Renten må ned i Euro-landene

 

av

 

Steinar Holden

 

Kommentar i Ukeavisen Næringsliv og ledelse 13. juni 2003

 

Europeisk økonomi er ikke bra. BNP-veksten er lav, arbeidsledigheten er høy og økende, og flere land har alvorlige problemer med store underskudd. på de offentlige budsjetter. Riktignok er det betydelige forskjeller mellom ulike land, der Tyskland er i den dårlige enden og Irland i den gode, men samlet sett er bildet ganske dystert. Hva er oppskriften på en bedre utvikling? Her vil jeg argumentere for at på kort sikt er det først og fremst lavere renter som er løsningen, selv om et mer smidig arbeidsmarked trolig er viktigst på lengre sikt.

 

Den store syndebukken i europeiske økonomi har i flere tiår vært såkalte stivheter eller rigiditeter i arbeidsmarkedet. Omfattende trygdeordninger med dårlig oppfølging av de trygdede, et stivbent oppsigelsesvern, og kollektive avtaler som vanskeliggjør lokale tilpasninger. En del reformer er blitt gjennomført, i varierende grad og med varierende suksess i ulike land. Men mange av reformene har fått feil fokus, som ved at forsøk på oppmyking av oppsigelsesvernet har medført ”lommer” der oppsigelsesvernet ikke gjelder, istedenfor generelt mer smidighet. I Spania for eksempel har det store omfang av midlertidige ansettelser ført til at fast ansatte sitter enda tryggere i jobben, samtidig som store deler av arbeidsstokken sirkulerer mellom korttidsjobber og ledighetstrygd. Danmark har hatt bedre suksess, ved en serie av mindre endringer der det stilles større krav om aktivitet fra de arbeidsledige, i form av kvalifisering og jobbsøking, og mindre omfang av passiv inntektsstøtte.

 

På kort sikt vil imidlertid et mer smidig arbeidsmarked uansett ha begrenset betydning. Det er ikke først og fremst stivheter i arbeidsmarkedet som gjør at bedriftene ikke ansetter flere arbeidstakere. Årsaken er først og fremst at bedriftene ikke har behov for mer arbeidskraft, fordi etterspørselen etter bedriftenes produkter er for lav. Eksporten er lav på grunn av svak utvikling internasjonalt, og en styrket euro som gjør europeiske produkter dyrere. Investeringene er lave bl.a. på grunn av et svakt aksjemarked. Offentlig etterspørsel er lav fordi de fleste land har vansker med budsjettbalansen. I en slik situasjon er det behov for lavere renter, som gjør det mer lønnsomt å investere, samtidig som husholdningenes forbruk stimuleres. Lavere renter vil også kunne styrke aksjekursene og boligprisene, noe som igjen vil ha gunstig virkning på investeringer og forbruk. Ved at aktiviteten i økonomien stimuleres, vil det offentlige få økte skatteinntekter og reduserte trygdeutgifter, slik at budsjettunderskuddene reduseres, og det blir rom for økt offentlig forbruk og investeringer. Lavere renter vil også isolert sett bidra til svakere euro, som vil være gunstig for eksporten.

 

Heldigvis mente også Den europeiske sentralbanken ESB også at det var behov for rentekutt, og de senket derfor renten med 0,5 prosentpoeng, til to prosent, i forrige uke. Men europeisk økonomi har behov for flere rentekutt, og dessverre antydet ikke ESB noe i den retning. Den sentrale årsaken til at ESB gjennomgående har satt høyere renter enn det som europeisk økonomi trenger, er et for ambisiøst inflasjonsmål. ESB har som målsetting å holde den årlige inflasjonsraten under to prosent. For å oppnå det kreves en svak økonomisk utvikling i mange av Euro-landene. Dette skyldes at strammere arbeidsmarked i de av Euro-landene som går bra, raskt slår ut i betydelig høyere inflasjon enn to prosent, slik at det er behov for tilsvarende lavere inflasjon i de landene som går dårlig. Dessverre kreves det større økning i arbeidsledigheten for å få inflasjonen under to prosent, enn den gevinst i form av lav ledighet som en får i landene med høy inflasjon. Bakgrunnen for dette er at ved inflasjon ned mot 0 – 1 prosent vil en stange mot nedre grenser for lønnsveksten, fordi lønnskutt er vanskelig å få til, samtidig som det også er behov for lønnstillegg for noen arbeidstakere. Sagt på en annen måte: den lave inflasjonen i land som Tyskland ”kjøpes dyrt” i form av svært høy ledighet, samtidig som gevinsten i form av lavere ledighet i høyinflasjonslandene er liten. Dersom en hadde satt et høyere mål for inflasjonen, f.eks. tre prosent, ville behovet for svært lav inflasjon i enkelte land blitt mindre, og en ville sluppet den ekstra arbeidsledigheten som inntreffer når en ”stanger mot gulvet for lønnsveksten”. Dermed ville arbeidsledigheten i Euro-landene samlet sett blitt mindre.

 

Denne kritikken mot ESBs ambisiøse inflasjonsmål er ikke ny – mange økonomer (inklusiv undertegnede) har fremmet lignende synspunkter lenge. James Tobin, nobelprisvinner i økonomi, og blant ikke-økonomer mest kjent for såkalt Tobin-skatt på valutatransaksjoner, beskrev problemene ved å forsøke på for lav inflasjon i sin ”Presidential Address” til amerikanske økonomer i 1971. Det nye nå er at kritikken kommer fra stadig nye kanter – seneste the Economist, som på lederplass 26. mai i år argumenterte for at inflasjonsmålet i Euro-landene burde heves. Dessverre er dette lettere sagt enn gjort –ESB har knyttet mye prestisje til sitt inflasjonsmål, og kan ikke så lett endre det. Men det er lov å håpe.