Steinar Holden, Kommentar i Ukeavisen ledelse og næringsliv 11. oktober 2002

Finanspolitikken i Euroland – forskjellige regler for små og store land?

De tre store økonomiene i Euroland, Tyskland, Frankrike og Italia, ser ut til å få problemer med å nå de finanspolitiske kravene fastsatt i Stabilitetspakten. Stabilitetspakten, som ble vedtatt av Det europeiske råd i 1997, inneholder som kjent en rekke krav til landene som deltar i ØMU. Et av kravene er at de offentlige budsjettene ikke skal ha større underskudd enn 3 prosent av BNP. I fjor fikk Portugal en advarsel for sitt underskudd på 3,9 prosent. Underskuddet ser ut til å vedvare, og Portugal kan risikere sterkere reaksjoner nå. Stabilitetspakten gir mulighet for å ilegge betydelig økonomisk straff i form av bot.

Men når de store landene, Tyskland, Frankrike og Italia, får problemer, er tonen fra Brussel en annen. I juni i år var finansministrene i EU-landene enige om at alle land måtte ha overskudd eller balanse på statsbudsjettet innen 2004. Nå antyder Pedro Solbes i Europakommisjonen at dette kan utsettes til 2006. De store landene er godt fornøyd. I Tyskland støtter man Stabilitetspakt-kravene prinsipielt, men skylder på svak vekst og store kostnader ved oppbygging og reformer i tidligere Øst-Tyskland. I Frankrike er viljen til å følge Stabilitetspaktens krav mindre, og president Chiracs løfte om 30 prosent skattelette innen 2007 gjør det ikke lettere å holde underskuddet nede. Men i de små landene er man sinte over forskjellsbehandlingen – de fleste andre land har jo ført en stram finanspolitikk for å tilfredsstille kravene i Stabilitetspakten. Den finske finansminister Sauli Niinistos reaksjon blir omtalt som ”unprintable”, og tonen fra andre små land er i samme gate.

Politisk er dette en viktig sak. Forskjellsbehandlingen gjør ikke samarbeidet i EU lettere. Men er Tyskland, Frankrike og Italias vedvarende budsjettunderskudd et viktig økonomisk problem? Fra fagøkonomisk hold har kravene i Stabilitetspakten blitt utsatt for kraftig kritikk. Maksimumsgrensen for budsjettunderskudd på 3 prosent kan i gitte situasjoner føre til en finanspolitikk som forsterker økonomiske kriser. Sverige er et illustrerende eksempel: I 1990 var overskuddet på statsbudsjettet 4 prosent av BNP - i 1993 hadde den økonomiske krisen bidratt til et underskudd på 13 prosent av BNP. Riktignok tillater Stabilitetspakten en begrenset overskridelse av 3 prosents-kravet i kriser, men dersom Sverige hadde vært medlem i ØMU i denne perioden, er det liten tvil om at finanspolitikken måtte vært strammet kraftig inn. Dette ville forsterket den økonomiske krisen, og bidratt til en ytterligere økning i arbeidsledigheten.

Mange økonomer mener likevel at Stabilitetspaktens krav er fornuftige. Tankegangen er som følger: I mange år har europeiske politikere vist manglende handlekraft i budsjettpolitikken. En greier ikke å kutte offentlige utgifter, og en vil heller kutte skattene enn øke dem. De langsiktige perspektivene er skremmende – lave fødselstall og aldrende befolkning innebærer at pensjonsforpliktelsene vil vokse kraftig som andel av BNP. Stabilitetspaktens krav, med alle dens feil og mangler, bidrar til strammere finanspolitikk, som hensynet til de voksende pensjonsforpliktelsene uansett tilsier.

Mot dette synet innvender kritikerne at maksimumsgrensen for budsjettunderskuddet medfører en fokus på kortsiktige tilpasninger som ofte ikke bidrar til å avhjelpe den langsiktige budsjettsituasjonen. Ansvarlig budsjettpolitikk er ikke bare et spørsmål om budsjettoverskudd, men er også avhengig av andre forhold som f.eks. omfang av offentlige investeringer, satsing på utdanning og god bruk av arbeidskraften. Også når det gjelder pensjonsforpliktelser er budsjettbalanse-kravet mangelfullt, i og med at fremtidige pensjonsforpliktelser jo ikke kommer med i årets budsjettbalanse.

Et annet og vel så viktig spørsmål er hvordan den svake budsjett-disiplinen påvirker pengepolitikken i Euroland. Den europeiske sentralbanken (ECB) blir stadig kritisert for å være for ensidig opptatt av prisstabilitet – kritikerne synes ECB burde satt lavere renter for å stimulere til økt vekst i Europa. Budsjett-underskuddene i de store landene innen Euroland kan medføre at ECB setter høyere renter enn man ellers ville gjort, dels for å ”straffe” politikerne, og dels fordi økte budsjettunderskudd kan bidra til høyere prisvekst.

Dersom ECB setter høyere renter som svar på store budsjett-underskudd, vil dette ytterligere svekke veksten i mange europeiske land. Ironisk nok vil en konsekvens bli reduserte skatteinntekter, og noe som gjør det enda vanskeligere å nå kravene i Stabilitetspakten. Dersom Tyskland, Frankrike og Italia hadde tatt hensyn til denne sammenhengen, ville de kanskje kommet til at det hadde vært bedre å føre strammere finanspolitikk, og unngått den rentedrivende effekten.