Er Kina en økonomisk trussel mot Vesten?

 

av

Steinar Holden

 

Kommentar i Finansavisen 13. november

 

 

Arbeidsplasser flyttes ut. Stadig flere bedrifter flytter hele eller deler av produksjonen til lavkostland, som de baltiske landene og ikke minst Kina. Er dette en trussel mot vår velferd? Eller er det tvert om en kilde til økt velstand, ved at kostnader og priser på de produkter vi kjøper blir stadig lavere? Kort sagt – vil Norge og andre vestlige land vinne eller tape på den økonomiske veksten i Kina og enkelte andre nyindustrialiserte land?

 

De enorme kostnadsforskjellene og det store potensialet for utflytting av produksjon gjør det lett å argumentere for at lavkostland er en trussel. Nedleggelser av arbeidsplasser i Norge innebærer store kostnader, ved at verdifull kompetanse og kvalifisert arbeidskraft ikke lenger har noen økonomisk verdi. For mange arbeidstakere er det vanskelig å finne en annen god jobb, eller finne en jobb i det hele tatt. Nedleggelser av arbeidsplasser i distriktene kan ha store negative ringvirkninger for resten av næringslivet i de samme områder. Og stadig flere typer virksomhet kan flyttes ut. Ikke bare vareproduksjon, men også mange typer tjenester.

 

De fleste økonomer vil likevel påpeke at store kostnadsforskjeller ikke er noe argument mot internasjonal handel. Tvert om er det kostnadsforskjeller som gjør handel lønnsomt. Nettopp fordi det er mye billigere å produsere varer i Kina, kan vestlige forbrukere tjene mye på at stadig mer blir produsert der. Utfordringen nå er imidlertid at det aller meste er billigere å produsere i Kina. Dersom stadig mer produksjon flyttes ut, vil tapet av arbeidsplasser bli for stort, og resultatet blir høy arbeidsledighet i de vestlige land.

 

Men økonomer har svar på det også: det er sterke økonomiske krefter som bidrar til å gi balanse i utenriksøkonomien. Utflytting av virksomhet til Kina og andre lavkostland vil gi disse landene økte eksportinntekter, og dermed overskudd på handelsbalansen. Overskudd på handelsbalansen vil føre til at valutaene til disse landene styrker seg. Dermed vil kostnadsforskjellene bli mindre, og utflyttingen av virksomhet dempes. I tillegg vil den økonomiske veksten i disse landene føre til økt lønns- og prisvekst, noe som også vil redusere kostnadsforskjellen.

 

For Kina virker likevel disse økonomiske kreftene fortsatt svakt. De kinesiske myndigheter lar ikke valutaen flyte fritt. Myndighetene ønsker ikke at den kinesiske valutaen skal styrke seg, fordi en ønsker å holde det lave kostnadsnivået som stimulans til økonomisk vekst. Og siden Kinas valuta følger svekkelsen av dollaren, forsterkes kostnadsforskjellen mot Europa. Også når det gjelder innenlandsk lønns- og prisvekst har utslaget vært begrenset. Kina har mange ledige hender, så selv om det rapporteres om strammere arbeidsmarked nå enn for noen år siden, er det fortsatt rom for ny virksomhet og økonomisk vekst.

 

Den økonomiske veksten i Kina og andre nyindustrialiserte land innebærer imidlertid også andre likevektskapende mekanismer. Rikdommen øker i disse landene, og velstående innbyggere ønsker å kjøpe produkter fra andre land, også fra Vesten. Dermed blir det økt etterspørsel mot andre deler av vår produksjon, som i noen grad kan erstatte det som blir utkonkurrert. Men også denne mekanismen tar tid.

 

Hva blir totalsummen i dette bildet? Det er ingen tvil om at vi i all hovedsak tjener på økonomisk vekst og utvikling i andre land. Det er lett å glemme det fundamentale poenget at uten omfattende internasjonal handel ville velstandsnivået i Norge og andre vestlige land ikke vært i nærheten av dagens nivå. Samtidig innebærer utflytting av virksomheter og arbeidsplasser at mange enkeltpersoner i hvert fall midlertidig vil tape på den økte konkurransen. Kanskje ville Norge og andre vestlige land vært tjent med en utvikling som gikk noe saktere.

 

For Norge er det trolig likevel ikke Kina og andre lavkostland som er den største utfordringen. Med det høye kostnadsnivå som vi har i Norge, er det vanskelig å tenke seg at de arbeidsplasser som nå flyttes til Kina, på lengre sikt kunne blitt i Norge. Med vår relativt ressursbaserte økonomi, med tung vekt på olje, fisk, metaller og kraft, er vi mindre utsatt for konkurranse fra lavkostland enn det mange andre vestlige land er. Trolig er konkurranseevnen overfor våre nærmeste handelspartnere viktigere. Norge kan tåle en stor kostnadsforskjell overfor Kina, så lenge vårt næringsliv greier seg godt nok i forhold til Sverige, Storbritannia og andre nære handelspartnere.