Konkurranseevne, lønnsdannelse og kronekurs

av

Steinar Holden, leder i Ekspertutvalget for konkurranseutsatt sektor

 

Norsk konkurranseutsatt sektor er i vansker. Høyt kostnadsnivå med bakgrunn i høy lønnsvekst og sterk krone gjør det mindre lønnsomt å drive i Norge, og en rekke bedrifter har flyttet, eller vurderer å flytte, virksomhet til andre land. Hva kan gjøres? Ekspertutvalget for konkurranseutsatt sektor som ble oppnevnt av regjeringen i november i fjor, la fram sin rapport på onsdag i denne uken (se http://odin.dep.no/archive/finvedlegg/01/12/holde007.pdf).  Budskapet er som følger.

 

Konkurranseevnen må forbedres. Lønnsveksten må ned, nærmere nivået hos handelspartnerne, og det vil gi grunnlag for en svakere krone. Dersom lønnsveksten kommer ned og kronen likevel ikke svekkes, vil inflasjonen bli lavere enn målsettingen om 2,5 pst. Da vil Norges Bank måtte sette renten ned for å oppnå inflasjonsmålet, og det vil øke mulighetene for svakere krone. Selv om kronekursen på kort sikt er vanskelig å styre, vil vedvarende moderat lønnsvekst medføre lettelser i pengepolitikken som over tid med høy sannsynlighet gir svakere krone.

 

Mulighetene for å oppnå en moderat lønnsvekst er etter utvalgets syn størst dersom en viderefører en koordinert lønnsfastsettelse. Konkurranseutsatt sektor bør fortsatt forhandle først, slik at den kan fungere som et frontfag som setter rammene for de øvrig oppgjør. Et av problemene ved frontfagsmodellen har vært at en betydelig del av lønnsveksten i frontfaget, ikke minst hovedparten av lønnsveksten for funksjonærene, skjer gjennom lokale forhandlinger, og derfor ikke har vært kjent når andre grupper forhandler. For å sikre større samtidighet i lønnsoppgjørene, og styrke frontfagets rolle, mener utvalget derfor at de lokale forhandlinger for funksjonærene og arbeidere i frontfaget må avsluttes på et tidligere tidspunkt enn i dag.

 

I offentlig debatt er innfasing av oljeinntektene blitt fremhevet som en viktig årsak til at industrien må reduseres kraftig i årene fremover. Etter utvalgets synspunkt er virkningene av oljeinntektene overdrevet. Handlingsregelen tilsier ikke større bruk av oljepenger i årene fremover enn det en har hatt de fleste år på 1980- og 90-tallet. Våre beregninger viser at oljeinntektene samt en trendmessig nedgang bare tilsier en reduksjon i industrisysselsettingen på 26 000 personer i perioden 2001 – 2010. En stor del av denne reduksjonen har allerede inntruffet, blant annet på grunn av det høye kostnadsnivået, slik at det åpenbart er en risiko for at det kan gå verre enn våre beregninger tilsier. Men det ville i så fall ikke være en god utvikling for norsk økonomi, og det viser at utviklingen må snus, ved at konkurranseevnen forbedres.

 

Utvalget er blitt bedt om å se på konsekvensene av retningslinjene for den økonomiske politikken – dvs først og fremst innføringen av inflasjonsmål for pengepolitikken, og handlingsregelen for bruk av oljeinntekter i finanspolitikken  - på lønnsdannelsen. Vi peker på at et inflasjonsmål innebærer et endret reaksjonsmønster dersom lønnsveksten blir for høy, fordi det nå i større grad vil være pengepolitikken, og i mindre grad finanspolitikken, som må reagere for å forhindre økt inflasjon. Lønnsvekst som er høyere enn hva som er i samsvar med inflasjonsmålet, kan lede til renteøkning, noe som vanligvis vil medføre en styrking av kronekursen. Styrket krone på toppen av økt lønnsvekst og økt rente innebærer at konkurranseutsatt sektor i større grad enn tidligere må bære byrden dersom lønnsveksten blir for høy. Utvalget mener at dette understreker hvor viktig det er at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs – den må være på et nivå som både sikrer konkurranseevnen og ikke skaper behov for innstramminger i pengepolitikken. Dersom lønnsveksten kommer ut kurs, og pengepolitikken strammes inn, vil arbeidsledigheten raskt stige, først i konkurranseutsatt sektor og deretter i resten av arbeidslivet.

 

Samtidig understreker utvalget at også pengepolitikken må ta hensyn til at vedvarende store utslag i valutakursen kan innebære betydelige og langvarige realøkonomiske kostnader for konkurranseutsatt sektor, og etter hvert også for økonomien som helhet.

I følge retningslinjene skal pengepolitikken rettes inn mot det operative målet om en inflasjon som over tid er nær 2,5 pst., men den pengepolitiske respons må også ses i lys av at lønnsveksten i økonomien fremkommer som et resultat av et samspill av en rekke ulike faktorer, og vil variere fra år til år.

 

I år ligger det an til mer ekspansiv finanspolitikk enn en streng praktisering av handlingsregelen tilsier, både på grunn av svakere konjunkturer, og fordi Petroleumsfondet er blitt betydelig redusert. Dette er i samsvar med de vurderinger som ble gjort da handlingsregelen ble lagt fram. Men samtidig vil utvalget advare sterkt mot å åpne opp for en systematisk sterkere økning i bruken av oljeinntekter enn det som følger av handlingsregelen. Det vil kunne føre til sterk krone og svekket konkurranseevne, og bidra til for rask nedbygging av konkurranseutsatt sektor. I tillegg vil det gjøre det vanskelig å møte økningen i pensjonsutgiftene i årene framover.