(Dagbladet 9. feb. 1998)
 
 

Befolkningsveksten og vår samvittighet

Av Sigurd Skirbekk

I Dagbladet for 2. februar har Grete Brockmann et innlegg om norsk innvandringspolitikk. Hennes hovedanliggende er at oppslutningen om en slik politikk måles bedre ved representative spørreundersøkelser enn ved telling av innringere til bestemte fjernsynsprogrammer. Dette vil ingen samfunnsforsker motsi henne i. Vi kan alle historien om George Gallup som klarte å forutsi Roosevelts valgseier på 1930-tallet ved hjelp av representative utvalg, mens magasiner som baserte seg på leserbrev til redaksjonen bommet stort på valgresultatet.

Likevel er det et spørsmål om ikke hennes problemstilling bidrar til å holde debatten på et plan som vi snart bør heve oss over. Spørsmålet om hva folk flest i Norge er villig til å akseptere for sin samvittighets skyld, gir dessverre ingen løsning på den utfordringen som innvandringen til Europa er et uttrykk for, nemlig de demografiske forandringer i verden. For ordens skyld: Demografi betyr befolkningslære, og er telling av fødsler og dødsfall, innvandring og utvandring fra forskjellige land.

Noen tall kan illustrere utviklingen: Omkring år 1800 passerte menneskearten en milliard individer. Ved forrige århundreskifte var vi blitt vel halvannen milliard. Ved kommende århundreskifte forventer demografene at vi vil passere seks milliarder mennesker. De regner videre med at vi kan bli ti milliarder allerede i 2050. Hva verre er, nesten hele den folkeøkningen vi står overfor forventes å komme i såkalte utviklingsland. Befolkningspresset på Europa må ses i sammenheng med den demografiske utvikling i Afrika og Asia.

Demografiske data, hentet fra en publikasjon utgitt av FNs befolkningsavdeling i 1996, gir flere holdepunkter: Samtidig som Europa, medregnet Russland, forventes å bli liggende på samme antall i 2050 som i 1975, rundt 670 millioner, er Afrika beregnet å kunne få en femdobling av sitt folketall i samme periode, en økning fra 414 til 2140 millioner. Utviklingen i Asia vil variere. Når det gjelder Pakistan, hadde dette landet ca 75 millioner innbygger in 1975, ca 150 millioner i dag, og er beregnet å kunne nærme seg 350 millioner i 2050. Pakistan har et landareal på 778 720 kvadratkilometer, omtrent som Norge og Sverige til sammen. 23 pst av landområdet regnes som dyrkbart. (Lester Brown, fra Wold Watch Institut i London, har i 2000 utgaven av Jordens tilstand anslått at den pakistanske befolknignsveksten vil føre til at hver pakistaner i gjennomsnitt bare får 0,04 ha dyrket land til å brødfø seg på i 2050, altså mindre enn et halvt mål.)

Man skal være bra naiv for ikke å forstå at en slik befolkningsøkning vil føre til store sosiale gnisninger, og mye av det vi vil kalle for forfølgelse. Dersom beslutningstakere i Norge forestiller seg at de kan løse de humanitære problemer ved en slik utvikling bare gjennom å liberalisere norsk innvandringspolitikken, så tar de rett og slett feil. Dette er det vår plikt som forskere å si fra om.

Det finnes demografiske forskere, eksempelvis Virginia Abernethy, som hevder velmenende humanister gjør situasjonen verre ved å signalisere at det finnes land som kan ta imot alle som blir forfulgt. Hun hevder videre at når Kina klarte å få til en befolkningsstabilisering på to barn pr. kvinne i gjennomsnitt, skyldtes dette at Kina aldri ble forespeilet noe emigrasjonsalternativ, samtidig som utenverdenen ikke la seg alt for mye opp i kinesisk innenrikspolitikk.

Vi kan reagere emosjonelt på denne politikken. Av hensyn til vår gode samvittighet kan vi velge å stedet legge vekt på vår egen velvilje overfor de enkeltindivider som mediene avbilder. Men dersom sinnelagsetikken ikke blir korrigert av en konsekvensetikk, blir følgene at vi velter en dobbelt etisk byrde over på neste generasjon.
 

Pr. 1.1.1997 hadde Statistisk Sentralbyrå registrert 232 192 individer med to utenlandske foreldre som bosatt i Norge, derav 197 412 førstegenerasjons innvandrere uten norsk bakgrunn Av disse var 81 192 registrert som bosatt i Oslo; derav 53 914 med bakgrunn fra Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika, Tyrkia, det som blir kalt "fjernkulturell bakgrunn". I prosent av Oslos befolkning vil det si at i 1996 var 16,4 pst registrert som innvandrere, 10,9 pst som innvandrere med fjernkulturell bakgrunn. I 1996 hadde 24 pst av førsteklassingene ved Osloskolene en utenlandsk bakgrunn.
(Ifølge SSB bodde det i Norge pr. 1.1.1998  244 705 personer som verken hadde foreldre eller besteforeldre som var født i Norge. Ut fra en mer utvidet definisjon av innvandrer var det på dette tidspunkt registrert 417 442 personer i landet med "innvandrerbakgrunn". SSB sendte 24.10.99 ut en melding, gjengitt over tekst-TV, der det het at av et tall på 260 700 "innvandrere i Norge ved inngangen til 1999" hadde omlag 20 pst bakgrunn fra andre nordiske land. Rundt halvparten kom fra land i den tredje verden.)

Dette er ganske mye, også sett i en internasjonal sammenheng. Vi må respektere at det finnes folk som faktisk synes det er nok.
(En undersøkelse på slutten av 1990-tallet, foretatt av meningsmålingsinstituttet Feedback AS over Oslofolks holdninger til innvandringens omfang, gav som resultat at vel 45 pst svarte at det var for mange innvandrere i byen (23,6 pst alt for mange, 21,8 pst litt for mange), mens bare 6,5 pst syntes det var for få innvandrere (1,1pst alt for få, 5,4 pst litt for få).
 
 
 

Ajourførte talloppgaver over utviklingen av verdensbefolkningen i ulike regioner, beregnet av FNs demografiske kontor, finnes på internett:

http://www.popin.org/pop1998/

http://www.undp.org/popin/wdtrends/pop1996.html
 
 

Aktuelle befolkningstall for Norge, utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå, med fordeling av innvandrerbefolkning, finnes også på internett:

http://www.ssb.no/soek/

http://www.ssb.no/emner/02/aktuell_befolkning/

http://www.ssb.no/emner/02/aktuell_befolkning/9802/ab9802.pdf