Steinar Holden

Ukeavisen ledelse og næringsliv 25. oktober 2002

Hvor mye bør vi bruke av oljeinntektene?

Et av de mest omstridte spørsmålene i tilknytning til Stortingets behandling av statsbudsjettet er hvor mye av oljeinntektene som skal brukes. Regjeringen vil holde seg til den såkalte handlingsregelen. Fremskrittspartiet vil bruke betydelig mer, delvis gjennom et eget utenlandsbudsjett, der pengene brukes på kjøp i utlandet. Hvor mye bør vi bruke?

Statens store inntekter fra oljevirksomheten er basert på uttapping av en verdifull, men begrenset naturressurs. Spørsmålet er ikke om, men når disse inntektene skal brukes. Handlingsregelen sier grovt sett at bruken av oljeinntektene, målt ved underskuddet på statsbudsjettet korrigert for oljevirksomheten, skal være lik realavkastningen av Petroleumsfondet, dvs hvor store inntekter vi kan regne med å få i avkastning på den formue som vi har spart i utlandet gjennom Petroleumsfondet. Etter hvert som Petroleumsfondet vokser vil realavkastningen også vokse, og i følge anslagene i Nasjonalbudsjettet vil bruken av oljepenger målt ved oljekorrigert underskudd øke fra 2 ½ pst av BNP neste år, 3,9 pst av BNP i år 2010, til om lag 7 pst av BNP i 2020.

Hva skjer dersom vi bruker mer penger allerede nå? Det er først og fremst to hensyn som trekkes frem, fremtidige behov og hensynet til presset i norsk økonomi. Når det gjelder fremtidige behov for oljeinntektene, er det all grunn til å tro at de vil være minst like store i årene fremover som de er nå. Utgiftene til alders- og uførepensjonister forventes å øke fra vel 7 pst av BNP i 2001 til om lag 18 pst i 2050. Stopp litt her og tenk over det tallet – hvilket rom tror du at det vil være for biblioteker, skoler, idrettshaller, og eldrehjem når pensjonsbetalingene er 18 pst av BNP, dvs nesten to og en halv gang så mye som nå? De økte utgiftene skyldes dels demografiske forhold – antall personer i arbeidsstyrken pr. pensjonist forventes å falle fra om lag 2,6 nå til drøyt 1,6 i 2040. Men de økte pensjonsutgiftene henger også sammen med at vi har bevilget oss selv et sjenerøst pensjonssystem.

Det andre argumentet mot økt bruk av oljepenger er hensynet til presset i norsk økonomi. Samfunnsøkonomer har i mange år hevdet økt bruk av oljepenger i norsk økonomi vil føre til at kostnadsnivået i Norge vil stige i forhold til kostnadsnivået i utlandet, enten gjennom høyere lønns- og prisvekst i Norge, eller gjennom sterkere kronekurs. Samfunnsøkonomene har også påpekt at dette i utgangspunktet ikke er et problem, men en nødvendig konsekvens av å bruke oljepengene (spesielt interesserte kan lese mer om dette på http://folk.uio.no/sholden/oljemodellen99.pdf).

Problemer kan likevel oppstå dersom kostnadsnivået i Norge stiger for mye, slik at industrien og resten av våre konkurranseutsatte sektor blir rammet for sterkt. Dette kan være aktuelt nå. De siste fem årene har lønnsveksten har vært betydelig høyere enn i andre land. Norges Bank har svart med å sette opp renten, og kronen har appresiert kraftig det siste året. Utviklingen er skummel, med en betydelig risiko for at for mye av konkurranseutsatt sektor flytter ut av Norge pga lav lønnsomhet. Dette kan igjen føre til store ubalanser og økt arbeidsledighet i norsk økonomi på lengre sikt.

Utenlandsbudsjettet har blitt fremført som et Columbi egg i denne sammenheng. Vi bruker oljepengene i utlandet istedenfor, der de ikke skaper press i norsk økonomi. Logikken er intuitiv, og i og for seg riktig, penger brukt i utlandet bidrar ikke til press i norsk økonomi. Etter mitt syn er likevel et eget utenlandsbudsjett en dårlig ide. Det viktigste motargumentet er knyttet til diskusjonen over – penger brukt nå kan ikke brukes til pensjoner senere. Men la dette poenget ligge.

Et opplagt motargument er at penger brukt i utlandet også innebærer pengebruk i Norge, og dermed bidrag til press i norsk økonomi (noen må installere utenlandsk medisinsk utstyr i Norge). Trolig av større betydning er at offentlige virksomheter etter hvert vil tilpasse seg til å ha et eget utenlandsbudsjett, ved å flytte innkjøp som uansett vil bli gjort i utlandet over på utenlandsbudsjettet. Dermed vil det frigjøres midler på ordinære budsjetter, og pengebruken kan øke i Norge. Dette vil uthule ideen i utenlandsbudsjettet.

Et ytterligere moment er at et eget utenlandsbudsjett vil føre til en mer komplisert budsjettbehandling. Noen midler trekkes ut av den vanlig budsjettkampen mellom ulike anvendelser, og det kan bli stilt mindre sterke krav til at disse midlene brukes på en god måte. Dette kan medføre en dårligere anvendelse av offentlige midler. Et utenlandsbudsjett vil også medføre ulik konkurranse mellom norske og utenlandske produsenter, der en mulig konsekvens er at norske produsenter som burde være levedyktige på lang sikt, og som norsk økonomi har god bruk for, likevel blir slått ut.

For folk flest fremstår nok disse motargumentene som økonomiske spissfindigheter. Litt ekstra oljepenger fremstår som løsningen på mange viktige problemer rundt i landet, og da pleier dagens behov å veie tyngre enn fremtidige behov. Vi går mot en spennende høst.