(Aftenposten 8.4.99)

 

Sigurd Skirbekk:

Hvorfor studere "antirasismen"?

På grunn av et utenlandsopphold har jeg først nå fått lese Thomas Hylland Eriksens artikkel fra 27. 3 om "Skirbekks anti-antirasisme". Dette innlegget reiser et spørsmål som burde ha allmenn interesse: Hvorfor studere "antirasismen"?

En første tilnærming til denne problematikken vil være tidligere studier av "antifascisme". Under den kalde krigen ble det etablert antifascistiske grupper i mange land, med appell til velmenende ungdom. Angivelig skulle disse bekjempe en revitalisering av fascismen. I praksis kom gruppene til å få en dobbelt politisk funksjon: Ved ensidig å fokusere på marxist-orienterte fortolkninger av fascismen, og ved å tildekke andre - politiske, kulturelle og religiøse - grunner til å ta avstand fra den samme fascismen, bidrog de til å legitimere en bestemt marxistisk samfunnsforståelse. Ved å framstille marxismen som den egentlig antifascistiske front, kom de samtidig til å mistenkeliggjøre opposisjonen mot den samme marxismen. - Senere avsløringer av organisatoriske nettverk med tilknytning til KGB kom ikke særlig overraskende.

Også "antirasismen" er internasjonalt organisert. Over Internett er det mulig å finne over førti antirasistiske organisasjoner, med og mindre sammenfallende programmer. Også den antirasistiske fortolkningsramme leder til en forhåndsbestilt ubalanse i synet på motstående parter i forskjellige konflikter. Vi får én part som ut fra sin anti-posisjon kan framstå som den fornuftige og humane, og en motpart som er definert ut, og det før deres argumenter har vært prøvd i en reell og kritisk dialog. Også antirasismen kan inngå i et politisk maktspill om det ideologiske hegemoni i offentlige rom. Også antirasister kan opptre voldelige.

Dette kan være ille nok for dem det går direkte ut over. Den store taperen blir likevel samfunnet, allmenheten og beslutningstakerne, i og med at en konfliktforståelse bestemt av slike kategorier gjør det vanskelig å få til en åpen diskusjon og en bred informasjonstilgang om vanskelige dilemmaer, knyttet til demografi og økologi, til kultur og sosialpolitikk.

-------------------------------------------------------------------

Et karakteristisk trekk ved forskjellige anti-organisasjoner er at de legitimerer seg negativt, ved å framholde det forkastelige ved det de tar avstand fra. Det er sjelden å møte folk fra slike organisasjoner som vil diskutere sitt eget ideologiske ståsted i forhold til andre, som også kan ta avstand fra det negative. Mer typisk er beskyldninger om at konkurrentene må være rasister og nazister, eller i det minste være støttespiller for disse.

Dette virker som en immunisering mot dialoger og den innsikt som kunne ha fulgt åpne samtaler. Isteden får vi gjerne et aggressivt selvforsvar for standpunkter som kan være velmente, men som likevel lett blir ukritiske, og som ofte lar seg utnytte politisk. Mange meninger som gir seg ut for å være vitenskapelig baserte Pavel og Anatolij Sudoplatov: Den røde terror : historien om sovjetsystemets hemmelige tjenester, Roy Godson: The KGB and Soviet disinformation; Amy Knight: The KGB: police and politics in the Soviet Union og Christopher Andrew og Oleg Gordievsky: Instructions from the centre : Top secret files on KGB foreign operations 1975-1985., viser seg ved nærmere ettersyn å passe bedre inn i kriteriene på ideologier og myter enn på kritisk forskning. Dette har jeg utdypet nærmere i kap 11 av min bok Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre. Tano/Aschehoug 1999.

Kjell Gunnar Larsen og andre som har vært i ledelsen for forskjellige anti-organisasjoner, kunne med fordel lese Pavel og Anatolij Sudoplatov: Den røde terror : historien om sovjetsystemets hemmelige tjenester, Roy Godson: The KGB and Soviet disinformation; Amy Knight: The KGB: police and politics in the Soviet Union og Christopher Andrew og Oleg Gordievsky: Instructions from the centre : Top secret files on KGB foreign operations 1975-1985.

(Aftenposten 24.4.99)