Ti tabubelagte tema i innvandringsdebatten.

Av Sigurd Skirbekk

 

 

 

Innledning

Jeg har kalt dette innlegget "Ti tabubelagte temaer i innvandringsdebatten". Med "innvandringsdebatten" tenker jeg da pŒ den offentlige og mediaregulerte debatten fra siste generasjon om innvandring og integrering av folk fra fjernere land og kulturer, ikke pŒ enhver debatt om disse sp¿rsmŒlene i mer spesielle eller lukkete milj¿er.  Med "tabu" mener jeg det samme som det som stŒr i leksika om begrepet: en forestilling om at visse ting og sp¿rsmŒl ikke mŒ omtales eller ber¿res, fordi dette kunne utl¿se farlige krefter.

 

I den opprinnelige polynesiske forestillingen om tabuer, gikk denne ut pŒ at vi sto overfor hellige krefter som kunne utl¿se straffende reaksjoner hvis tabuene ble ber¿rt. I vŒr sammenheng er det gjerne rasisme og nynazisme som har fŒtt status som de farlige og straffende krefter som vi stŒr i fare for Œ kunne slippe l¿s hvis debatten slippes l¿s. 

 

Jeg vil vise at vanlige pŒstander fra sentralt hold i innvandringsdebatten er slik formulert at de danner emosjonelle barrierer mot Œ ta opp og vurdere motforestillinger. Og det til tross for at motforestillingene kunne ha bidratt til en st¿rre realitetsforstŒelse og til en mer fornuftig tilpasning enn det som f¿lger av de vanlige pŒstandene.

 

Dette gir grunn til Œ se tabuiseringen i et maktperspektiv. Personer og grupper som har fŒtt makt gjennom n¾ringsliv, organisasjoner, media og utbredte tenkemŒter i vŒr kultur, vil ikke uten videre Œpne for motforestillinger som kunne undergrave troverdigheten av oppfatninger som danner en basis for deres makt og posisjon.

 

PŒ den politiske h¿yreside finner vi mektige multinasjonale selskaper og mange typer firmaer med ¿konomiske interesser knyttet til migrasjon av billig arbeidskraft. PŒ den politiske venstreside finner vi andre grupper med en annen type makt, knyttet til en status som moralsk elite. Denne statusen er ofte mer basert pŒ en sterk og enkel moralisering av rasisme og fascisme enn pŒ dypere analyser av strukturelle virkninger av den ene og den andre type politikk.

 

 

PŒstand 1:- Den rike verden har en plikt til Œ ta imot alle mennesker som lider n¿d, enten n¿den skyldes naturkatastrofer, underutvikling,  vanstyre eller generell overbefolkning

Tabu: De ¿kologiske rammer for folk og forbruk tilsier at vi ikke kan la en antroposentrisk humanisme v¾re eneste mŒlestokk for en ansvarlig befolkningspolitikk

 

PŒstand 1 er emosjonelt f¿rende pŒ et slik mŒte at motforestillingene blir tabuisert. PŒstanden begrenser vŒre vaIg til sp¿rsmŒl om Œ velge mellom humanisme og gjerrighet parret med inhumanisme. Dette er ikke en sp¿rsmŒlsstilling som Œpner for vanskelige dilemmaer i en verden som trues av overbefolkning og overforbruk.

 

Sp¿rsmŒl om moralsk plikt kan ikke ses bare i lys av en antroposentrisk sinnelagsetikk, aller minst i vŒre dager. BŒde de rike lands forbruk og de fattige lands f¿dselsrater har ¿kologiske dimensjoner, som det pŒ sikt kan v¾re ¿deleggende Œ sette seg ut over. En forskergruppe har kommet til at selv med verdens nŒv¾rende folketall og nŒv¾rende forbruk forbruker vi 1,2 ganger sŒ mye ressurser som naturen er i stand til Œ fornye hvert Œr. En annen forskergruppe, som la fram sine resultater i slutten av mars i Œr, har  vist til at vi overbelaster naturens ¿kosystemer, de som skulle ha fornyet vŒre ressurser. Vesten har, i et ¿kologisk perspektiv, visselig mange moralske forpliktelser Œ ta hensyn til. Men plikten til Œ ta av for alle lands f¿dselsoverskudd h¿rer ikke til disse. Vi skal her huske at vŒrt eget land gjennomgikk en temmelig brutal periode f¿r vi utviklet vŒr form for velstand - pŒ 1700-tallet kunne en tredjedel av alle som ble f¿dt d¿ som barn, og bare en tredjedel fikk sjansen til Œ f¿re slekten videre. OgsŒ de ikke-vestlige land som har fŒtt bukt med overbefolkningen, har mŒttet ty til harde midler - Kina er her kroneksempelet. Jeg kjenner indiske samfunnsforskere som beklager at det landet ikke gis mulighet til Œ f¿re en like stram befolkningspolitikk som enkelte ¿stasiatiske stater. Det er s¾rlig i den vestasiatiske region og i deler av Afrika at vi i dag finner en helt uforsvarlig reproduksjon – i ¿rkenlandet Jemen er det f.eks. regnet ut at hver kvinne f¿der Œtte barn, i gjennomsnitt. Tradisjonene med store barnetall lar seg ikke ¿kologisk forsvare sammen med en moderne helsepolitikk mot d¿delighet pŒ alle livsstadier og med en liberal migrasjonspolitikk som salderingspost.

 

¯kologen Bredo Berntsen har i antologien Gode formŒl - gale f¿lger. kritisk lys pŒ norsk innvandringspolitikk skrevet dette, pŒ s. 57.: ""Hvordan er sŒ prognosene for befolkningsveksten i en rekke land som allerede har store milj¿problemer? De er intet mindre enn sjokkerende. hvis vi ser pŒ befolkningssituasjonen, slik den er anslŒtt av demografer, for en del av disse landene i tre sprang i tid: 2000 - 2025 - 250. sŒ sier de rene talene sv¾rt mye. Egypt 68 (millioner), 97 og 117. Etiopia: 64, 98 og 159, Mexico: 100, 141 og 167. Pakistan: 141, 211 og 260. Tyrkia: 65, 89 og 103 (The world Almanack and Book of Facts 2001: 861-862): Det kan ikke kalles moralsk av disse landenes kulturelle, politiske og religi¿se eliter Œ la sin befolkning vokse uhemmet og sŒ la overskuddet bli presset over pŒ andre land"

 

Europeiske stater, deriblant Norge, har tidligere i sin historie avvist tyskerne da disse brukte argumentet om "lebensraum" som begrunnelse for sin ekspansjonspolitikk. Det samme b¿r vi gj¿re nŒr andre land pŒberoper seg for lite plass for sin befolkning. Det finnes i dag mye litteratur om de ¿kologiske utfordringer verden stŒr overfor i dette Œrhundret. En liberal innvandringspolitikk for Œ unngŒ Œ ta opp ubehagelige moralske sp¿rsmŒl, er ikke noe livsdyktig svar pŒ sikt. Vi vil i sŒ fall bare skyve ubehagelige dilemmaer over pŒ framtidige generasjoner.

 

Jfr.

¥ Michael Dobkowski og Isidor Williman (red): The Age of Scarcity. Preventing Mass Death and Genocide in the Twenty-first Century. Syracuse University Press, N.Y. 1998. ¥ William Ophuls: Ecology and the Politics of Scarcity revisited. The unraveling of the American Dream. Freeman, N.Y. 1992. ¥Paul R. Ehrlich: Betrayal of Science and Reason. How Anti-Environmental Rhetoric Threatens Our Future. Island Press, Washington D.C.1996 ¥ Beyond Malthus:Sixteen Dimensions of the Population Problem. Worldwatch Paper 143 by Lester R. Brown, Gary Gardner, Brian Halweil. ¥ Eduardo Farah: ¯kologisk ideologi 1. Opgang og nedgang foir menenskelige samfunn som en ¿kologisk proces.Savnsaker/¯KOS, K¿benhavn 1987. ¥ Garrett Hardin: Living Within Limits. Ecology and Population Taboos. Oxford University Press 1993.¥ Fred Hirsch: Social Limits to Growth. Routledge, London 1995. ¥ R. J. Johnson og P .J. Taylor: A World in Crisis. Geographicval Perspectives. Basil Blac kwell, London 1989.¥ Paul Kennedy: Foran det 21. Œrhundre (Preparing for the 21 Century) Gyldendal, Oslo 1993.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

PŒstand 2: - Norge b¾rer pŒ et moralsk ansvar for fortidige forgŒelser. Som verdens rikeste land, har vi plikt til Œ ta imot mange innvandrere fra fattige land.

Tabu : ¯kologisk sett kunne Norge optimale befolkningstall v¾re et sted mellom 3 og 4 millioner. Referanser til tidligere slavehandel gir ingen moralsk begrunnelse for oss til Œ ta imot folk fra andre verdensdeler.

 

PŒstand 2 fors¿ker Œ innskrenke politisk valg i vŒr samtid valg til et sp¿rsmŒl om moralsk samvittighet, ikke minst som et moralsk oppgj¿r med fortidige synder. De emosjonelle f¿ringer i sp¿rsmŒlstillingen tildekker en rekke viktige forhold som saklig sett burde ha v¾rt en del av den offentlige debatt i landet.

 

For det f¿rste: PŒstanden om at Norge midlertidig er verdens rikeste land, er ikke riktig selv om den stadig gjentas. Det finnes st¿rre land med langt st¿rre ressurser og nasjonalformue, og det finnes flere land i vŒr n¾rhet der folk fŒr flere varer for sine l¿nner enn vi gj¿r i Norge. If¿lge Lars H. Svenneby i Statistisk SentralbyrŒ (Aftenp. 23.4.05) fŒr bŒde dansker, belgiere, nederlendere, tyskere, engelskmenn. sveitsere og luxemburgere mer i varekurven for sine gjennomsnittsl¿nner enn hva vi fŒr. NŒr det gjelder internasjonal bistand, ligger imidlertid Norge i toppsjiktet.

 

Men, ¿konomi gir ikke alle rammer om hva slags befolkningspolitikk et land b¿r f¿re, jfr. de hollandske utsagnene om at landet er "fullt". OgsŒ norsk befolkningspolitikk burde settes inn i ¿kologiske rammer. PŒ 1970-tallet ble det sagt at Norges optimale befolkning, i en balanse mellom hensyn til et differensiert yrkesliv og en befolkning som ikke var avhengig av andre lands ressurser for Œ overleve, lŒ et sted mellom 3 og 4 millioner. Etter den tid har vi tatt imot mellom 300 000 og 500 000 innvandrere, if¿lge SSB, tallet avhenger litt av hvordan vi definerer en ÓinnvandrerÓ. I samme tidsperiode har vi fŒtt flere beregninger av mulige klimaendringer i nord dersom Golfstr¿mmen svekkes, som f¿lge av den arktiske issmeltingen. Hvis  det nordafjelske Norge skulle fŒ Alaska-klima om noen tiŒr, tilsier ikke det at vi i dag kan spiller rause pŒ grunnlag av en tidsbestemt oljeformue.

 

I begrunnelsene for Œ gj¿re vŒre valg i innvandingspolitikken til enkle sp¿rsmŒl om moral, spilles det gjerne pŒ tre strenger: Dels pŒ medf¿lelse med enkltindivider som gjerne framstilles grŒtende i media, (Jeg skal komme tilbake tilsp¿rsmŒlet om representativiteten ved denne elendighetsbeskrivelsen), dels spilles det pŒ plikt til Œ overholde internasjonale avtaler om asylrett og dels spilles det pŒ fortidige forsyndelser. I denne forbindelse er det ikke minst vestens deltakelse i kolonialisme og slavehandel som trekkes fram. .

 

NŒr det gjelder den europeiske deltakelse i slavehandelen mellom Afrika og Amerika, sŒ var vitterlig seilskuter med dansk flagg og norske matroser ogsŒ med pŒ den galeien. Engelskmennene hadde flest slaveskip, Danmark-Norge sies Œ ha kommet pŒ en Œttende plass i en viss periode. Det er beregnet at i l¿pet av tre hundre Œr ble sŒ mye som ti millioner afrikanere fraktet over havet mot vest. Men dette er ikke hele historien om slaveriet. Historikeren Finn  Fuglestad har i et par artikler fra 1983 i Historisk Tidsskrift, bd. 62,  vist til franske eksperter som har regnet ut at arabiske slavehandlere dro av sted med rundt fjorten millioner afrikanske salver i de Œrhundrene som de drev slavehandel. (Jfr. Raymond Mauny: Les sicles obscure de l«Ëfrique noir: histoire et archeologie, Paris 1970.) Araberne n¿yde seg for ¿vrig ikke med Œ ta slaver s¿r for Sahara. De r¿vet handelsskip og de drev ogsŒ raids helt opp til Island (i 1627). Aftenpostens s¿ndagsbilag for 25. april 2004 kunne fortelle at mellom Œr 1500 og 1830 ble rundt en million europeere holdt som slaver eller gisler i Afrika. Av disse var rundt 2000 nordiske, og kanskje sŒ mye som 1000 norske. Norske sj¿folk var lenge overrepresentert pŒ nordiske handelsfart¿yer i dette tidsrommet. " havne i Tyrkiet" var den gang ansett som en skjebne verre enn forlis. (Jfr. Lars Diderichs Sandferdige Fort¾llinger Om de Christnes ynkverdige Slaveri udi barbariet, fra 1756.)

 

Kort sagt, henvisningen til nordisk deltakelse i atlantisk slavetrafikk for flere hundre Œr siden gir ikke noe moralsk argument for at vi i dag b¿r ta imot et stort antall nordafrikanere og vestasiater. Norge burde ha lite Œ skamme seg over i en internasjonal sammenheng i dag, hva enten det gjelder ¿konomisk bistand eller sosial hjelp til tidligere slaveland.

 

Vi er heller ikke bundet til Œ ta imot sŒ mange som vi gj¿r ut fra internasjonale juridiske forpliktelser. FN h¿ykommiss¾r for flyktninger har utarbeidet en oversikt over innvilgningsprosenten i europeiske stater for Œret 2000. Denne forteller om store variasjoner i innvilgningen av s¿knader, en variasjon som er langt st¿rre enn hva som kan forklares med forskjeller i asyls¿kermassen til de forskjellige landene. I Irland var det dette Œret bare 5% av asyls¿kerne som fikk innvilget asylstatus. I Italia var det 7 % og i Spania 10 %. I motsatt ende av skalaen lŒ de nordiske landene. Danmark hadde den gang den mest liberale innvilgningspolitikken. Her fikk, den gang, hele 43 % innvilget asyl.. Sverige fulgte hakk i h¾l, med 40 % innvilgninger. Norge fulgte opp med 26 %, godt over gjennomsnittet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

PŒstand 3: - Uten innvandrerne stopper Norge! Behovet for arbeidskraft i n¾ringsliv og sosialomsorg tilsier at vi b¿r ¿ke innvandringen

Tabu : Norge kunne fylle de lette jobbene ved egne ressurser: ved oppl¾ring av arbeidsl¿se og ved mindre raushet med pensjonsreglene. Det vi trenger av innvandrere, dreier seg f¿rst og fremst om spesialister.

 

PŒstand 3 appellerer til hensynet til n¾ringsliv og eldreomsorg. Den som vŒger Œ im¿tegŒ pŒstanden vil dermed kunne stemples bŒde som reaksjon¾r og som inhuman. Like fullt kan det hevdes at pŒstanden virker tildekkende.

 

Det kan nok hevdes at landet trenger en del spesialister, liksom mange norske spesialister reiser ut. Men dette forholdet gir ikke noe argument for en generell sjener¿s innvandringspolitikk i vŒre dager. Tidligere, den gang samfunnet trengte mange arbeidere med muskelkraft, kunne en stor innvandring bli sett som et bidrag til ¿kt produksjon og velstand. Men, som blant annet den amerikanske ¿konomen Georg Borjas har pŒvist, dette har endret seg med et mer spesialisert, kunnskapsbasert og automatisert arbeidsliv. Mens kravene til l¿nnsomme arbeider har ¿kt, har ikke kunnskapsnivŒet til de som vil inn i det rike vesten ¿kt tilsvarende.  Amerikanske ¿konomer er ellers ikke alene om Œ mene at dagens innvandring er mer en ¿konomisk byrde enn en ¿konomisk gevinst – selv om det her mŒ legges til at de som har villet motsette seg sŒkalte ÓinnvandrerregnskaperÓ, lenge har klart Œ forhindre en Œpen debatt om slike analyser.

 

Noen, i bedrifter og kommuneadministrasjon, har riktignok snakket mye om gevinsten ved innvandring. Men her skal vi huske at det er andre instanser enn bedriftsledere og statlig underst¿ttede kommunale asylmottak som mŒ b¾re byrdene ved stor innvandring av ukvalifisert arbeidskraft og av en sjener¿s politikk for familiegjenforeninger.

 

PŒ dansk hold har ¿konomiprofessor Eskild Wadensj¿ og Helena ¯rrje  (Innvandring og offentlig ¿konomi ) gjort en studie som viser at mens hver danske i gjennomsnitt bidro med 24.600 kroner til landets husholdning, sŒ kostet hver innvandrer fra ikke-vestlige land Danmark vel 50 000 kroner i Œret.  PŒ norsk hold finnes flere studier av hva innvandrerfamilier koster samfunnet som f¿lge av blant annet overforbruk av sosialst¿tte. FAFO har i en unders¿kelse funnet at 47 prosent av  innvandrerfamiliene trengte sosialhjelp i 2001. For norske familier var  tallet 5,5 prosent. Det har ellers v¾rt hevdet at 15 000 asyls¿kere kostet Staten 1,2 milliarder i 2001, uten at jeg vil stŒ som garantist for n¿yaktigheten av disse tallene. PŒ Œrets nest siste dag i 2003 kunne Norges st¿rste avis fortelle at "15 000 asyls¿kere kostet staten 1,2 milliarder",  i 2001.

 

5. september 2005 kom meldingen om en ny norsk unders¿kelse, utf¿rt av ¿konomer ved Frisch-senteret i Oslo, som fastslŒr at den ikke-vestlige innvandringen, gjennom arbeid og familiegjenforening, har kostet landet dyrt. Trygdeforbruket for viktige grupper har ¿ker over tid i stedet for Œ avta.

 

Det er nok sant at mange etater i dag har ansatt innvandrere til Œ gj¿re jobber som ikke er spesielt attraktive blant nordmenn. Men det betyr ikke at ikke nordmenn kunne ha utf¿rt dem. Vi har her i landet rundt hundre tusen som kunne ha v¾rt satt til arbeide isteden for Œ leve av trygd. Og vi kunne ha v¾rt mindre rause med uf¿re- og f¿rtidspensjonering. Det hadde ikke v¾rt urimelig Œ hevde at pensjonsalderen burde stige i takt med levealder og helsetilstand.  Dessuten kunne flere ha giftet seg og fŒtt mer enn ett barn. Et folk som ikke klarer Œ reprodusere seg, har ikke stelt seg s¾rlig klokt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

PŒstand 4: Frykt for st¿rre innvandring skyldes uvitenhet og fordommer. Folk fra alle kulturer har de samme forutsetninger for Œ tilpasse seg - brodne karer finnes det i alle land.

Tabu:  Frykt for stor fremmedkulturell innvandring er til dels velbegrunnet. Alle kulturer er ikke like, verken nŒr det gjelder normer for arbeidsinnsats, nŒr det gjelder solidaritetsm¿nstre eller nŒr det gjelder disposisjon for Œ besvare frustrasjon med vold.

 

Igjen en pŒstand som spiller opp til et tabu knyttet til frykt for fordommer; Assosiasjonene gŒr til det psykologer har omtalt som "den autorit¾re personlighet", med videre assosiasjoner til fascistoide holdnigner.

 

Men, det kan finnes bŒde rasjonelle og irrasjonell grunner for frykt. Noe kan skyldes frykt for det ukjente; folk med fremmed utseende eller klesdrakt kan utl¿se instinktive forsvarsreaksjoner: Er disse som oss, kan vi stole pŒ dem? Dette er gjerne en f¿rste reaksjon. Etter at folk har m¿tt en del individer med fremmed opphav som ikke virker spesielt farlige, vil en neste reaksjon gjerne bli en avslapning av forsvarsholdningen, kanskje ogsŒ med en overb¾rende eller ford¿mmende holdning til de som fremdeles er fryktsomme.  I en tredje fase i en pŒgŒende innvandring kan det dukke opp en ny type frykt: nykommerne kan ta vŒre arbeidsplasser, prege vŒre hverdagsliv og med tiden kanskje bli dominerende i hele landet. Den amerikanske immigrasjonsforskeren Lincolm Quillian mener Œ kunne dokumentere at det gjerne er nŒ innvandringsbefolkningen overstiger rundt 20 prosent at denne tredje type reaksjoner fŒr utbredelse.

 

Sp¿rsmŒlet om frykt for innvandring er irrasjonell eller ikke, kan ikke besvares uavhengig av hva slags innvandring det er snakk om. Er det snakk om folk som enten reiser igjen eller som blir som oss etter en generasjon eller sŒ - jfr. de rundt hundre tusen svensker som har flyttet til Norge fra slutten av nittenhundretallet – da er det kanskje ikke grunn til sŒ mye frykt. Men dersom det dreier seg om store grupper med andre tradisjoner og lojalitetsbŒnd, og som ikke har tenkt Œ bli som oss, da er det grunn til Œ ta frykten alvorlig.

 

Det er ikke bare utseende og klesvaner som gj¿r stor innvandrergrupper forskjellige fra nordmenn. Nordmenn er som vi er som f¿lge av en lang kulturhistorie. Folk med andre kulturhistoriske erfaringer, er annerledes. Culture Matters, (Kultur har betydning) satte de to redakt¿rene Harrison  og Huntington som tittel pŒ en antologi for noen Œr siden, der de lot ledende amerikanske kulturforskere fortelle om hvordan ulike kulturer kunne disponere for ulike holdninger og handlinger.

 

Mange fra ikke-vestlige kulturer har ofte en annen prim¾rlojalitet enn den vi vil finne blant vestlige innvandrere. Lojalitet til familie og venner kan bety mer enn en abstrakt universelt lovlydighet.  Ideen om umma, det store islamske brorskap, kan for mange bety mer enn lojalitet til nasjonalstaten og dens historie.

 

Aftenposten kunne den 17. 09 .04 referere til en unders¿kelsen som viste at 47 av 51 unders¿kte innvandrerbutikker i Oslo unndro seg skatt. Butikkinnehavernes lojalitet gikk f¿rst og fremst til egen gruppe, bare sekund¾rt til den norske stat. Denne form for identitetsavhengig lojalitet kunne for ¿vrig ses i sammenheng med studier som er utf¿rt i Rotterdam, av en av Hollands mest kjente innvandrerforskere, Han Enzingen. Han fant at selv blant tredje generasjons muslimske innvandrere i Rotterdam var deres f¿rste lojalitet rettet mot Islam, deres annen lojalitet til deres forfedres land, deres hollandske lojalitet kom f¿rst pŒ tredje plass.

 

En svak lojalitet med en stat kan gi seg flere utslag, ogsŒ utslag som er i strid med innvandrerne opprinnelige kultur. . En pakistaner skrev f¿lgende i en kronikk i Aftenposten 4.mars 2005:

Ò - jeg jobbet for en pakistansk butikk, men arbeidet der er helt "uoffisielt": Verken sjefen eller jeg betaler skatt til norske myndigheter. Jeg har videre 100 prosent uf¿retrygd og mottar full st¿nad fra trygdebudsjettet, og jeg skammet meg ikke over det. Jeg mŒ v¾re lur for Œ tjene mest mulig penger, fordi dette er det eneste formŒlet mitt med Œ v¾re i Norge. Allah, derimot, er alltid imot penger som er tjent ved hjelp av knep, og sier at den slags penger ikke er lovlig i det hele tatt for en muslim. NŒr det gjelder kj¿ringen min, er jeg ogsŒ litt sleip, for jeg kj¿rer uten f¿rerkort og narrer myndighetene nŒr jeg blir spurt om Œ vise f¿rerkortet. Da svarer jeg alltid til politiet: ", beklager - lommeboken med f¿rerkortet ligger igjen hjemme, men v¾r snill Œ sjekke personnummeret mitt!" Navnet mitt stŒr ikke skrevet i ansiktet mitt og avsl¿rer hvem jeg er, sŒ jeg bruker Œ gi dem navnet og personnummeret til vennen min som har gyldig f¿rerkort. Etter en mild advarsel bruker jeg Œ slippe unna hver gang.Ó

 

Skepsis mot folk som ikke har signalisert klar lojalitet med norske verdier, beh¿ver ikke bare Œ v¾re basert pŒ fordommer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

PŒstand 5: M¿ter med fremmede kulturer er alltid berikende. Mangfold gir styrke

Tabu:  Kulturvariasjon f¿rer oftere til konflikt enn det motsatte.  Forskjelligartethet svekker den nasjonale lojalitet, med f¿lger blant annet for oppslutningen om  allmenne velferdsrettigheter.

 

Igjen en pŒstand som setter skeptikere i et tvilsom lys, uten f¿rst Œ la dem fŒ komme til orde.

 

Norge har historisk sett v¾rt et forholdsvis homogent samfunn, bŒde nŒr det gjelder religion og kulturelle referanser, ¯konomisk har heller ikke forskjellene v¾rt sŒ store som i mange andre land. Dette b¿r vi i det store og hele se pŒ som en styrke og som en viktig bakgrunn for Œ forstŒ den norske fredeligheten, igjen sammenliknet med mange andre land.

 

Den finske statsviteren Tatu Vanhanen har fors¿kt Œ sette opp en oversikt over sammenhenger mellom kulturforskjeller i ulike land og rapporterte konflikter. Av 183 samfunn som han hadde data fra, fant han sammenhenger mellom konfliktnivŒ og flerkulturalitet i 171 av dem. (Jfr. Journal of Peace Research 1/1999.) Andre sivilisasjonsforskere, som Paul Kennedy og Samuel Huntington, har pekt pŒ det samme: Kulturforskjeller beh¿ver ikke alltid Œ f¿re til konflikt, men konflikter er mer vanlig enn mangel pŒ konflikter i land med ulike kulturer.

 

Vi kunne her gjerne legge inn noen erfaringer fra norsk historie. I senmiddelalder og langt ut pŒ 1500-tallet var Bergen kjent som det stedet i Norge der det var mest forskjeller mellom folk. Bergen var pŒ den tid riktignok den st¿rste byen i Norge, en tid til og med st¿rre enn K¿benhavn. Men Hansastaden i vest var lenge ogsŒ det stedet der det ble rapportert om mest konflikter. Senere ble det Finnmark, fylket som bŒde hadde norsk, finsk og samisk befolkning, som lot til Œ ha mest konflikter. I vŒre dager er det etnisks sammensatte OsloomrŒdet som topper konfliktstatistikken.

 

NŒr det gjelder Oslo, kan det noteres at myndighetene regnet med at ved Œrsskiftet 2004/2005 kunne ca. 114 000 av Oslos innbyggere kalles innvandrere, det tilsvarer 21,8 prosent av befolkningen. I f¿rsteklassene pŒ Osloskolene har i gjennomsnitt 38 prosent et annet sprŒk enn norsk som morsmŒl. Videre beregninger viser at folk med en etnisk og kulturell norsk tilknytning kan komme i mindretall i den norske hovedstaden allerede midt i dette Œrhundret.

 

Ulike lojalitetsm¿nstre kan ogsŒ f¿re til ulike terskler for Œ la frustrasjon slŒ ut i lovbrudd, til dels av voldelig art. Kriminologen PŒl Frogner har i antologien Gode formŒl – gale f¿lger gjennomgŒtt alle tenkelige innvendinger mot at forskjeller i registrert kriminalitet ikke skulle avspeile reelle forskjeller. Han kom til at, i gjennomsnitt, sŒ ville innvandrere fra andre nordiske land ha en kriminalitetsprofil som svarte til den norske, som er 17 registrerte pr. 1000. Innvandrere fra Asia, Afrika og S¿r-Amerika har en kriminalitetsfrekvens pŒ hele 33 per 1000. Innvandrere fra ¯st-Europa  har en kriminalitetsfrekvens pŒ 26 per 1000. Vesteuropeere  oppviser en noe lavere kriminalitetsfrekvens enn den norske med 14 per 1000, mens folk fra Nord-Amerika og fra StillehavsomrŒdet er representert med 7 per 1000. Disse forskjellene er for store og for gjennomgŒende til at de kan overses i en vurdering av innvandringens positive og negative sider.  (Enkelte personer med tilknytning til det noe pk-orienterte NOVA-instituttet i Oslo har riktignok fors¿kt Œ bortforklare disse statistiske forskjellene; men disse fors¿kene blir tilbakevist av statistisk orienterte forskere ved Politih¿gskolen – Jfr. PŒl Frogner, Ferdinand N¾shagen og Ragnhild Bj¿rnebekk)

 

I tillegg til forskjeller mellom ulike grupper nŒr det gjelder den andelen som har v¾rt registrerte av politiet, kommer ogsŒ forskjeller i grovhet pŒ lovbruddene. Kripos-sjef  Arne Huuse har flere ganger gitt uttrykk for at det er grupperinger av kriminelle med utenlandsk  opprinnelse som stŒr bak mange av de mest spektakul¾re og voldelige ranene  i Norge. If¿lge tall fra  Kriminalpolitisentralen var 59 prosent av alle gjerningsmenn som  ble anmeldt for ran i Oslo i 2003, av ikke-vestlig opprinnelse.

 

Men det er ikke bare den relative norske fredsommeligheten som kan trues av store innvandrerpopulasjoner med andre livsformer og livsidealer. Flere kulturer i et omrŒde f¿rer lett til det som er kalt parallell-samfunn, der den gjensidige solidaritet blir skadelidende, selv om dette ikke alltid f¿rer til Œpen konflikt.

 

Redakt¿r David Goodhart, i det britiske tidsskriftet The Prospect, skrev i februar 2004 en artikkel som han kalte ÓToo DiverseÓ eller for forskjelligartet.  Undertittelen l¿d: Is Brittain becoming too diverse to sustain the mutual obligations behind a good society and the welfare state?Ó  OgsŒ pŒ norsk hold har det v¾rt skrevet analyser av motsetningen mellom flerkulturalitet og oppslutning om en universell velferdspolitikk i landet - jfr. Ole J¿rgen Stefferud Ranglund,: Mer velferd – mindre nasjonalisme. En selvmotsigende utvikling? hovedoppgave i sosiologi, UiO 2002.

 

PŒ tysk hold skrives det i dag mange artikler mot naiviteten ved det som kalles Ómulti-kultiÓ. I Amerika skrives det b¿ker om trusselen fra multikulturalismen – Jfr. Alvin J. Smith:The menace of Multiculturalism. Trojan Horse in America. Praeger, London og New York 1997 og Arthus J. Schesinger: The Disuniting of America. Reflections on Multicultural Society. Norton, N.Y 1991.

 

 

 

 

 

 

PŒstand 6: DŒrlig integrering av innvandrere skyldes tidligere frustrerende livsopplevelser i deres hjemland og samtidig diskriminering i vŒrt land

Tabu: Innvandrerne er gjennomgŒende langt mindre dŒrlig stilt enn dens talsmenn hevder.  Mange av dem ser ned pŒ vŒr kultur og vil unngŒ den som noe umoralsk og mindreverdig.

 

PŒstand 6 er et eksempel pŒ en  appell til de som kalles "de svakeste blant oss" og som gir et moralsk krav pŒ s¾rbehandling og overb¾renhet. PŒ tross av alle emosjonelle barrierer mot Œ stille seg skeptisk mot slike grupper og deres talsmenn, b¿r vi gj¿re det.

 

Kriminologen PŒl Frogner har, i sin gjennomgang av forskerlitteraturen om kriminalitet blant innvandrere, pekt pŒ tre hovedhypoteser for Œ forklare en statistisk overrepresentasjon av kriminalitet og uakseptabel tilpasning blant fremmedkulturelle innvandrere. Det ene sett av hypoteser gŒr pŒ demografi eller befolkningsl¾re: innvandrerne er overrepresentert nŒr det gjelder andelen av yngre ugifte menn, og dette er kjennetegn som ofte henger sammen med overrepresentasjon i voldelig kriminalitet. Dette kan forklare litt, men ikke pŒ langt n¾r hele den statistiske variasjonen som vi finner. En annen hypoteser gŒr pŒ innvandrernes frustrerende livssituasjon, enten som forfulgte flyktninger i sitt hjemland eller som diskriminerte i det nye landet. En tredje hypotese gŒr pŒ kulturelle forklaringer, det er s¾rlig denne forklaringen som tabubelegges i offentlig debatt.

 

Det er bare en liten del av innvandrerne i landet som kan betegnes som forfulgte flyktninger, de aller fleste kommer som ¿konomiske lykkes¿kere eller som f¿lge av sŒkalt familiegjenforening. Det er heller ikke riktig at innvandrere flest rapporterer om en sŒ sterk diskriminering i vŒrt land at dette kan rettferdiggj¿re asosial opptreden. Selvf¿lgelig blir nykomne m¿tt med en viss reservasjon, det gjelder nykommere av alle kategorier Selvf¿lgelig forekommer ogsŒ grovere diskriminering, men mye tyder pŒ at dette er mindre utbredt enn flere interesseorganisasjoner vil ha det til.

 

Andelen innvandrere med stress er ikke vesentlig st¿rre blant innvandrere enn blant etniske nordmenn. Psykiateren Raman Dhawan ved Dale asylmottak i Rogaland gjennomgikk for en tid siden journalene til 203 personer over 17 Œr som har opps¿kt lege ved dette mottaket. Bare 17 prosent  av disse hadde psykiske problemstillinger som hoveddiagnose. Det er den samme andelen som blant vanlige norske pasienter.

 

If¿lge Dagsavisen for 21 oktober 2004 er det vanligvis heller ikke traumatisk stress  som f¿lge av opplevelser i hjemlandet som er Œrsak til at en del opps¿ker lege.  Reaksjonene er sjelden knyttet til tortur, overgrep eller andre traumatiske  opplevelser i hjemlandet, men heller til stress knyttet til en endret  livssituasjon, blant annet usikkerhet om de kvalifiserer til opphold pŒ  humanit¾rt grunnlag, if¿lge Dagsavisen.

 

ÒUngdom med innvandrerbakgrunn er minst like forn¿yd  med livet som etnisk norske ungdommer. Mor og far har l¾rt dem noen nyttige  knep.Ó skrev Ingrid W¾rp og Olga Stokke i en rapport: ÒFamilien har v¾rt en god beskyttelsesfaktor for ungdom med minoritetsbakgrunn. Foreldrene har bidratt til Œ styrke den etniske  identiteten slik at de fremstŒr som stolte av Œ ha pakistansk eller tyrkisk  bakgrunn.

Ungdom med innvandrerbakgrunn oppgir at de er forn¿yde med livet. Det  er godt for selvbildet Œ tilh¿re en gruppe, og de lar ikke nedlatende  holdninger fŒ innvirkning pŒ sitt liv.Ó

 

Heller ikke nŒr det gjelder erfaringer med arbeidslivet er situasjonen sŒ svart som noen gjerne vil hevde. PŒ dansk hold (Berlingske Tidende 12. januar 2004, 2. seksjon, s. 12)  blir det hevdet at innvandrere som har hatt utholdenhet til Œ ta endelig eksamen, fŒr like bra jobbtilbud som innf¿dte dansker. Etter fem Œr oppgis 72% prosent av danskene og 70 % av innvandrere med h¿yere utdanning Œ ha fŒtt en jobb som svarer til nivŒet i deres utdannelse.

 

Likevel har politiserende innvandrerorganisasjoner her i landet, i godt samarbeid med aviser og fjernsyn, klart Œ fŒ politikerne til Œ tro at det mŒ lages egen lover mot diskriminering av innvandrere. Lovskriverne har til og med gŒtt sŒ langt som Œ foreslŒ at bevisbyrden i diskrimineringssaker skal ligge pŒ den anklagede heller enn pŒ anklageren, stikk i strid med norsk rettspraksis pŒ andre omrŒder. 

 

De mange talsmenn for den oppfatning at innvandrere b¿r betraktes som stakkarslige klienter, burde bli konfrontert med en motstŒende oppfatning: Det er ikke innvandrere fra Midt¿sten som i et historisk perspektiv framstŒr som de svake, det er oss! Nordmennene representerer 4,5 millioner innbyggere, pakistaneren 160 millioner. Og mens den asiatiske og afrikanske befolkning ¿ker, gŒr den europeiske befolkning tilbake bŒde absolutt og relativt. Europa hadde i 1900 27,5 prosent av verdens folkemengde, i 1950 21,7 pst, i 2000 12 pst, og er beregnet Œ bare fŒ  7 pst av verdensbefolkning i 2050.

 

PŒ tross av dette, er det talsmenn for innvandregruppene som fŒr offentlig statsst¿tte for Œ fremme sine syn. Det har ikke v¾rt norsk politikk i senere Œr Œ bevilge penger til organisasjoner som vil v¾re spesifikke taler¿r for en utsatt norsk og europeisk befolkning.

 

 

 

 

PŒstand 7:  Alle motsetninger vil gŒ seg til over tid. Eksemplet med nordmenn i Amerika viser at etter en generasjon eller to  blir innvandrerne i hovedsak som  de innf¿dte.

Tabu: Store deler av innvandrerne fra andre sivilisasjoner kommer ikke til Norge for Πbli som oss. Historiske erfaringer tyder ikke pΠat alle folkegrupper tjener pΠen innvandring.

 

Henvisningen til norske innvandrere til Amerika er samtidig en moralsk henvisning til at vi nŒ plikter Œ gj¿re gjengjeld. PŒstanden uttrykker samtidig en popul¾r oppfatning som kan tjene til Œ roe bekymringer i mange kretser.  Trebindsverket Norsk innvandringshistorie er i stor grad bygd over dette hŒpet.

 

Dessverre er ikke alle data fra verdenshistorien like hŒpefulle. Det kan riktignok gis mange eksempler pŒ at innvandring har gŒtt bra. Den store innvandring av svensker til Norge i l¿pet av en hundreŒrsperiode, fra slutten av attenhundretalet til slutten av nittenhundretallet, mŒ alt i alt sies Œ ha gŒtt relativt smertefritt. Stort sett kan en ogsŒ si det om integreringen av nordmenn i USA. Men, vi kan ikke generalisere for mye ut fra slike eksempler. Her dreide det seg om folk som ¿nsket Œ gŒ opp i sitt nye samfunn, som ville arbeide hardt for det, og som i utgangspunkt sto innenfor de samme st¿rre kulturrammer som de som var gjeldende i det nye samfunnet.

 

NŒr det gjelder USA, skal vi ikke gŒ mer enn hundre Œr lengre bakover i historien f¿r vi st¿ter pŒ et helt annet bilde. De – engelskmenn, franskmenn, spaniere og hollendere – som kom til Nord-Amerika pŒ syttenhundretallet, kom ikke dit for Œ bli integrert i kulturen til urberfolkningen. Indianerne tilh¿rte andre kulturkretser og ble sett pŒ som mindreverdige. Dermed mente immigrantene at de hadde moralsk rett til Œ fordrive dem, eventuelt plassere dem i reservater, slik at de selv kunne gj¿re det amerikanske landomrŒdet til sitt.

 

Dagens innvandrere, fra Vestasia og Nordafrika, kommer fra andre kulturkretser eller sivilisasjonsomrŒder enn den vestlig, europeiske. De ¿nsker kanskje ikke Œ utrydde eller fordrive oss, men sv¾rt mange ¿nsker heller ikke Œ bli en del av vŒr kultur. De stŒr pŒ mange mŒter i en mellomstilling mellom engelskmennenes holdning til indianernes kultur i 1800 og nordmennenes holdning til den engelsksprŒklige kultur i Amerika i 1900. Det er slett ikke gitt at dette vil gŒ seg til pŒ en mŒte som er til alles tilfredshet.

 

Zorica Mitic, med erfaring fra den serbiske delen av det tidligere Jugoslavia, skrev den 15. mars 2004 en kronikk i Dagbladet med tittelen: GR DET BRA TIL SLUTT ?  Her tok hun utgangspunkt i pŒstanden "Innvandringens historie  viser at det gŒr bra til slutt " og stilte sp¿rsmŒlet: for hvem?

 

 Hun skrev: ÒDet har gŒtt s¾rdeles bra for USA og Canada etter at blekeansiktene  innvandret, men jeg tviler pŒ at indianerne i reservatene deler denne  oppfatningen. Indianerne som stammer fra Aztekerriket eller Inkariket i S¿r-Amerika  vil vel ogsŒ v¾re uenige. Likeledes zuluene i S¿r-Afrika, aborginerne i  Australia og maoriene i New Zealand. Det er betegnende at vi i Europa ikke  kaller denne enorme folkeflyttingen til andre verdensdeler under kolonitiden  som innvandring, men som utvandring fra det overbefolkede Europa.Ó

Og videre:

ÒEuropa var utsatt for det samme tidligere i historien. Da ble det heller ikke  kalt innvandring, men folkevandring! Men det gikk jo bra til slutt, fordi  historien om denne innvandringen ble skrevet av innvandrerne selv.Ó

[É..]

.Det  som nŒ foregŒr er en folkevandring fra overbefolkede fattige land til Skandinavia og Europa. F¿dselsoverskuddet og befolkningspresset er blitt sŒ  stort, spesielt i muslimske land, at vi opplever en folkevandring vi bare har  sett en liten begynnelse av.

 

 Kosovo kan tjene som en bedre parallell til det som er dagens realitet. Der  har befolkningsflertallet variert mellom serbere og albanere opp gjennom  tidene og med stadige konflikter. Religion, kultur, etnisk tilh¿righet og  skikker har v¾rt forskjellige, og resultatet har ikke v¾rt det  "fargerike fellesskapet" som norske naivister tror er det naturlige.

 

 Under 2. verdenskrig mistet 10,8 prosent av den serbiske befolkning livet,  antakelig den st¿rste Œrelating noe europeisk folk hadde. Tito Œpnet Kosovo  etter krigen for 350-400 000 albanere. med et f¿dselsoverskudd pŒ linje med  mange muslimske land, ble befolkningen overveiende albansk. I dag er det bare  seks prosent serbere tilbake (EUs UNMIK fra oktober 2002), og de lever i noen  enklaver med internasjonal beskyttelse. Resten er flyktninger i Serbia og Montenegro.

 

 Mitt anliggende er Œ pŒvise at nŒr etnisk, kulturell og religi¿s  innvandring blir en maktfaktor i det samfunnet som tar imot innvandringen, sŒ  blir "det fargerike fellesskapet" konflikter om makt, og samfunnet  en ustabil krutt¿nne.

 

 Hovedsp¿rsmŒlet dreier seg derfor ikke om fremmedfrykt og rasisme, men om  hvor stor innvandring et samfunn kan tŒle f¿r det mister stabilitet og  kontroll. 4,5 millioner nordmenn er ikke sŒ mange. Hvor stor innvandring tŒler  dette samfunnet f¿r livet i Norge blir sv¾rt annerledes enn det nordmenn er  vant til ? Det er trist at all debatt om dette kveles av beskyldninger om  fremmedhat og rasisme"

 

 

 

 

PŒstand 8: Innvandrerne vil bli integrerte bare vi viser dem respekt og lar dem dyrke sine egne kulturelle tradisjoner.

Tabu: Kulturell integrering lar seg ikke erstatte av toleranse for sŒkalt "flerkulturelle samfunn"

 

Det kan knyttes mange tabuer til en motforestilling til pŒstand: Kritikere kan da mistenkes Œ se ned pŒ andre mennesker og Œ ville behandle dem med tvang.

 

De vanligste argumentene som brukes for Œ legitimere denne pŒstanden, er av negativ art. Det kan vises til eksempler pŒ at innvandrere har mistet selvrespekt og har trukket seg tilbake fra det sosiale liv etter Œ ha v¾rt utsatt for uforstandig diskriminering. Men en slik konstatering gir ikke noe grunnlag for Œ tro at ulike kulturer vil kunne forenes i en slags fredelig universalisme, bare vi vil likestille alle kulturer pŒ deres egne premisser.

 

Forestillingen om at kulturelle forskjeller kan oppheves ved psykologiserende holdninger for toleranse er dels temmelig naiv, dessuten temmelig arrogant. Den forutsetter at vi sitter inne med en universalkultur som alle andre i hovedsak vil kunne slutte seg til bare vi viser dem toleranse. Det er ingenting som tilsier at vi fŒr fredelige og funksjonsdyktige samfunnstilstander hvis vi gŒr inn for en politikk om Œ sidestille alle religioner, etiske systemer og ulike oppfatninger om hva som er rimelige trafikkregler i et samfunn.

 

USA er det vestlige landet som har mest erfaring bŒde med vellykket og mislykket integrering. Den gang amerikansk kultur fungerte som en smeltedigel – a melting pot – klarte det ressursrike landet Œ ta hŒnd om ganske mange innvandrere i Œret. Situasjonen er blitt en annen etter at pluralismen ble et kulturelt ideal og bildet av smeltedigelen er blitt erstattet av salatbollen (Jfr. Ole Moen: ÓSmeltedigelÓ eller ÓsaltbolleÓ? USA som pluralistisk samfunn, s. 67-96 i Per Bakke og Per Saugstad: Innvandring – fakta og problemer. AdNotam/Gyldendal 1993.)

 

En av de tingene vi kunne ha l¾rt av amerikansk erfaring, er at en integreringsprosess mŒ foregŒ som en trinnvis bel¿nning for grader av integrering: en innvandrer som kan fors¿rge seg, skal m¿tes med st¿rre respekt enn en som lever pŒ andres ytelser, en som kan sprŒket og er sosialt deltakende fortjener flere tegn pŒ anerkjennelse enn en som ikke har brydd seg om dette. Rundt f¿rste verdenskrig ble krigsdeltakelse regnet som "the ultimate test" pŒ amerikansk lojalitet; de som reiste til vestfronten som tysk-amerikanere, kom tilbake som amerikanere!

 

Men en slik trinnvis aksepterings og bel¿nningsstrategi inneb¾rer at ikke alle behandles likt pŒ ethvert tidspunkt, og det er en forskjellsbehandling, noen vil si "diskriminering". Men den tanke at en viss type "diskriminering" kan v¾re en av forutsetningene for vellykket integrering, har smŒ muligheter til Œ slŒ gjennom i en kultur der likebehandling er et ur¿rlig ideal.

 

Imidlertid kan ogsŒ anti tvang og anti-diskrimineringspolitikk f¿re til en utilsiktet diskriminering. Like fullt: Hvis vi ser pŒ den indre norsk historie fra slaget ved Hafrsfjor og til i dag, sŒ er st¿rstedelen av den fortellingen en historie om tvang: F¿rst ble vi underlagt en samlende konge med ¿ks og sverd, sŒ fikk vi kongelige forordninger og etter hvert mer stabile lover Œ forholde oss til, etter hvert en kirkelig formidling av kristen moral som forpliktende for bŒde konge og undersŒtt, senere en friere religionsut¿velse og en utvikling av en felles nasjonal kultur som alle skulle l¾re i skole og arbeidsliv. Det var f¿rst etter tusen Œrs disiplinering at nordmennene var blitt sŒ sterkt sosialisert inn i en felles kultur og moral at vi kunne slippes fri ved at alle fikk stemme over landet styre pŒ like fot. - NŒr sŒ innvandrere som aldri har v¾rt gjennom den norske sosialiseringsprosessen skal gis like retter med nordmenn, i antidiskrimineringens navn, er dette egentlig er en forn¾rmelse, og en diskriminering, mot det folk som har v¾rt gjennom en tusenŒrig disiplineringsprosess. 

 

Vi kan undre oss over hva som gŒr av dagens europeiske politikere, som uten hensyn verken til historie, ¿kologi eller framtidig kulturutvikling setter opp idealer for en kulturfri vurdering av folk, et ideal som kan passe godt for en masseprodusert industrikultur, men som kan v¾re helt ¿deleggende for europeisk kulturoverf¿ring.

Den franske filosofen Alain Finkielkraut har uttrykt seg slik, gjengitt i Dagbladet 26. januar 2005:

 

- Jeg tror det som truer Europa i dag, kanskje mer enn verden utenfor, er Europas eget ¿nske om Œ rive seg l¿s fra seg selv, og fra sin historie og sine tradisjoner, bare til fordel for menneskerettighetene. Det er en langvarig trussel eller en alvorlig fare. Dannelsen av et slikt Europa uten substans er ikke bare postnasjonalt, men posteuropeisk. Jeg hadde foretrukket et europeisk Europa mer enn dette posteuropeiske som dannes foran ¿ynene vŒre, et Europa som erstatter ideer med kosmopolitisme. Europa har ingen grenser, det er uendelig: Derfor ser vi sp¿rsmŒlet om Tyrkia dukke opp, Tyrkia som aldri har v¾rt en del av Europa: For  bedre Œ straffe Europa. Hvis Europa ikke er noe, hvorfor skulle da ikke Tyrkia v¾re europeisk? Jeg forstŒr den angrende bevegelsen som leder Europa til denne definisjonene, men denne angeren gŒr for langt. Det er en for stor gave Œ for¾re Hitler Œ forkaste alt som f¿rte til ham."

 

 

 

 

 

 

 

 

PŒstand 9: Bak frykten for det fremmede og for kulturforskjeller skjuler det seg en rasisme, som  ikke har noen vitenskapelig st¿tte og som  bare mŒ ford¿mmes.

Tabu: "Rasisme" brukes i politisk debatt som et ideologisk vŒpen for Œ kriminalisere kritikk. Forskningen er slett ikke entydig nŒr det gjelder betydningen av arvemessige forskjeller mellom ulike populasjoner.

 

ÓRasismeÓ er antakelig det enkeltord som i st¿rst utstrekning har bidratt til Œ begrense en Œpen debatt om innvandringen og dets implikasjoner. Ordet kan assosieres med nazisme, j¿deforf¿lgelse og folkemord eller med en generell diskriminering av folk som pŒ en eller annen mŒte er annerledes. Alle de negative assosiasjonene som kan knyttes til ordet har gjort det til et tabuord: Ingen vil bli kalt ÓrasistÓ eller fŒ sine synsmŒter stemplet som ÓrasistiskeÓ.

 

Ordet har v¾rt mye brukt i politisk og kulturell debatt, sŒ mye at noen mener at det er blitt nedslitt. Professor Finn Erik Vinje har uttalt at odet er blitt et helt alminnelig skjellsord, pŒ linje med tosk og idiot. Men ordet er noe mer enn et vanlig skjellsord. Det er et politisk vŒpen, som brukes til Œ n¿ytralisere politiske motstandere. De som sitter i politisk/ideologiske maktposisjoner kan bruke ordet, og uttrykk assosiert med ordet, til Œ stoppe munnen pŒ de som er i opposisjon eller som er ubehagelig kritiske.

 

Det er hevet over tvil at den nazistiske rasetenkning bidro til folkemord, og at deres angivelig vitenskapelige legitimering for sin inndeling av folkegrupper ikke holder mŒl, ut fra moderne krav til vitenskapelig autoritet. Men, det betyr ikke at enhver anti-rasist representerer  vitenskapelighet, demokrati eller fredelige oppskrifter pŒ konfliktl¿sning. - Voldsforsker Ragnhild Bj¿rnebekk skriver, pŒ s. 103, i en bok nylig utgitt som nr. XXXII i NRK/P2-akademiets bok pŒ Transit forlag om tre hovedtyper av voldstilb¿yelig ungdom, En av gruppene beskrives slik: "Blant de unge jeg har intervjuet, finner vi  mange eksempler pŒ jenter og gutter fra okkulte death-metal-milj¿er, fra  nynazistiske grupper og fra multietniske mot-rasistiske grupper"!

 

Den ideologiske og moralsk indignerte anti-rasismen gir heller ikke det beste utgangpunktet for Œ skille vitenskap fra psevdovitenskap nŒr det gjelder forskningsresultater om gjennomgŒende genetiske ulikheter mellom etniske populasjoner. Medical School ved Stanford University har et tungt vitenskapelig milj¿ som har arbeidet med slike sp¿rsmŒl – jfr. forskerne Joanna L Mountain og Neil Risch . Men ogsŒ i popul¾rvitenskapelig sammenheng kan vi lese om dette – jfr. hovedartikkelen i Scientific American desember 2003: ÒDoes Race exist?Ó, eller Illustrert Vitenskap, juli 2004, eller forskning.no fra 5. januar 2006.  Her synes budskapet Œ v¾re at vi ikke stŒr overfor diskrete forskjeller mellom etniske populasjoner, slik nazistene gikk ut fra, men at vi med en riktig kategorisering kan finne signifikante statistiske forskjeller. Det synes for ¿vrig Œ ha foregŒtt en viss forskyvning i fokus pŒ hva som har st¿rst forklaringskraft av observerbare biologisk forskjeller; fra fysiologiske karakteristikker til genekombinasjoner og til en fokusering pŒ hele DNA-komplekset.

 

Den biologisk orienterte raseforskningen har tidligere forholdt seg til en klassisk definisjon av rasisme, slik vi finner ordet omtalt i Encyclopedia Britannica: "Rasisme er den teori eller idŽ som gŒr ut pŒ at det finnes en kausal forbindelse mellom medf¿dte fysiske kjennetegn og visse kjennetegn ved personlighet, intellekt eller kultur og, pŒ samme tid, den oppfatning at noen raser stŒr over andre av medf¿dte grunnerÓ. I senere tid har det v¾rt mindre fokusering pŒ Œ finne mŒl pŒ at noen skulle stŒ ÓoverÓ andre. Isteden har en fokusert pŒ gjennomgŒende ulikheter mellom forskjellige populasjoner nŒr det gjelder kroppens reaksjon pŒ medisinsk behandling. I denne forbindelse har det v¾rt sagt at medisiner utviklet for hvite ikke alltid passer for svarte, likesom medisiner utviklet for menn ikke alltid passer for kvinner. Det har ogsŒ v¾rt sagt at de som av ideologiske grunner benekter slike forskjeller, kan gj¿re seg skyldig i Œ forkorte livet til medmennesker. Jfr. Sarah Tate og David Goldstein: ÓWill tomorrow«s medicine work for everyone?Ó Nature Genetics  36, s34 – 42; 26. Oktober 2004 - http://www.nature.com/cgi-taf/dynapage.taf?file=/ng/journal/v36/n11s/index.html

 

PŒ biologisk hold er det en utbredt oppfatning at vi b¿r skille mellom politisk og vitenskapelig tenkning om disse sp¿rsmŒlene. Genetikeren Kenneth Kidd har i den britiske avisen The Guardian uttalt, i oversettelse: "Jeg reagerer mot det jeg oppfatter som politisk korrekthet av at det ikke finnes noen som kan kalles rase," NŒr det stŒr i den amerikanske uavhengighetserkl¾ringen at alle mennesker er skapt likt er det "et moralsk argument, ikke et vitenskapelig".  Studie etter studie viser at genetikken ikke er lik for ulike folkegrupper, men det har ingenting med et individs verdi som menneske Œ gj¿re."

 

Sammenblandingen av vitenskap og politikk skyldes for ¿vrig ikke bare opportunistiske politikere, f¿r og nŒ, som gjerne vil pŒberope seg vitenskapelig autoritet for sin politikk. OgsŒ pŒ forskerhold er det flere som har bidratt til forvirringen, ved Œ innf¿re nye begreper for rasisme – samtidig som det gamle assosiasjonsm¿nsteret beholdes. Det kunne her v¾re grunn til Œ nevne den britiske samfunnsteoretikeren Martin Baker, som i sin bok The New Racism fra 1981 definerer rasisme i sosiale termer, slik at det n¾rmest blir synonymt med sosial diskriminering.

 

 

 

 

 

 

PŒstand 10: Det er en kristen plikt Œ ta imot alle mennesker som trenger beskyttelse. Den samaritanske moral taler entydig for en liberal innvandringspolitikk.

Tabu: Kristen moral er f¿rst og fremst en individualetikk, og kan ikke  uten videre gi fasitsvar pŒ varierende politiske utfordringer. Bibelens tale er ikke entydig nŒr det gjelder plikt til Œ ta imot fremmede.

 

Det skulle v¾re un¿dvendig Œ si at pŒstand 10 kan legge mange utspill d¿de.

Referanser til den barmhjertige samaritan er for ¿vrig en av de referanser som kirkens folk i dag kan bruke uten Œ risikere Œ bli utsatt for kritikk og utskjelling. SŒ brukes da ogsŒ denne referansen i mange sammenhenger, litt flere enn det er saklig grunnlag for.

 

Det kan v¾re viktig nok Œ peke pŒ at denne fortellingen om sosial omsorg med et individ utenfor egen gruppe, i sin tid kom til Œ stŒ i et radikalt motsetningsforhold bŒde til romerske dyder, med vekt pŒ ÓgravitasÓ, mot og d¿dsforakt, og mot en j¿disk stammetenkning. Men den er likevel ikke den mest sentrale fortelling i kristendommen: Moralen i fortellingen er dessuten ikke enestŒende kristen.

 

Jeg kunne her ha lyst til Œ fortelle om en personlig opplevelse fra noen Œr siden. Jeg satt pŒ et BA-fly fra London til New York da jeg over Gr¿nland ble gjort oppmerksom pŒ at det engelske catering-mannskapet hadde gŒtt til streik den dagen og at det ikke ville bli noen servering pŒ turen. Ved siden av meg i flyet satt en fransk lege fra Marokko. Han hadde kjent til streiken og kj¿pt to sandwicher for turen. Da han skj¿nte at jeg ikke hadde noe niste, lot han meg fŒ sin ene sandwich. SŒ kom vi i snakk og senere har dr. Ha•ri og jeg  utvekslet nyttŒrshilsener hver Œr. Dr. Ha•ri er muslim.

 

Islam er, som kristendommen, en religi¿s tro med et universelt sikte. Liksom alle fellesskapsformende trosformer som peker ut over etniske grenser, vil Islam legge vekt pŒ skillet mellom troende og vantro, som alternativ til etnisk-politiske skiller mellom ÓviÓ og ÓdeÓ.  Et slikt trosbasert skille finner vi ogsŒ i den kristne Bibel. I Apostelen Johannes« annet  brev kan vi lese i vers 10 : "Dersom noen kommer til eder og ikke f¿rer  denne l¾re (Kristi l¾re), da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke  velkommen". (Her i eldre sprŒkdrakt f¿r ogsŒ dette skriftstedet ble t¿yd i retning av det politisk korrekte.)

 

De to skriftstedene beh¿ver ikke komme i motstrid. Det kan hevdes at referansen til den barmhjertige samaritan dreier seg om Œ hjelpe folk i en n¿dsituasjon, som hjelp til selvhjelp. Apostelen Johannes« annet brev dreier seg om hvem vi b¿r, og ikke b¿r, ta inn i vŒrt samfunn. Det er ingen bydende kristenplikt Œ ta imot flest mulig innvandrere; nŒr det gjelder folk med annen religion kan det til og med hevdes at det mest kristelige er Œ v¾re avvisende.

 

Kristne prester skulle v¾re kristendommens fremste forsvarere i landet. Dette burde blant annet inneb¾re en plikt til Œ ta hensyn til hva som kan  gj¿re det realistisk mulig Œ drive utstrakt kristent evangeliearbeid.  Kristendomsoppl¾ringen i offentlige skoler har i Œrhundrer v¾rt et avgj¿rende  bindeledd mellom kirke og folk. SŒ lenge folket var kulturelt homogent, kunne det med  all rett sies at alle unge mŒtte l¾re kristendom for Œ forstŒ sin egen  kulturelle bakgrunn. Men med en innvandring av Œtti tusen muslimer, pluss folk fra diverse andre religioner, blir det kulturelle argument for evangelisering underminert. Flere av kirkens menn har her v¾rt med pŒ Œ  vanskeliggj¿re evangeliearbeid for kommende generasjoner.

 

Endelig skulle en kristendommens forsvarer v¾re opptatt av det moralske  milj¿ i landet. Innvandrere som begrenser sin moralske lojalitet til egen  slekt og vennekrets, har ikke bidratt til Œ gj¿re landet tryggere. Mange  er de nordmenn som har fŒtt sine liv ¿delagt av "nye landsmenn"  med gamle stammeoppfatninger om moral. (Jfr, "Kulturkonflikt med d¿den til f¿lge" - Andres meninger 2001, http://www.norskkultur.net) PŒ sikt kan denne utviklingen f¿re  til tilstander som mange vil oppfatte som ukristelige.

 

Det b¿r til slutt nevnes at kristen moral atskiller seg fra blant annet muslimsk moral pŒ vesentlige punkter. Kristendommens ti bud er utlagt som en individetikk, som i og for seg kan gir konkret tilpasning til forskjellige samfunnstyper. Denne differensiering mellom individetikk og samfunnsetikk, har gitt Œpning for flere typer av bŒde demokratisering og modernisering. Den muslimske sharia-tradisjon derimot, er mye mer monolittisk. Her forutsettes tro og personlig moral, politikk og krigf¿ring Œ skulle ledes av samme overordnete mŒl. Den engelske filosofiprofessor Robert Scruton har skrevet mer inngŒende om dette i sin bok The West and The Rest. Her peker han blant annet pŒ at den muslimske enhetsmoral knyttet til ideen om umma kan komme pŒ tverke bŒde med normativ differensiering, som er en forutsetning for vellykket modernisering, og for politisk lojalitet om nasjonalstater, som kan v¾re en forutsetning bŒde for Œ bekjempe korrupsjon og for Œ utvikle fungerende velferdsstater.

 

Norsk innvandringsdebatt hadde kunnet bli mye mer dyptgŒende hvis Robert Scrutons bok, the West and the Rest,  var blitt mer kjent, gjerne sammen med  Lawrence E. Harrison og Samuel P. Huntingtons antologi Culture Matters. How Values Shape Human Progress og kanskje Garrett Hardin: The Limits of Altruism. An Ecologist«s View of Survival. Men denne type b¿ker regnes tydeligvis som litteratur som ikke skal inngŒ i den offentlig debatt, forel¿pig..