Ulikhet og skatt

Av

Steinar Holden

Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Kronikk i Dagens Næringsliv, 31. juli 2014.

Debatt om ulikheten er for stor eller passe stor, er lite konstruktivt. De fleste av oss bør være enige om at vi isolert sett ønsker oss mindre ulikhet. Det taler mot å fjerne formuesskatte, men den bør likevel reformeres.

I kjølvannet av Pikettys bok har det kommet en omfattende debatt om ulikhet, også i Norge. Alle ser ut til å være enige om at for mye ulikhet er uheldig, men der stopper enigheten. Mens noen konkluderer at ulikheten er for stor, og at vi må gjøre noe med det, uttaler andre at det ikke er noe mål i seg selv å redusere ulikhet. DN hevder på lederplass 7. juli at ulikhetene er svært små i Norge, og at debatten «i stor grad har vært ført på venstresidens premisser, der ulikhet fremstilles som et onde og der fordelene med at folk får beholde mesteparten av de verdier de skaper, sjelden trekkes fram.»

Det er lett å være enig med DN i at det er store fordeler ved at folk får beholde mesteparten av de verdier de skaper. Det er i tråd med allmenn rettferdighetsfølelse at man beholder det man skaper selv, og det er også viktig for å gi insentiver til innsats, slik at den samlede produksjonen i landet blir større.

Det er derimot vanskeligere å forstå at å fremstille ulikhet som et onde skal være en debatt på venstresidens premisser. En viss ulikhet er ønskelig og rettferdig, ut fra argumentet over om at man skal få beholde mesteparten av de verdier man skaper. Men er ulikheten i Norge på det ønskede nå? I følge SSBs statistikk eier den halvparten av befolkningen som har lavest nettoformue mindre enn to prosent av den totale nettoformuen, mens de 10 prosent rikeste husholdningene har til sammen halvparten av husholdningenes nettoformue, i gjennomsnitt 10 millioner hver. De ti prosent av befolkningen med høyst husholdningsinntekt per forbruksenhet har i gjennomsnitt mer enn fem ganger så høy inntekt som den nederste tidelen. Her kan selvfølgelig en hver gjøre opp sin egen mening, men etter mitt skjønn er ulikhetene ikke «svært små», men tvert om større enn ønskelig. Og i så fall er ulikheten i Norge et onde på marginen, i den forstand at det ville vært ønskelig med mindre ulikhet.

Det er også en rekke andre argumenter for jevnere fordeling, utover ren preferanse. Jevnere fordeling av økonomiske goder gir trolig bedre sosialt samhold, som er gunstig for samfunnet på mange ulike måter. Økonomiske forskjeller kan hemme politikken på andre områder, f.eks. kan store inntektsforskjeller gjøre det vanskeligere å bruke prismekanismen til å redusere miljø- eller køproblemer.  Fordelingsutvalget ledet av Ådne Cappelen pekte på omfattende empiriske forskning som tyder på at jevnere fordeling ville bidra til bedre helse for befolkningen samlet sett.

Man kan også diskutere i hvilken grad store formuer er skapt av de rike alene, og i hvilken grad formuen henger sammen med den generelle økonomiske utviklingen som vi alle har vært med på. F.eks. har de som har tjent på fast eiendom, selvfølgelig tatt riktige beslutninger, men de kan vel ikke ta så mye ære for den kraftige stigningen i eiendomsprisene.

Politikkimplikasjonene er likevel vanskeligere. Selv om vi ønsker oss mindre ulikhet – og forhåpentligvis kan de fleste av oss inkluderes i dette «vi» - betyr det ikke nødvendigvis at vi støtter alle tiltak som gir mindre ulikhet, som høyere formuesskatt eller mer progressiv inntektsskatt. Høyere skatter har ulemper som må vurderes opp mot fordelen ved mindre forskjeller.

I Norge er det formuesskatten som er det mest aktuelle spørsmålet, i lys av regjeringens målsetting om å redusere eller fjerne den. Sammenlignet med realistiske alternativer er formuesskatten en treffsikker skatt for de rikeste, så fordelingshensyn taler for å beholde skatten. I sin nåværende form har den likevel svakheter, særlig knyttet til vridning av sparing i retning fast eiendom, som reelt sett skattlegges mye lavere. Svakhetene kan imidlertid reduseres betydelig gjennom forslaget fra NHH-professorene Terje Hansen og Guttorm Schjelderup om å redusere verdsettingen av finansielle fordringer og gjeld i formuesskatten. Det ville redusere favoriseringen av fast eiendom, og samtidig redusere skattesatsen på annen formue.

Også en modifisert formuesskatt vil innebære ulemper, men det er likevel gode argumenter for heller å prioritere andre skattelettelser. En god kandidat er å redusere marginalskatten for lavinntektsgrupper, f.eks. gjennom en jobbskatteavdragsordning som den borgerlige regjeringen i Sverige har innført, dvs. en reduksjon i skatten på arbeidsinntekt, men ikke på annen inntekt. Den økonomiske gevinsten ved å komme i jobb er liten for mange trygdede med forsørgeransvar og inntektsmuligheter under gjennomsnittet. Jobbskatteavdrag ville øke denne gevinsten, uten å redusere inntekten for de trygdede.

Også langsiktige hensyn taler mot å fjerne formuesskatten. Internasjonalt ser vi en klar tendens til lavere selskapsskatt, og det er vanskelig å skattlegge multinasjonale selskaper. Dersom formuesskatten også fjernes, vil skatt på arbeid måtte bære en større del av byrden. Det kan bli utfordrende når aldring og økende helseutgifter legger et økende press på offentlige finanser, samtidig som vi får behov for økt arbeidstilbud. (Merknad – siste avsnitt ble ikke trykket pga plasshensyn.)