Omtaler av tidligere bøker


 
 

Sigurd Skirbekk (1968 og 1971): Den samfunnsvitenskapelige tenkemåte. Gyldendals Fakkel-serie. Oslo. 195 s.
 
 

Dag Østerberg i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 2 1969:

"Sigurd Skirbekk har gjennom en årrekke arbeidet med kultursosiologiske emner, og også været opptatt av vitenskapsteoretiske og sosialfilosofiske spørsmål. I sin bok fra 1968 "Den samfunnsvitenskaelige tenkemåte" prøver han å forene sosiologiske, metodologiske og filosofiske innsikter i en enhetlig fortolkning. I korthet er det forfatterens påstand at samfunnsforskningen for lengst her utformet begreper og gjort undersøkelser som utgjør et viktig bidrag til forståelsen av samfunnet og historien. Imidlertid er disse begreper og undersøkelser blitt trengt i bakgrunnen til fordel for andre, som forfatteren forbinder med det almene begrepe om "naturalisme". Det filosofiske grunnlag for de naturalistiske retninger innen samfunnsvitenskapen hevder han er "positivismen" som tolkes som en før-kritisk subjekt-objekt filosofi.
Denne boka er nyttig som oversiktsverk, og dertil lett å lese. Derfor skulle den ha gode betingelser for å nå ut til den bredere offentlighet som han vender seg til."
 
 

Carl Erik Grennes i Impuls nr. 1 1969:

"La det med en gang være klart at dette er en vesentlig bok. [..] Boken dreier seg om en kritikk av den naturalistiske tenkemåten innen samfunnsvitenskapene. Med naturalisme menes en absoluttering av de kategorier som naturvitenskapene benytter i sin beskrivelse av verden. Et meget godt eksempel på en slik kritkk er hans omtale av det sunne menneske, det bildet av oss selv som propaganderes av folk som Fromm, Ericson, Marcuse, Maslow og Frankl og som har sin opprinnelse i Freuds menneskeforståelse. [...]

Boken er skrevet for en større lesekrets og preges derfor, særlig i begynnelsen, av til dels kjedelige fremstillinger. Siste del er omvendt til dels spennende, men kanskje også vanskelig. Men om psykologer har vansker med å forstå hva Skirbekk mener, gjør dette hans argumetnasjon enda mer holdbar. Psykologiens selvforståelse og engasjement er ikke særlig imponerende ennå."
 
 

_____________________________________________________

Sigurd Skirbekk (1976): Psychoanalysis and Self-Understanding. A Critique of naturalistic Interpretation of man. Duquesne University Press. Pittsburgh. 151 p.
 

CHOICE, Psychology Oct. 76:

"Skirbekk, a Norwegian sociologist, has written a good introductory criticism of the use of natural science metodology in the social sciences. His hermeneutic phenomenological critique of social science is well written and very understandable. In simple termes, Skirbekk takes a coherent argument against the notion theat scientific method guarantees thruth. He also convincingly demonstrates that the subjectiv-objective dichotomy insisted upon by science, is illusory [..] Chapter 5 throught 9 provide an introductory critique of scientific metodology that will be understood by any undergraduate"
 
 

Edward Gannon SJ, i Best Sellers, Heldref Publications, Washington, October 1976:

"Skirbekk, a Norwegian social psychologist, writes in this philosophical stunner that Freud has had more impact on the postwar American mind than on any other.
[..]
This is an arresting book. Exposing Freudian ontology as the assumption it is, Skirbekk makes room for the reasoning and responsible self again. The chief defense of the Freudians who believe that ideas are determined by the given psychological type is to psychologize the opposition ("You are saying that because of your cultural super-ego!"), rather than meet its arguments. Their ontology has them trapped as firmly as any super-ego trapped Viennese bourgeoise.

Special thanks again to Duquesne University Press, which some twenty years ago started to publish in English seminal philosophical works by Dutch and Belgians. This Norwegian is another example of what Kierkegaard proved a century ago: a man i a small country can be easily free of group think."
 
 

____________________________________________________

Sigurd Skirbekk (1972): Kulturoppfatning og samfunnsutvikling. Individtenkning i norsk litteraturkritikk. Universitetsforlaget, Oslo. 105 s.
 

Ulf Andenæs i Morgenbladet 15.1.1973:

"Sigurd Skirbekk, som arbeider ved det sosiologiske institutt på Universitetet i Oslo, er i dag en av våre mest interessante samfunnsforskere. Norsk sosiologi lå lenge under for amerikansk-påvirket positivisme, og er nå utsatt for en yngre fylking av marxister. Innimellom disse to retningene har Skirbekk gått sin egen vei, ubunder av både positivismen og marxismen. [..]
Skirbekk mener at radikale mennesker bare ufullstendig har sett seg selv i en politisk sosial sammenheng, og at et vesentlig innslag i deres radikalisme har vært det personlige frihetsideal, som i virkeligheten er overtatt fra liberalismen, og som har hatt en sterk appell. Men liberalismen har fått mange uønskede bivirkninger der den har fått virke inn på samfunnsledelsen. (...)
Det ville være riktig å kalle Sigurd Skirbekks sosiologi en verdikonservativ sosiologi. Men jeg tror ikke at hans tanker om individuelisme kontra fellesskapstenkning vil bli godtatt blant alle som regner seg som verdikonservative, fordi liberalt anstrøkne idéer med hovedtrykk på individuellfrihet har satt seg så godt fast."
 

Olav Dalgard i Arbeiderbladet 18.4.1973:

"Skirbekk har funne fram til mange interessante svar og samsvar i sin konklusjon. Men Skirbekk har handsama dette materialet svært generelt."
 

Thor Soltvedt,  Bergens Tidende 12. oktober 2002:

I litterære leksika blir litteraturkritikk definert som Den virksomhet (eller evne) å bedømme og vurdere litteratur.  Kritikk kommer etymologisk av det greske ordet kritikhene som betyr bedømmelseskunst. Dette henger sammen med verbet kritein dvs. skjelne, bedømme. Men det finnes mange ulike definisjoner av ordet kritikk, i betydningen kunstkritikk eller litterær kritikk i ordbøker og håndbøker. Litteraturkritikk er altså ikke noe entydig begrep. Så vidt jeg vet finnes det bare ett større arbeid som systematisk prøver å analysere og forklare norsk litteraturkritikk, dvs. dens holdninger og samfunnsmessige betydning. Dette arbeidet ble utført av sosiologi Sigurd Skirbekk og resultatet foreligger i boka Kulturoppfatninger og samfunnsutvikling fra 1971.
 

____________________________________________________
 
 

Sigurd Skirbekk og Olaf Aagedal (1973): Meninger i NRK. En studie av idépolitisk balanse. Dreyer, Oslo. 215 s.
 

Erik Fossåskaret i Sosiologi i dag 1/1974:

"Konklusjonen åt forfattarane blir at det er råd å nytte idépolitiske retningar som kriteria for vurderingav balansen i programma. Den målestokken er meir nyansert og dekkjande enn den tradisjonelle høgre/venstre-skalaen."
 

Bjørn Talén i VG 1973

"NRK kritiseres stadig for å være "venstrevridd". Denne kritikken kommer både til syne i avisenes leserspalter og fra konservative og liberale politikere og lederskribenter. Mens de liberale partier nærmest ble feiet ut av Stortinger ved siste valg, er konklusjonen i en studie om meninger i NRK at det er den liberale tradisjon som klarest dominerer programmene i NRK.
Det er sosiologiene Sigurd Skirbekk og Olaf Aagedal som presenterer resultatene fra denne analysen i boken "Meninger i NRK - en studie i idépolitisk balanse."
 

____________________________________________________

Sigurd Skirbekk (1987): Ideologiavsløring som ideologi. En argumentasjonsanalyse av norsk moraldebatt. Universitetsforlaget, 0slo. 404 s.
 

Thomas Hylland Eriksen, Morgenbladet 9.6. 1987

"Sigurd Skirbekks nye bok Ideologikritikk som ideologi, favner adskillig videre enn titelen skulle tilsi. I bunn og grunn handler boken om et av de evige sosiolgiske spørsmål, nemlig forholdet mellom individ, samfunn og kultur.
[...]
Skal vi si noe generelt om Sigurd Skirbekks bok, kan vi for det første betrakte den som et innlegg i debatten om samfunn og menneskesyn. her blir den på mange måter en samfunnsvitenskapelig parallell til Kaj Skagens Bazarovs Barn (1983), der Skagen angriper sosialrealistiske norske ramanforfattere for å representere et lignende menneskesyn som det Skirbekk (med gode grunner) tillegger kulturradikalerne.

For det annet er boken uomtvistelig et viktig bidrag til samtidig norsk samfunnsforskning. i så måte kan den godt sammenlignes med klassiske tekster som Eilert Sundts Sædelighetstilstanden i Norge og Durkheims Suicide, til tross for at flere sosiologiske generasjonsskifter har funnet sted siden disse to bøkene ble skrevet. Når Skirbekk bruker sosiologisk teori for å undersøke den observerte virkelighet, følger han et mønster som særlig Sundt og Durkheim bidro til å utvikle, og som nesten er blitt glemt i dag. Dagens teoretikere benytter seg i stor grad av hypotetiske eksempler, mens empirikerne har forfalt til rene beskrivelser av saksforhold. Sigurd Skirbekk forener teori og empiri, og som hos Sundt og Durkheim, får vi finne oss i at vi får med en posjon moralisme på kjøpet."
 
 

Per Lønning i Aftenposten 22.7.1987:

"Sjelden var en mer eksplosiv bombe innpakket i mer himmelblått omslag. Sosiologien Sigurd Skirbekks "argumentasjonsanalyse av norsk moraldebatt" presenterer seg utstyrsmessig akkurat så akademisk kjedelig som skal til for å unngå å vekke oppsikt og for ikke å forstyrre middagsluren for kulturprofeter og autoriserte folkeforførere. [..] Skirbekks tilsynelatende så akademisk-fredsommelige verk bak de beroligende lyseblå permer er minst av alt beroligende. Det ville være trist om det ikke skulle få endel flammer til å slå mot skyene."
 

____________________________________________________

Sigurd Skirbekk (1989): Frihet, likhet, brorskap - og dårskap. En sosiologisk kritikk av revolusjonsarven i dagens samfunn. Sigma forlag, 5060 Søreidgrend. 129 s.
 

Finn Holden i Skoleforum nr-. 11/12 1990:

"Den norske sosiologen Sigurd Skirbekk har skrevet et interessant lite skrift ved feiringen av den franske revolusjon.
Utgangspunktet er arven fra den franske revolusjon: honørordene frihet, likhet, brorskap. Det var gode politiske redskaper til å bryte ned legitimitetsgrunnlaget for det gamel regimet. Men var de like gode redskaper for utviklingen av det seinere samfunn?"
 

Asbjørn Aarnes i Aftenposten 31.1.1990:

Sosiologen, dr. philos Sigurd Skirbekk har skrevet en bok hvor han prøver å finne ut hva som er levende og hva som er dødt, i arven fra Den franske revolusjon, slik den avspeiles i slagordene frihet, likhet og brorskap.

Skirbekks oppgjør med revolusjonsarven faller ikke innenfor noen av de kjente kategorier for revolusjonskritikk, hverken den konservative, den liberale eller den marxistiske. Skirbekk står i sosiologien; politisk-ideologisk er hans holdning knapt identifiserbar. Det sosiologiske i Skirbekks tilnærmelse er at han ikke analyserer de tre revolusjonsidealene som moralske verdier i og for seg, men er opptatt av hvordan de fungerer i sosial kontekst, innenfor samspillet av faktorer som danner det kompliserte moderne samfunn.
[..]
Skirbekk står metodisk draøftende til det som hans læremester, Emile Durkheim, kalt det sosiale fenomen, og som revolusjonsarven ikke har hatt øye for: At et samfunn er noe annet og mer enn et antall individer som har flyttet sammen, at en familie er noe annet og mer enn en gruppe med blodsbånd, at ekteskapet er noe annet og mer enn to som har valgt bofellesskap - og et språk noe mer enn et kommunikasjonsmiddel.

Det er en viktig bok; den forfekter et "utidsmessig" og upopulært syn på en skarpsindig og erfaringsnær måte. I eldre tider med større dristighet - og selvfølgelig større vilkårlighet - ville forfatteren av en slik bok ganske sikkert fått et vink om at han var en ønsket rådgiver for samfunns- og statsledelse. I dagens språkbruk heter det konsulent, og dem er det sikkert nok av. Men om det blir en bok for den enkelte, så vil virkningen av den i det lange løp ikke kunne unngå å gjennomtrenge det almene kulturliv."

__________________________________________________