Kronikk i Aftenposten 13. mars 2004

 

Ingen grunn til å bekymre seg over fallende priser

av

Steinar Holden

Prisene faller. I februar i år var prisene snaut to prosent lavere enn de var ett år tilbake - det kraftigste prisfallet på over femti år. Med andre ord, det er deflasjon. Mange er bekymret for situasjonen. Det vekker minner fra Norge på slutten av 1920-tallet, da målsettingen om å øke verdien til kronen - pari-politikken – innebar prisfall og gjeldskrise, lønnskutt og økt arbeidsledighet. Det minner også om Japan, som de siste 10 årene har vært preget av en meget svak økonomisk utvikling, kombinert med perioder med fallende priser.

 

Etter mitt skjønn er slik bekymring sterkt overdrevet. Deflasjon kan være et alvorlig problem, dersom det er forårsaket av et kraftig fall i samlet etterspørsel, slik at bedriftene må redusere produksjonen og si opp ansatte, samtidig som de kutter prisene for å klare seg i konkurransen. Men deflasjon er i liten grad et problem dersom det er forårsaket av reduserte importpriser, økt produktivitet knyttet til rasjonalisering og økt konkurranse, og til reduserte strømpriser. Slik er det i Norge i dag.

 

La meg utdype dette nærmere, og først se på en prisfall drevet av sviktende etterspørsel. Redusert etterspørsel kan f.eks. ha sin bakgrunn i ubalanse i økonomien forårsaket av overinvestering og overforbruk, som har medført overkapasitet av næringsbygg og boliger, samtidig som bedrifter og husholdninger har betydelig gjeld. Når bedriftene og husholdningene reduserer sine investeringer og forbruk, vil andre bedrifter måtte redusere produksjonen og kutte arbeidsplasser. Arbeidsledigheten øker, noe som vil føre til ytterligere reduksjon i etterspørselen rettet mot bedriftene. Dermed reduserer de produksjonen og sysselsettingen enda mer. Nedgangen i etterspørsel og produksjon blir forsterket. I en slik situasjon kan bedriftene kutte prisene i håp om å begrense fallet i salg og produksjon. I noen grad er prisfallet dermed et symptom på problemene, mer enn en årsak til dem.

 

Prisfallet kan imidlertid forsterke problemene, gjennom to kanaler. For det første kan prisfallet føre til at husholdningene utsetter sitt forbruk, for å kunne kjøpe til lavere priser senere. For det andre kan prisfallet føre til at lønningene blir for høye i forhold til prisene, dvs. for høy reallønn. La oss se på nærmere på disse kanalene.

 

Isolert sett fører prisfall til at det blir lønnsomt å spare, og dyrere å låne penger, fordi kjøpekraften til pengene øker over tid. Dette er speilbildet av det vi er vant til, nemlig at inflasjon isolert sett gjør det ”billig” å betale tilbake lånet. Men prisfallet er bare en del av bildet. Så lenge Norges Bank setter renten lavt nok, blir det ikke lønnsomt å spare, eller dyrt å låne, selv om prisene faller. Avkastningen på sparing, og kostnaden ved å låne, er jo realrenten, dvs. rente minus prisstigning, og realrenten behøver ikke bli høy. Det er bare dersom prisene faller så sterkt at Norges Bank ville ønske å sette negativ rente – som ikke er mulig – at realrenten blir så høy at dette blir et problem.

 

Prisfall kan også føre til at reallønnene blir for høye. Dersom bedriftene må senke prisene for å opprettholde salget, vil de ha behov for å kutte kostnadene i takt med prisene. I noen tilfeller kan dette kreve at lønningene må reduseres. Men lønnskutt er vanskelig å få gjennomført, fordi det krever avtale med de ansatte, og fordi det gjerne oppfattes som urettferdig. Dermed kan lønningene bli for høye i forhold til bedriftenes priser, noe som ytterligere vil ramme bedriftene.

 

Problemet med fallende priser er lite relevant når prisfallet skyldes billig import, økt produktivitet og konkurranse, og lave strømpriser, slik som i Norge i dag. Tvert om gir disse faktorene rom for vekst i reallønningene, slik at de fleste av oss kan tillate oss en lønnsvekst på 3 – 4 prosent, til tross for lav prisstigning. Det er bare i noen få bedrifter at det vil være behov for å kutte lønningene, og derfor blir det heller ikke noe problem at dette er vanskelig.

 

Periodene med fallende priser på 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet var preget av økonomisk krise og sviktende etterspørsel. Dette har preget hvordan mange tenker på deflasjon. Men dersom man ser på andre tidsperioder, finner man ingen klar sammenheng mellom prisfall og økonomisk vekst. Forskerne Andrew Atkeson og Patrick Kehoe ved Federal Reserve Bank i Minneapolis har studert sammenhengen mellom prisstigning og økonomisk vekst for 17 land over mer enn 100 år. Utenom perioden 1929-34 er det i alt 73 episoder der et land hadde deflasjon, målt ved fallende priser i gjennomsnitt over fem år. Men i bare 8 av disse 73 periodene var den økonomiske veksten negativ. Dette gir støtte til et syn om at prisfall kan være et problem, men det behøver på ingen måte være det.

 

Hva nå hvis det likevel skulle gå galt, og samlet etterspørsel skulle falle kraftig? Fordi prisstigningen nå er så lav, er det klart at dette ville kunne lede oss inn i en situasjon der problemene beskrevet over, høy realrente og høye reallønninger, kan bli aktuelle. Men vi er langt unna dette. Norges Bank kan fortsatt senke renten betydelig, helt ned til null, dersom det skulle bli nødvendig. Finanspolitikken kan også gjøres mer ekspansiv i en slik situasjon, ved å kutte skatter og/eller å øke de offentlige utgifter. I Japan har ekspansiv finanspolitikk vært lite vellykket, fordi dette har ført til meget høy offentlig gjeld, og dermed økende pessimisme og økende sparing i privat sektor. I Norge er staten i en god finansiell posisjon, og kan øke utgiftene og redusere skattene, dersom vi skulle komme i en situasjon som tilsier det.

 

Hvis lav inflasjon ikke er et problem, hvorfor er Norges Bank så ivrig på å få inflasjonen opp? En forklaring er selvfølgelig at Norges Bank har fått i oppgave å sørge for at inflasjonen er nær 2 ½ prosent, og banken ønsker å nå dette målet. En annen årsak er at den lave inflasjonen ikke bare skyldes gode nyheter for norsk økonomi. Den lave inflasjonen henger også sammen med at kronen var så sterk for drøyt et år siden, noe som fortsatt gir lave importpriser. Men den sterke kronen innebar store problemer for de deler av norsk næringsliv som konkurrerer med utlandet (konkurranseutsatt sektor). Mange bedrifter er fortsatt preget av de problemene som vi hadde da, og den lave renten og svake kronen som vi har nå, hjelper disse bedriftene. Selv om konkurransen fra lavkostland og naboland fortsatt er hard, er bildet lysere enn det var ett år tilbake. Økt produktivitet og konkurranse ellers i økonomien fører også til at mange mister jobben, og lav rente gjør det lettere å skape nye jobber til de ledige.

 

Lav rente er derfor bra for norsk økonomi. Likevel innebærer de siste rentekuttene også en risiko. Høy reallønnsøkning kombinert med lav rente kan gi sterk økning i forbruket. Den svake kronen kan føre til at importprisene etter hvert stiger betydelig. Dette kan føre til at Norges Bank om noe tid må sette renten kraftig opp. I så fall ville det vært bedre for økonomien med en jevnere utvikling i renten, med noe høyere rente nå, og ikke fullt så høy rente på et senere tidspunkt. Dette ville gitt mer stabile rammebetingelser for bedrifter og husholdninger.

 

Norges Bank er naturligvis klar over denne risikoen, men har likevel valgt å kutte renten for å forhindre at den lave inflasjonen festner seg. Dersom nærings- og arbeidsliv forventer lav prisstigning i tiden fremover, kan det føre til at også andre hever lønninger og priser mindre enn de ellers ville gjort. Dermed kan den lave inflasjonen bli mer langvarig – med andre ord, det tar lengre tid før inflasjonen kommer opp til målet på 2 ½ prosent. Dette vil naturligvis Norges Bank unngå.

 

En slik tankegang er rimelig for en sentralbank med tallfestet inflasjonsmål, men den innebærer likevel et tankekors. Dersom prisforventningene festner seg på et lavt nivå, betyr det også at vi kan holde renten lav i lengre tid, uten at inflasjonen blir for høy. Det vil være gunstig for norsk økonomi, særlig dersom det kan hjelpe konkurranseutsatt sektor ved å holde kronen svak.

 

La meg oppsummere kort. De fallende prisene er i noen grad et uttrykk for problemer vi har hatt, med sterk krone og svak konkurranseevne. Problemene henger fortsatt i, og derfor er lav rente riktig for å bedre situasjonen, selv om Norges Bank trolig har tatt vel hardt i. Men de fallende prisene er også uttrykk for økt import fra lavkostland og økt rasjonalisering og produktivitet. Dette innebærer omstillingskostnader for noen, men er samlet sett gunstig for Norge.