Hva slags stat var Norge 7/5-7/6 1945?

(Trykt som kronikk i Dagbladet 9.5.2005 under tittelen

”Suverent Norge?”)


Den 9. mai 1945 om ettermiddagen kom et firemotors engelsk militærfly inn over norsk luftrom. Flyet var lastet med flygeblader som ble kastet ut over utvalgte tyske garnisonsbyer i Norge.


I den byen der jeg bodde ble vindretningen feilbedømt og hele lasten dalte ned i et skogholdt godt utenfor tettbebyggelsen. Dette var naturligvis ikke noe problem for oss som den gang var guttunger. Vi fant flygebladene og stolte sprang vi med dem til en motstandmann inne i byen. Han forklarte oss at adressaten var den tyske forlegningen, og ga så meg og en jevnadrende gutt æren av å skulle overbringe flygebladene.

Jeg kan ennå huske hvordan jeg følte meg der jeg som sto, i kortbukser og med stoppet krigsskjorte, foran en lokal tysk kommandant, i ballongbukser og med pistol i beltet. For å holde balansen forsøkte jeg å tenke på meg sjøl som en representant for Kongen og Den norske regjering, Eisenhower og Den allierte overkommando.


Det var denne opplevelsen som fikk meg til å gjemme et eksemplar av flygebladet, og det var filmen Der Untergang som fikk meg til å finne igjen dagboka fra den gang, med det innlimte flygebladet.


Nå, 60 år etter, kunne jeg se at dette flygebladet er noe mer enn en privat påminnelse fra en heroisk-komisk fortid. I all sin enkelhet er bladet et dokument som motsier en del populære oppfatninger om Norges status den første måneden etter frigjøringen i 1945. Det gjelder også omtalen i det halvoffisielle trebindsverket Den store krigen, som var alt for preget av politiske oppfatninger i den første etterkrigstid, til at det kunne bli helt dekkende. Etter hvert er mange typer av informasjon blitt tilgjengelig, som hver for seg og samlet forteller at Norge ikke automatisk ble en suveren stat etter den tysk kapitulasjonen.


Flygebladet, med tysk tekst på ene siden og norsk tekst på den andre, var rettet til befal og mannskap i den tyske Wehrmacht. Det er tre forhold ved dette flygebladet som kan ses som en utfordring til det populære bildet som mange har av Norge den gang.


For det første: teksten. Her får de tyske styrker i Norge en orde direkte fra den allierte overkommando om hvordan de skal forholde seg. Ordren går ut på at de skal bli i sine avdelinger, som altså ikke skal oppløses, og at soldatene fortsatt skal ta imot ordre fra sine tyske offiserer. Disse ville få videre instruksjoner fra den allierte øverstkommanderende, det vil si fra Eisenhower og hans stab, ikke fra norske myndigheter.


For det andre: språket. Den tyske teksten er forfattet på et korrekt tysk kommandospråk. Det samme kan ikke sies om den norske versjonen. ”Anweisungen ..durch Eure eigenen Offiziere” er godt tysk. ”Ordre .. gjennom deres egne offiserer” er ikke like godt norsk. Det er tydelig at teksten først har vært skrevet på tysk, den norske varianten bærer preg av å være en oversettelse. Dersom norske myndigheter i London hadde fått sett teksten før den ble trykt, har det høyst sannsynlig bare vært som en informasjon til godkjennelse.


For det tredje: formidlingen. Flygebladet ble sluppet ned fra et militærplan med britiske kjennetegn, ikke norske. Senere ble det riktignok sagt at flyet hadde hatt norsk besetning. Men i så fall hadde besetningen stilt seg til disposisjon for RAF, ikke for RNAF.


Det er flere ting som hadde gjort den tyske kapitulasjonen i Norge noe annerledes enn på Kontinentet. De tyske styrker i Norge ble ikke militært nedkjempet, og de ble ikke nevnt i den første kapitulasjonsdokumentet som ble undertegnet på Lüneburger Heide 4. mai. Den tyske militære ledelse på Lillehammer, under general Böhme, krevde den 8. mai å få overgi seg til de allierte. Han ville ikke å la seg avvæpne av den norske heimefronten, som han mente ville være vanærende, ettersom han anså gutta på skauen som en illegitim militær styrke. De allierte forhandlerne nektet å etterkomme kravet fra Böhme. På den annen side ønsket de ikke å unødig ydmyke den tyske ledelse, som tross alt ville overgi seg. Dette kunne være risikabelt overfor en hærstyrke på over 350 000 mann, der et ukjent antall kunne tenkes å ville følge Terbovens tolkning av tysk lojalitet, som kamp så lenge dette var militært mulig. Resultatet ble et kompromiss: de tyske styrkene skulle avvæpnes av sine egne.


En følge av dette igjen ble at heimefronten fikk et mer avgrenset ansvarsområde enn opprinnelig tenkt. Samtidig kom de allierte til å få en kommandostruktur uavhengig av norske ledelse. De tyske mannskapene som kom under denne kommandoen var langt flere enn det samlede antallet norske, engelske, amerikanske og russiske tropper i landet. Koordinator for det hele ble den engelske general Andrew Thorne.


Det finnes også flere politiske grunner til at den første etterkrigsperioden bør omtales i andre vendinger enn bare som et norsk demokrati som overtok etter et tyskledet diktatur. Strengt juridisk kunne til og med kongens stilling diskuteres, etter at Stortinget, den samme myndighet som  hadde innsatt han i 1905, hadde bedt han om å tre tilbaker sommeren 1940. Ikke minst denne handlingen hadde for øvrig gitt Stortinget et frynsete rykte, i tillegg til at dets mandatperiode var utløpt. Regjeringen kunne henvise til formell fullmakt fra Elverumsvedtaket 10.04.40, men denne fullmakten skulle gjelde så lenge krigen varte. Politi og rettsvesen kunne til dels bli oppfattet som ”stripete”. og på toppen av det hele ble altså ikke landets væpnede styrker anerkjent som overordnet militær myndighet i landet. Allierte og tyske myndigheter hadde myndigheten over de største troppeenhetene i landet. Juridisk sett hadde vært fullt mulig å beskrive denne perioden som svært problematisk.

Når perioden likevel er gått inn i norsk historie som en jubelperiode, skyldtes det andre ting enn landets fomelle status. Rent ut sagt, det var nasjonalismen som reddet oss, også denne gang.

Samfunnsforskere kan dele samfunn i de overveiende regelstyrte og de normstyrt. Norge var i 1945, som i 1814 og 1905, et overveiende normstyrte samfunn, og er det fremdeles. Når nordmenn hver 17. mai synger”– så vi vant vår rett”, vil de fleste tenke på en moralsk rett, ikke at den strengeste jus hadde seiret. Den kunne det være så som så med både den gang og tidligere.

Dette er en erfaring vi bør ta med oss i jublileumsåret. De som vil definere Norge ut fra rent jurisdiske forhold kan komme opp i mange dilemmaer, og da må spørsmålet melde seg, om hva det var som gjorde at overgangen ble så smertefri som den tross alt ble.


Hvis vi spør historikere med en rettslig orientering, om hvordan de vil karakterisere denne perioden, kan vi få mange og til dels unnvikende svar, som kan variere fra interregnum og overgangsperiode til “litt av hvert og vanskelig å si”.


Det er noe utilfredsstillende å skulle fortelle utenforstående at en har vokst opp i et land som politisk var preget av litt av hvert og vanskelig å si. Det virker heller ikke tilfredsstillende å forsøke å forklare maktforholdene den gang som uttrykk for et suverent norsk demokrati. Historikerne har fortsatt en oppgave med å finne et dekkende navn for perioden.


Vi andre kan i mellomtiden bidra med eksempler som forteller noe om hva vi ikke bør kalle perioden. - Da jeg den gang følte meg som en representant for kongen og den norske regjering, var nok det en illusjon. Min forestilling om å ha vært kurerer for den allierte overkommando, var kanskje ikke fullt så gal.

Wermacht