Må vi kutte lønningene?

kommentar i Finansavisen 10. juli

av

Steinar Holden

Stadig flere arbeidstakere opplever at lønningene deres kuttes. Det er ikke lenger bare fotballspillere og meglere, men også SAS-ansatte, rengjøringsarbeidere og bryggeriarbeidere. Noen kommentatorer er positive, og mener at lønnskutt er nødvendig for å redde den konkurranseutsatte industrien. Dette høres fornuftig ut - det er jo bred enighet om at lav lønnsvekst er bra for sysselsettingen og konkurranseutsatt sektor – så da er vel reduserte lønningene enda bedre? Her skal jeg argumentere for at sammenhengen ikke er så enkel. Lønnskutt i enkeltbedrifter i krise kan være riktig og fornuftig, men mer omfattende lønnskutt er ikke veien å gå.

Først litt bakgrunnsstoff. Lønnskutt er sjelden, og økonomer gir to forklaringer på dette. For det første krever lønnskutt normalt samtykke blant de ansatte/fagforeningen, og dette er bare aktuelt i bedrifter med alvorlige problemer. For det andre vil bedriftene vanligvis unngå lønnskutt, fordi en frykter at lønnskutt kan svekke arbeidsinnsatsen, og føre til at dyktige medarbeidere slutter.

Likevel kan lønnskutt være riktig medisin i enkeltbedrifter, dersom kostnadsnivået i forhold til konkurrentene er så høyt at lønnskutt er nødvendig for å redde arbeidsplassene. Selv om noen arbeidstakere velger å slutte, er det bedre enn at alle jobbene blir borte. Men dersom lønnen må for langt ned, er det bedre at arbeidsplassene forsvinner, slik at arbeidskraften etter hvert kan komme over i andre og bedre betalte jobber.

Lønnsutviklingen er også viktig dersom vi ser på kostnadsnivået i Norge i forhold til andre land. Lavere lønnsvekst enn konkurrentlandene vil bidra til å bedre vår konkurranseevne. Men her må vi også ta hensyn til utviklingen i valutakursen. Med vårt nåværende pengepolitiske regime – inflasjonsmål – innebærer dette at lønnsutviklingen er enda viktigere enn tidligere. Hvis lønnsveksten blir for høy, vil Norges Bank sette en høy rente for å motvirke at høy lønnsvekst fører til høy inflasjon. Høy rente fører vanligvis til at kronen styrker seg mot andre valutaer. Dermed vil svekkelsen av konkurranseevnen gå gjennom to kanaler, både høy lønnsvekst og sterkere krone. Motsatt vil lav lønnsvekst føre til at Norges Bank setter lav rente for å unngå at inflasjonen blir for lav. Vanligvis fører lavere rente til at kronen svekkes, slik at konkurranseevnen forbedres ytterligere.

Langt på vei kan disse sammenhengene tallfestes. Norges Bank er pålagt å sette renten med henblikk på at inflasjonen skal være om lag 2 ½ prosent på årlig basis. Dersom produktivitetsveksten er 2 prosent, tilsvarer dette en lønnsvekst på 4 ½ prosent, dersom ikke andre forhold spiller inn. Dersom partene i arbeidsmarkedet i årene fremover holder lønnsveksten under 4 ½ prosent, vil dette isolert sett tilsi at inflasjonen blir lavere enn målet om 2 ½ prosent. Da må Norges Bank sette en lav rente, for å få inflasjonen opp. Lav rente vil imidlertid også bidra til at kronen svekkes, og konkurranseevnen forbedres.

La oss så gå tilbake til hovedproblemstillingen – bør lønningene kuttes på bred basis i industrien og resten av konkurranseutsatt sektor? Svaret mitt er nei, av to årsaker. For det første er ikke kostnadsnivået i Norge nå et så stort problem at det forsvarer slike dramatiske tiltak. Ved årsskiftet 2002/2003 lå kronen på om lag 7,30 mot euro. Det var et langt høyere kostnadsnivå enn vi kan leve med på lengre sikt. Nå er kronen betydelig svakere, i stor grad på grunn av lavere rentenivå. Kostnadsnivået målt i felles valuta er fortsatt høyt, men dette skyldes i stor grad at vi har et høyt produktivitetsnivå, og dermed har mye virksomhet som kan tåle et høyt lønns- og kostnadsnivå. At det høye lønnsnivået fører til at noen typer produksjon ikke er lønnsomme i Norge, er en unngåelig konsekvens av den prosess som gir økonomisk vekst og økt velstand. Trolig har vi behov for en ytterligere forbedring av konkurranseevnen, slik at flere virksomheter blir lønnsomme. Det kan imidlertid oppnås med moderat lønnsvekst, som forklart over. Kutt i lønningene er ikke nødvendig.

For det andre vil generelle lønnskutt i konkurranseutsatt sektor kunne skape store og uønskede endringer i lønns- og inntektsfordelingen. Konkurranseutsatte virksomheter i Norge er avhengig av å fremstå som attraktive arbeidsplasser sammenlignet med virksomheter rettet mot det norske markedet (skjermet sektor). Dersom lønningene kuttes i konkurranseutsatt sektor, samtidig som de øker i skjermet sektor, vil konkurranseutsatt sektor kunne tape kampen om den mest produktive arbeidskraften. Dette vil svekke konkurranseutsatt sektor på lengre sikt.