Kronikk i Aftenposten 28. oktober 2003

 

Midlertidig ansettelse - medisin mot høy ledighet?

Samtidig som midlertidige ansettelser kan bli en inngangsport til arbeidsmarkedet for enkelte grupper, kan de også komme til å virke som en sorteringsmekanisme. Vi har ikke grunnlag for å si at svakere stillingsvern fører til høyere sysselsetting og lavere ledighet på lengre sikt, skriver Steinar Holden, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Med lønnsdannelse og inntektspolitikk som faglig spesialområde ledet han tidligere utvalget som utredet det inntektspolitiske samarbeidet.

 

Det er konflikt mellom regjeringen og fagbevegelsen. Regjeringen foreslo i Nasjonalbudsjettet en generell adgang til å ansette arbeidstakere midlertidig, for en periode opp til 12 måneder. Denne problemstillingen hadde regjeringen selv for noe tid siden bedt Arbeidslivslovsutvalget utrede, men nå hastet det, så regjeringen ville ikke vente. Dette provoserte LO og de andre store arbeidstakerorganisasjonene, som dermed trakk seg fra utvalget.

 

Hendelsene reiser flere viktige spørsmål. Vil lettere adgang til midlertidig ansettelse føre til økt sysselsetting, slik regjeringen hevder? Vil konflikten mellom regjering og fagbevegelse forsure lønnsoppgjøret til våren, og gi høyere lønnsvekst, høyere rente og sterkere krone? Eller har vi kanskje ikke noe å tape – fagbevegelsen tar uansett ut hva den kan, men til våren vil høy ledighet dempe dette?

 

Umiddelbart skulle en tro at økt adgang til midlertidig ansettelse vil føre til økt sysselsetting. Mange bedrifter mangler arbeidskraft her og nå, men tør ikke ansette nye arbeidstakere i faste kontrakter fordi arbeidskraftbehovet kan reduseres i fremtiden. For slike bedrifter kan midlertidig ansettelse være en god løsning. I oppgangstider – som norsk økonomi forhåpentligvis snart er på vei inn i – er det trolig mange slike bedrifter, og samlet sysselsetting vil øke. Men det vil også være lettere for bedriftene å kvitte seg med midlertidig ansatte i nedgangstider, slik at sysselsettingen vil synke raskere da. Totalvirkningen over tid, i  oppgangs- og nedgangstider, er usikker. Økt sysselsetting på kort sikt er et bra argument for å gjøre endringen nå, dersom den uansett skal gjøres. Men kortsiktig gevinst er et dårlig argument for å endre loven – tross alt skal loven bestå i gode og dårlige tider. Da må en se på virkningen på lengre sikt.

 

Midlertidige ansettelser medfører både positive og negative virkninger for arbeidslivet. Økt fleksibilitet gjør det lettere for bedriftene å tilpasse arbeidsstokken. Midlertidige ansettelser kan også være en god inngangsport til arbeidsmarkedet, særlig for svake grupper i arbeidsmarkedet – som innvandrere og langtidsledige. Men midlertidige ansettelser vil trolig også innebære at bedriftene tenker mindre langsiktig på sine arbeidstakere, for eksempel ved å bruke mindre ressurser på å vedlikeholde arbeidstakernes kompetanse. Videre kan midlertidige ansettelser fungere som en sorteringsmekanisme. Dette kan innebære fordeler, ved at bedriftene unngår fast ansettelse av arbeidstakere som ikke passer til jobben (men denne effekten kan også ivaretas ved prøvetid). Det kan også innebære ulemper, ved at arbeidstakere som er mindre dyktige enn andre faller igjennom og til slutt faller utenfor arbeidsmarkedet. Dette vil være et problem for de som rammes, og det vil være et problem for samfunnet ellers i form av tapte skatteinntekter og økte trygdeutgifter.

 

Internasjonale sammenligninger, blant annet av OECD, viser store forskjeller i stillingsvern i ulike land. Engelskspråklige land har typisk svakt stillingsvern, mens landene i Sør-Europa i all hovedsak har sterkt stillingsvern. Norge har noe sterkere stillingsvern enn gjennomsnittet av industrilandene. En rekke studier har undersøkt om forskjellene i stillingsvern kan bidra til å forklare de store ulikhetene i arbeidsledighet, men i all hovedsak finner en ingen sammenheng. Dette gir derfor ikke grunnlag for å si at svakere stillingsvern fører til høyere sysselsetting og lavere ledighet på lengre sikt. Sterkt stillingsvern ser imidlertid ut til å påvirke dynamikken på arbeidsmarkedet – det er mindre sannsynlig at en arbeidstaker blir arbeidsledig, men dersom man blir ledig, må en regne med at det blir mer langvarig. Sterkt stillingsvern kan også bidra til høy langtidsledighet, men Norge er et unntak, med lav langtidsledighet sammenlignet med andre land.

 

For Norges del er det gjort et poeng av at de fleste midlertidig ansatte bruker dette som inngangsport til fast ansettelse. Dette er et viktig poeng, men ikke tilstrekkelig. Tross alt kommer også de fleste arbeidsledige i jobb etter hvert. Og denne sammenhengen gjelder ved dagens regler, og kan dermed endres dersom regelverket endres. Her kan vi lære av erfaringer fra andre land. Midt på 1980-tallet ble det betydelig lettere å ansette arbeidstakere midlertidig både i Tyskland og Spania. I Tyskland hadde dette en begrenset effekt, med svak økning i antall midlertidig ansatte, og i hovedsak begrenset til nykommere og enkelte arbeidstakergrupper. I Spania ble virkningen mye mer dramatisk. Andelen midlertidig ansatte økte fra 10 prosent til rundt en tredel av de sysselsatte. Forskning tyder på at bare ca 10 prosent av de midlertidig ansatte i Spania brukte dette som springbrett til fast jobb. Nå virker en slik utvikling i Norge lite sannsynlig. Blant annet var (og er) stillingsvernet for fast ansatte mye sterkere i Spania, slik at midlertidig ansettelse fremsto som et mye mer attraktivt alternativ i Spania enn det gjør i Norge. Likevel gir de spanske erfaringene grunn til å tenke seg godt om før en endrer regelverket i arbeidsmarkedet.

 

Konflikten mellom regjeringen og partene i arbeidslivet kan få langt videre konsekvenser, dersom den også påvirker lønnsfastsettelsen. Internasjonale sammenligninger viser en klar sammenheng mellom koordinert lønnsfastsettelse – der arbeidsgivere og fagbevegelsen tar et helhetssyn på lønnsveksten i økonomien - og lav arbeidsledighet. Slike sammenhenger tyder derfor på at lav ledighet og høy sysselsetting i Norge i stor grad henger sammen med en velfungerende lønnsdannelse. Mange norske kommentatorer er skeptiske til denne sammenhengen, og peker på at lønnsveksten i Norge ofte har vært betydelig høyere enn i andre land. Men en slik innvending er delvis misforstått. I Norge, som i andre land, må vi regne med at sterkt press i arbeidsmarkedet slår ut i høy lønnsvekst. Poenget er at i mange andre europeiske land har lønnsveksten blitt for høy selv ved høy arbeidsledighet. En velfungerende lønnsdannelse er som en god bilfører. En god bilfører kan holde større fart enn en dårlig bilfører, men blir farten for stor kan også den gode bilføreren kjøre i grøfta. En økonomi med velfungerende lønnsdannelse kan tåle lavere ledighet enn en økonomi med dårlig fungerende lønnsdannelse, uten at lønnsveksten blir for høy.

 

De siste årene har likevel lønnsveksten i Norge vært for høy, med lite press i arbeidsmarkedet. Med vårt nåværende pengepolitiske regime kom de negative konsekvensene raskere enn tidligere, og høy lønnsvekst bidro til høy rente og sterk krone. Situasjonen for industrien og konkurranseutsatt sektor ellers ble meget alvorlig. Partene i arbeidslivet har også innsett denne sammenhengen, og de er også klar over at høy lønnsvekst igjen kan lede til høy rente og sterk krone. Først og fremst er det arbeidstakerne i konkurranseutsatt sektor som ville tape på dette. Mange av disse er medlemmer i LO. Derfor er det vanskelig å tro at LO-ledelsen vil la konflikten om midlertidig ansettelse slå ut i økte lønnskrav til våren. På den andre siden har ledelsen i fagbevegelsen på ingen måte full kontroll over lønnsoppgjørene. Dersom det blir mye uro omkring lønnsfastsettelsen, kan det bli vanskeligere å få aksept for moderat lønnsvekst blant medlemmene i fagforeningene, uansett hva ledelsen måtte ønske. Konflikt mellom partene i arbeidslivet og regjeringen innebærer derfor en viss risiko i forhold til lønnsoppgjøret til våren, selv om den nok ikke er så stor, fordi situasjonen ellers så åpenbart tilsier et moderat oppgjør.

 

Konflikten mellom regjeringen og LO reiser imidlertid også spørsmål om hvem som bør bestemme over regelverket på arbeidsmarkedet – storting og regjering eller partene på arbeidsmarkedet. Erfaringer fra Norge og andre land viser at det kan være vanskelig å høste fruktene av samarbeid om lønnsdannelsen uten at partene i arbeidslivet også har en viss innflytelse på arbeidsmarkedspolitikken. Men det er viktig at innflytelsen til arbeidslivets parter er begrenset. I enkelte andre europeiske land forhindrer fagbevegelsen viktige endringer, blant annet knyttet til pensjonsordninger. Også i Norge har ordninger med tidligpensjonering fått en uheldig utforming gjennom lønnsoppgjørene. Hadde regjeringen ventet med sitt forslag til Arbeidslivslovsutvalget hadde kommet med sin utredning, kunne vi fått en ryddig og grundig behandling av saken. Regjeringens forsøk på å påskynde endringen har ført til et spill der både regjering og LO forsøker å få den annen part til å ende som svarteper. Dette er en uheldig utvikling, og vi bør tilbake til en situasjon der beslutninger om lover tas av politiske myndigheter etter en grundig behandling der arbeidslivets parter blir hørt.