Hva skjer om Sverige sier ja til Euro?

 

av

 

Steinar Holden

 

Ukeavisen Ledelse, 5. september 2003

 

Om en drøy uke skal svenskene stemme over deltakelse i EMU – om de vil ha euro som ny valuta i Sverige. Her er det tre viktigste konsekvensene dersom det skulle bli et ja:

 

Stabiliseringspolitikk blir vanskeligere. De siste ti årene har svenskene styrt pengepolitikken etter et inflasjonsmål, og erfaringene har i hovedsak vært gode. I lavkonjunkturer med lav inflasjon har Riksbanken satt renten lavt, og kronen har blitt svak. Dette har bidratt til økt innenlandsk etterspørsel, og bedre konkurranseevne, og dermed økt fart i økonomien. Dersom Sverige blir medlem i EMU, kan ikke Riksbanken fastsette rentenivået i Sverige – det vil være felles i alle Euro-landene, og fastsatt av Den europeiske sentralbanken i Frankfurt. Samtidig blir det ingen valutakurs som kan justeres, slik at kostnadsnivået i Sverige ikke vil kunne reduseres gjennom depresiering av kronen dersom det skulle bli behov for det. Dermed mister Sverige viktige virkemidler for å komme ut av en lavkonjunktur. I tillegg legger Stabilitetspakten i EMU begrensninger på bruken av finanspolitikken, ved å sette en øvre grense for det offentlige budsjettunderskuddet på 3 prosent målt som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP).

 

Felles valuta gir fordeler til næringsliv og husholdninger. Ved å ta i bruk euro vil svensk næringsliv og husholdninger spare kostnader ved veksling av valuta. Viktigere for næringslivet er at usikkerhet om fremtidig valutakurs ved handel mot euro-området vil bli fjernet. Selv om næringslivet kan kurssikre seg mot kortsiktige valutakurssvingninger, kan dette være kostbart, og det er ikke mulig å sikre seg mot mer langsiktige kurssvingninger. Trolig vil euromedlemskap føre til økt handel mellom Sverige og euro-landene, og det kan føre til at det blir mer attraktivt for internasjonalt konkurranseutsatt næringsliv å etablere seg i Sverige.

 

EMU-medlemskap gir Sverige økt innflytelse i EU. I motsetning til Storbritannia og Danmark, hadde ikke Sverige noen formell rett til å velge å stå utenfor EMU da de ble medlem av EU. Da svenskene likevel valgte å stå utenfor, var det upopulært i EU. Ved å bli medlem av EMU, vil Sverige øke sin innflytelse på den økonomiske politikken i EU, og Sverige vil også kunne få økt innflytelse mer generelt innen EU.

 

Hvilke faktorer er viktigst? Det er det umulig å svare objektivt på. Det politiske argumentet avhenger av hvilke momenter en legger vekt på. Ja-folk trekker bl.a. frem at EU er et viktig prosjekt for fred og samarbeid – europeisk historie er fylt med krig – og felles valuta vil ytterligere styrke samarbeidet. Nei-folk peker bl.a. på at svensk innflytelse uansett vil være liten – Sverige er jo lite land, de også.

 

De økonomiske argumentene skulle en tro var enklere, men nei. Det er åpenbart at vekslekostnader og valutakursusikkerhet reduseres, men det har vist seg meget vanskelig å tallfeste denne gevinsten på en pålitelig måte. Og selv om næringslivet gjennomgående er for medlemskap, har holdningen i hovedsak vært nokså lunken.

Tapet av stabiliseringspolitiske virkemidler er en klar bekymring, noe som illustreres godt av den politikken som ble ført under den økonomisk krisen i Sverige på begynnelsen av 1990-tallet. Da fastkurs-regimet måtte oppgis høsten 1992, ble kronen kraftig svekket, noe som bedret konkurranseevnen for svensk næringsliv betydelig. Samtidig steg det offentlige budsjettunderskuddet til 13 prosent av BNP. Som EMU-medlem ville Stabilitetspakten medført at en måtte føre en mye strammere finanspolitikk, som ville forsterket nedgangskonjunkturen. Det ville heller ikke vært mulig med noen konkurranseevneforbedring gjennom depresiering.

 

Lønnsfastsettelsen avgjør.

En avgjørende faktor for hvordan et EMU-medlemskap vil fungere for Sverige er arbeidsmarkedet og lønnsfastsettelsen. Ved et inflasjonsmål har Riksbanken på sett og vis hatt et ansvar for å holde ”disiplin” blant partene i arbeidslivet. Dersom fagforeningene krever for høy lønn, og arbeidsgiverne gir etter, vil Riksbanken sette høy rente for å forhindre høy inflasjon. Partene i arbeidslivet vet dette, og forhåpentligvis vil de dermed unnlate å sette for høy lønn for å unngå høy rente. Og hvis alt likevel skulle gå galt, slik at høyt kostnadsnivå gir høy arbeidsledighet, kan lav rente og kronesvekkelse bidra til å få økonomien på fote igjen.

 

Ved EMU-medlemskap blir dette annerledes. På kort sikt kan partene i arbeidslivet se det som mer attraktivt å sette høy lønn, en vil jo uansett ikke få noen reaksjon gjennom pengepolitikken – renten blir satt på europeisk basis med minimalt hensyn til svenske forhold. På lengre sikt blir konsekvensene av for høy lønnsvekst desto vanskeligere, ved at svensk kostnadsnivå blir for høyt, uten noen mulighet til å komme ut av dette gjennom en kronesvekkelse. Som EMU-medlem må lavere kostnadsnivå skje gjennom lavere lønnsvekst enn i andre land, noe som ikke er lett tatt i betraktning den lave lønnsveksten en ser rundt i euro-landene.

 

Et EMU-medlemskap ville dermed innebære store utfordringer for svensk arbeidsliv og svenske lønnsfastsettere. Men samtidig vil oppgivelsen av egen valuta gjøre det klart hvor ansvaret for konkurranseevnen ligger. I Nederland tok partene i arbeidslivet tidlig inn over seg konsekvensene av å leve i et land uten reell penge- og finanspolitisk handlefrihet – en særdeles åpen økonomi med fast valutakurs. Resultatet har blitt langvarig lønnsmoderasjon som har bidratt til en gunstig økonomisk utvikling. Også Danmark har hatt en god økonomisk utvikling det siste tiåret, med fast valutakurs og dermed uten pengepolitisk handlefrihet, men med en gunstig utvikling i arbeidsmarkedet. Dersom svensk arbeidsliv viser samme forståelse, vil nok Sverige kunne greie seg bra i EMU. Men trolig blir dette ikke aktuelt – meningsmålingene tyder jo fortsatt på at det blir et nei.