og på andre områder bør vi finne tilbake til slik det var.

 Kommunestreiken er det viktigste eksemplet på at en må tenke nytt.  Fagforbundets leder Jan Davidsen har uttalt at streiken var unødvendig, og det er lett å si seg enig. Denne streiken var en direkte konsekvens av streiken i staten. Oppgjøret i kommunesektoren pleier å følge staten. Da det ikke ble noe resultat i staten, var det heller ikke mulig å komme til enighet i kommuneoppgjøret. Det fornuftige i en slik situasjon ville vært å utsette forhandlingsprosessen, uten å streike. Rutinene i lønnsoppgjøret gjør imidlertid dette vanskelig. Dermed ble arbeidstakerne mer eller mindre tvungent inn i en streik – Jan Davidsen uttalte i følge VG at han var i streik mot sin vilje. Akademikerne var i en tilsvarende situasjon i kommuneoppgjøret i 2010, og ble i følge Akademiker-leder Knut Aarbakke nødt til å streike. Klok av skade tok Akademikerne denne gang ikke ut noen arbeidstakere i streik, og kunne dermed finne en løsning uten streik.

Da statsoppgjøret var i havn, gikk det relativt enkelt å komme fram til omtrent det samme resultat i kommuneoppgjøret. I fremtidige oppgjør må rutinene endres, slik at konflikt i staten ikke også leder til streik i kommunesektoren.

I statsoppgjøret må en komme tilbake til slik det var. Også i år var det en grunnleggende aksept for frontfagsmodellen. Frontfagsmodellen innebærer at den samlede lønnsveksten i frontfaget skal være en retningslinje for lønnsoppgjørene for andre grupper. Denne gang var det imidlertid stor uenighet om hva lønnsveksten i frontfaget, dvs. industrien, ville bli. Arbeidsgiverne lente seg på anslaget fra Revidert nasjonalbudsjett på 3,75 prosent samlet lønnsvekst, mens arbeidstakerne mente lønnsveksten vil bli godt over 4 prosent. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvorfor usikkerheten omkring lønnsveksten skulle være større i år enn tidligere. Trolig vil fasit ligge mye nærmere arbeidstakernes anslag. Også her må en se på rutinene, slik at unngår en konflikt på et slikt grunnlag.

Uenigheten mellom partene går også på hvordan frontfagsmodellen skal tolkes. Arbeidstakersiden i offentlig sektor ser gjerne lønnsveksten i industrien som et gulv for lønnsveksten. En fremhever at utdanningsgruppene i staten må sammenlignes med funksjonærene i industrien, som i mange år har hatt høyere lønnsvekst. Arbeidsgiversiden presenterer gjerne frontfagsmodellen som et tak, dvs. at lønnsveksten i andre sektorer ikke skal overstige det som industrien får. Selv om partene har relevante argumenter for sitt syn, vil dette likevel innebære feil bruk av frontfagsmodellen. Hensikten med frontfagsmodellen er å sikre moderat lønnsvekst samlet sett, i tråd med det som konkurranseutsatt næringsliv kan tåle. Uten en slik retningslinje som frontfagsmodellen innebærer, ville et stramt arbeidsmarked med sterke organisasjoner som vi har i Norge kunne gi betydelig høyere lønnsvekst. Det ville være et dårlig resultat for alle.

Frontfagsmodellen innebærer at den prosentvise lønnsveksten skal være omtrent den samme for store grupper. Dermed kan man sikre moderat samlet lønnsvekst, uten å forstyrre lønnsforskjellene mellom ulike grupper. Endringer i lønnsstrukturen må først og fremst skje innen rammen for forhandlingsområdet. Hvis noen yrkesgrupper i offentlig sektor ligger for lavt, må dette i hovedsak løses ved at disse gruppene får en større del av lønnsveksten innen offentlig sektor.

Av og til vil det være behov for så betydelige endringer at det ikke kan håndteres innenfor den samlede rammen. I privat sektor har lønnsforskjellene økt over tid, og for utdanningsgrupper er det stor forskjell mellom lønnsnivået i privat og offentlig sektor. Hvis denne forskjellen skal reduseres, må en trolig ha høyere samlet lønnsvekst i staten enn i frontfaget. Frontfagsmodellen åpner for dette ved at lønnsveksten skal være omtrent – ikke nødvendigvis nøyaktig - den samme. Om det skal skje, vil imidlertid være opp til partene ved forhandlingsbordet. I privat sektor vil slike spørsmål i stor grad være spørsmål om ren streikemakt, slik oljearbeiderne har brukt streiketrusselen til å oppnå et meget høyt lønnsnivå. For store grupper i offentlig sektor er det mer begrenset hvor langt en kan komme med streikevåpenet, fordi samfunnet ellers neppe vil akseptere for omfattende streiker. Dermed må forhandlingsmakten kombineres med faglig og politisk argumentasjon, slik at arbeidsgiver lettere kan gå med på endringene.