Sigurd Skirbekk:

Oppstemming til strid.

En sammenlikning av norske og kanadiske krigsplakater
 
 

I 1988 ga Det Norske Samlaget ut Parti og plakat. NS 1933-1945. Denne boka inneholder illustrasjoner av 261 plakater som partiet Nasjonal Samling brukte før og under krigen for å få tilhengere. Plakatene etter 1940 hadde en dobbelt funksjon, dels å fremme sympati for partiet og antipati for motstanderne, men dels også å rekruttere frivillige til fronttjeneste. Det er her grunn til å minne om at rekrutteringen av nordmenn til forskjellige avdelinger som kjempet på tysk side under krigen, skjedde på frivillig basis. Det betydde at plakatene måtte appellere til motiver som kunne tenkes å få unge menn til å ville gå i krigstjeneste.

Appellgrunnlaget måtte her bli annerledes enn det som landets politiske og militære myndigheter hadde brukt da de viste til mobiliseringsordrene for å få folk til å melde seg. Nettopp derfor blir disse plakatene spesielt interessante. De måtte appellere til noe annet enn borgernes plikt overfor landet lover. Redaktørene av denne boka omtaler i forordet disse plakatene som "eit storstilt forsøk på å vinne sjeler med litografi, utan sidestykke i nokon annan periode. I ettertid vitnar den rå, maskuline krafta som strålar ut av desse flatene kanskje mest om ei skremande og særprega side ved fascismen: estetikkens forrang framfor politikken."

Etter å ha sett gjennom illustrasjoner med tekster, kan det være forholdsvis lett å si seg enig med redaktørene i at de nasjonalsosialistiske plakatene utmerker seg mer med sine estetiske kvaliteter enn med et overbevisende politisk program. Det spørs likevel om det estetiske er det mest interessante ved plakatene, og også om appellgrunnlaget i plakatene bør ses som noe særpreget fascistisk.

I 1994 ga det fransk-kanadiske forlaget Méridien ut en illustrert samling av vel hundre plakater som ble tegnet og brukt under de to verdenskrigene, der kanadiere var med på engelsk side. Det var mulig å nekte militær deltakelse i Canada, så også der var det nødvendig å appellere til folks emosjoner og motiver for å få oppslutning. Dermed blir også disse plakatene interessante i studier av hva som kan få folk til å slutte opp om en krigsinnsats. Appellgrunnlaget i de kanadiske plakatene, særlig fra siste verdenskrig, kan sammenliknes med de plakatene som ble rettet til nordmenn i samme periode.

Umiddelbart skulle vi kanskje tro at plakater som appellerer til krigsinnsats på hver sin side i en konflikt, ville bli svært forskjellige. Spesielt når det gjelder den annen verdenskrig skulle en tro at det måtte være slik. Denne krigen ble, av begge hovedparter, oppfattet som en ideologisk kamp mellom forskjellige prinsipper for modernitetens videre utvikling.

På en slik bakgrunn er det påfallende å legge merke til hvor mange likhetstrekk det er i de to plakatsamlingene, nettopp når det gjelder appellgrunnlaget. Naturligvis er de militære symbolene forskjellige, det samme gjelder en del konkrete referanser. Noen vil også finne enkelte forskjeller i stereotypene av hva som ble idealisert og demonisert. Men på tross av alt som måtte bli forskjellig, er det likheten som blir stående som det mest påfallende. Denne likheten gjelder ikke bare en generell appell til mot og patriotisme. Mye tyder på at vi står overfor en likhet i temaer og sekvens som inngår i en generell oppstemming til strid.

Av dette bør vi ikke trekke raske slutningen om at partene under krigen egentlig sloss for det samme, eller at krigens utfall ikke hadde særlig betydning for den videre samfunnsutvikling. Den politiske forskjell kunne være stor når det gjaldt hvilke idealer som partene kjempet for. Like fullt kunne den psykologiske appell for å delta i kampene framstå som nokså like. Før vi forsøker å trekke noen slutninger om hva slags tolkninger dette legger opp til, bør vi se nærmere på parallelliteten i noen av de plakatene som den gang ble brukt.
 
 

Forsvar av kvinner og barn

Et av de eldste appellgrunnlag for å motivere menn til å gå i krig, er beskyttelsestrangen til egen familie og avkom. De som truer kvinner og barn er fiender. Det trengs ingen lang begrunnelse for å fastslå at slik er det. Det er grunn til å legge merke til at begge parter appellerte til denne frykten i startfasen av plakatkrigen.

Dette er påfallende for så vidt som det i utgangspunkt ikke forelå planer fra noen motpart om å angripe kvinner og barn, verken i Tyskland eller i Canada. På tysk side ble det riktignok framholdt at Stalin tidlig hadde planer om å erobre Tyskland, og at det derfor gjaldt om å komme russerne i forkjøpet. Men dersom det overordnete målet på tysk side hadde vært å etablere en vesteuropeisk allianse mot en ekspanderende Sovjetunion, ville den rasjonelle strategi ha vært å føre en helt annen politikk en den som ble ført. - Sammenstillingen av hensynet til mødre, barn og gamle og en innmeldig i SS-skijegerbataljonen kan vanskelig tolkes som et valg i et politisk mål-middel perspektiv. Appellen i slagordet "kjemp for alt hva du har kjært" må i dette tilfelle heller forstås psykologisk, som en appell til noe som kan minne om urinstinkter.

På kanadisk side finner vi en plakat fra 1941 for kjøp av krigsobligasjoner, her kalt "obligations de la victoire" - egentlig et regjeringsforetak for å trekke inn kjøpekraft av hensyn til krigsproduksjonen. Men en analyse av plaktatbudskapet må ta utgangspunkt i hvordan plakaten var ment å skulle oppfattes av den jevne kanadier. Moren med spedbarnet er ikke et bilde av en hvilken som helst mor og barn. Hun som ser bønnfallende på den mulige giver representerer et idealisert bilde av det nordamerikanske kvinneidealet fra førti- og femtitallet. Illustrasjonen gir en svært så tydelig antydning om at folk burde gjøre en innsats for at tyskere og japanere ikke skulle få klørne i uskyldige kanadiske mødre og småbarn. Også her er det grunn til å tolke appellen psykologisk heller enn ut fra en politisk rasjonalitet. På tross av de senere propagandafilmene til Frank Capra, forelå det ingen tyske eller japanske planer om å okkupere Canada, enn si bruke en slik okkupasjon til å forgripe seg på kvinner og barn.
 
 
 
 

Når det her er grunn til å understreke psykologien heller enn politikken, gir dette en felles referanse som kan forklare en parallellitet også i andre krigsplakater.
 
 

Gud med oss

Tyske wehrmacht-soldater hadde under krigen innskriften "Gott mit uns" inngravert i beltespennene. Henvisningen til høyere makter for å legitimere en verdslig politikk, med til dels en kirkefiendtlig målsetning, var ikke enestående for ledere i det tredje rike. Fra korsfarertiden og gjennom det tysk-romerske riket kan vi i vestlig sivilisasjon finne mange eksepler på at korset er blitt brukt som samlende symbol i strid. Under siste verdenskrig ble det fra begge sider appellert til Gud; til og med Stalin lot ringe med kirkeklokker da landet ble invadert. I andre sivilisasjoner har appellen til "hellig krig" etter alt å dømme vært enda mer framtredende.

Av og til kan en slik appell virke sivilisatorisk rimelig. Flere kriger har betydd et være eller ikke være for både kirkesamfunn, religiøse minoriteter og for en videreutvikling av en kultur med et bestemt trosgrunnlag. Ikke all religiøs appell i krig er irrasjonell. Men ikke all appell av denne art er rasjonell heller. Dette kunne ha tilsagt en presiserende holdning blant annet fra de som bruker korset i krig.

På nasjonalsosialistisk side i Norge ble Stiklestad og Olavsmerket mye brukt som samlende symboler. Henvisningen til en kristen arv ble også brukt for å markere avstanden til en kommunistisk fiende. Harald Damslets lynende Nei-utrop til en arm, tatovert med hammer og sigd, som ville rive kristenkorset av vårt flagg, er talende og tydelig.

På kanadisk side kan vi finne en plakat som er, om mulig, enda mer entydig i sitt religiøse budskap: "Je crois.." (Jeg tror/er en troende) er eneste tekst til en plakat der kristenkorset settes opp mot hakekorset, markert med at korset står over og er høyest.

Rent analytisk hadde det vært mulig hevde at den norske plakaten var et uttrykk for at nasjonalsosialistene tok avstand fra en marxistinspirert propaganda som tok sikte på å stryke kristenkorset flagget. På samme tid kunne det argumenteres for at hakekorset i visse kretser hadde fått karakter av å være en kvasireligion, og at noen i denne situasjon ville markere hva som var det sentrale trosgrunnlag i vestlig sivilisasjon. Tolket på en såpass presisert måte kunne til og med budskapene i de to plakatene ha vært forenlige.

Men, plakatene ble ikke brukt i en slik analytiske sammenheng, fra noen av sidene. Meningen med plakatene var å vekke emosjoner som kunne inngå i en konfrontasjon og frontdannelse.
 
 

Som de historiske helter

Krig fordrer disiplin og innordning. Det gjelder også de som skal kjempe for friheten. De som sto på demokratiets side under krigen, vil kunne huske at appellene den gang gjaldt en frivillig oppofrelse for nasjonens sak og en innordning under en høyere moral. Utlegninger av demokratiet som løfter om individuelle rettigheter uten disiplinerende grenser, ble oppfattet som nazistisk propaganda, den gang.

En slik disiplinering blir bare meningsfull når den kan framstå som et midlertidig offer for en bedre tilstand, eller når innordningen betyr delaktighet i en helhet som gir en større mening enn den individuelle frihet.

Alle nasjoner har historiske helter. Helter er folk som i fortid kjempet en ærefull strid. De som kan gå inn i samme front som fortidens helter har samtidig fått noe av helteglorien over seg. De ville bli del av noe større enn sitt eget ego. Dette er noe som kloke hærførere til alle tider har appellert til.

En slik appell kan ofte ha noe for seg, selv etter en kritisk analyse. Men den kan også innby til et kynisk misbruk. Derfor burde de som bruker historiske helter som appellgrunnlag, argumentere skikkelig for sin symbolbruk. Det skjer imidlertid ikke alltid, og flere av vervingsplakatene har lite preg av analytisk distanse. I Norge finner vi vervingsplakater med blant annet vikingskip som bakgrunn for samtidige menn. I Canada ble det tegnet plakater med en lansebærende rytter fra middelalderen som bakgrunn for moderne motorsykkelsoldater.

Et illustrerende eksempel i denne genren er plakaten "Nordmenn - kjemp for Norge" slått opp i 50 000 eksemplarer. Her framstår en samtidig og staut nordmann med SS-hjelm sammen mot en like tapper viking med hjelm. Appellen ligger på det billedmessige plan. Den skal illustrere likheten i karaktertrekk og kampvilje, mellom fortid og nåtid. Frontkjemperen skal kjenne seg som en del av Hellig Olavs Hær.

Bruken av idealiserte vikinger i krigspropagandaen var for øvrig ikke et særtrekk på nazistisk side. Også amerikanerne kunne lage illustrasjoner av kampvillige norske motstandsfolk med en tekst knyttet opp til "the viking spirit".

På kanadisk side kan vi finne en plakat som appellerer til "the spirit of Canada´s women" for å øke oppslutningen om det kvinnelige kanadiske armékorps. Her framstår moderne marsjerende kvinner som en del av Jean d´Arcs Armé. (De som har fått det for seg at de alliertes viktigste verdi under krigen var den individuell frihet i en kontrast til kollektiv konformitet, bør se to ganger på denne plakaten)
 
 

Den indre forvandling

Mange har pekt på at individuell innordning i et religiøst, historisk og kollektivt hele kan innebære en indre forvandling. Når individet kjemper for noe som er større enn dets eget ego, kan det samtidig kjenne seg renset fra tvisyn og grumsete motiver. Individet kan oppleve seg som rent, så lenge saken er ren.

Mange av krigens plakater illustrerer ansikter som har gjennomgått en slik forvandling, og som framstår som lutret i idealisme og mot. Et ekstremt eksempel er den lysluggete nasjonalsosialistiske unggutten som ser ut over denne verden med glassblå øyne, til teksten "Med nordmenn for Norge!"

Også på kanadisk hold kan vi finne mer og minne parallelle plakater. Et eksempel er den lysluggete og barhodete gutten som løfter bajonetten foran Union Jack, med teksten "let´s go ...CANADA!" Ansiktsuttrykket forteller ikke bare om frykt og plikt, det utstråler også målrettet vilje og en høyere glede.
 
 

Når det gjelder vervingsplakatene for krigsdeltakelse på tysk side, var det flere som ikke helt likte den nevnte plakaten. Den kunne bli oppfattet å være for idealistisk og for virkelighetsfjern i forhold til mye av krigens realiteter. De som bare ble rekruttert ut fra en så romantisk idealisme, kunne lett bli skuffet. Det kunne også spørres om skepsisen til nettopp denne plakaten skyldtes at den litt for tydelig blottstilte svakheten ved den selvoppgivende forvandling: Uttrykte den ikke en idealisering av et menneske som sannsynligvis ikke ville ha motforestillinger mot tvilsom propaganda? Ville folk flest feste tillit til vurderingsevnen til en slik person?
 
 

 Fienden er en narr

Akseptering av realitetsfordreid propaganda gir seg ikke minst utslag i de fiendebilder som motstående parter har presentert av hverandre i krig. En slik realitetsfordreining består ikke bare i spesielle utvalg av ufordelaktig informasjon. Plakatkrigen illustrerer også at realitetsfordreiningen kan føre til en form for avhumanisering av motstanderen, slik at hans menneskelige lidelser tildekkes eller fortoner seg som latterlige.

Et eksempel på en slik realitetsfordreining, eller virkelighetsinnskrenkning, finner vi i en opphavlig tysk plakat, som i Norge ble presentert in 1941 med overlimt norsk tekst. Under teksten "Tallet på senket tonnasje stiger til stadighet..." ser vi tre bilder av hvordan den stormagete John Bull forandrer seg i løpet av tre krigsår. I første krigsåret (1939) virker John Bull apatisk likegyldig. I det andre krigsåret er han blitt oppkavet. Og i tredje krigsåret er han blitt så desperat fortvilet at han legger seg på kne og klorer i klippene på øya si. Meningen er åpenbart at vi skal le av "die dummen Engländer", uten å tenke på de tusener av sjøfolk som satte livet til under den tyske ubåtkrigen, eller på deres etterlatte.

Selv om det norsk opplaget bare gikk i 5000 i dette tilfellet, er det egentlig fantastisk at folk som sto på tysk side under krigen brukte denne plakaten i håp om å vinne oppslutning for sin sak. Her i landet besto svært mange familier av venner til sjøfolk og av folk som kjente sympati for de som seilte i utenriks fart. For dem

måtte de høye tapstallene til sjøs vekke frykt og avsky. Plakaten røper dermed en nokså avstumpet holdning hos de som laget den.
 
 

Men også på alliert side finner vi plakater som røper en påfallende ufølsomhet for siviler tap og lidelser på fiendens side. Bildet av engelske bombefly, på vei for å teppebombe tyske byer, blir framstilt som en insektsverm som forskrekker en komisk Adolf Hitler. Plakaten tildekker at Hitler satt trykt i ly under de fleste av disse angrepene, og at de menneskelige ofre i stor utstrekning var en hardt prøvet tysk sivilbefolkning uten mulighet til å få hurtig slutt på krigen.
 
 

Fienden er et monster

En viss type humor kan virke dehumaniserende. Det samme kan sies om en viss type moralisering. Det kan faktisk virke som om moderne humanisering har gjort det nødvendig å framstille en politisk motstander som et ikke-menneske for å gi kampen et moralsk alibi.

Ikke minst på tysk side, og særlig i forhold til russerne, kan vi finne flere plakater som illustrerer dette. Russerne representerte på en gang et farlig og truende politisk system, en tallmessig overvektig fiende og en underlegen menneskerase. I vårt land kom de anti-russiske krigsplakatene i stor utstrekning til å spille på frykten for hva som ville skje med oss hvis russerne skulle vinne krigen.

Plakaten "Din venn?" framstiller en dødningeaktig russisk soldat med hevet blodig bajonett og glupske klør, klar til å forgripe seg på Skandinavia. Det kan gjerne hevdes at det i en viss fase under krigen var grunn til frykt for at den røde armé ikke ville stoppe sin framrykking ved våre grenser. Men plakaten uttrykker noe langt mer enn det som kan forsvares som en rasjonelt begrunnet frykt. Den tegnet et bilde av et russiske umenneske som måtte forutsette en ganske intens forutgående propaganda for å kunne bli oppfattet som treffende.
 
 
 
 

Når det gjelder framstillinger av fienden som undermennesker, er det en forskjell i omfanget av de tysk-inspirerte og de allierte plakater som faller inn i en slik kategori. Men noe mer enn en gradsforskjell er det ikke. Harry Mayerovitchs plakat fra 1943, "The Gates of Italy" gir en grotesk illustrasjon av en skadet Mussoliniskulptur. Her er det fienden på det italienske fastland som får et samlende uttrykk av et umenneske som ikke fortjener nåde.
 
 

Til kamp

Bildene av fienden som umennesker hadde som formål å motivere til dødelig kamp mot det uforbederlige og håpløse. Eksempler på krigsplakater som heroiserer den angripende soldat finnes det mange av. Her skal to plakater framheves: De kan være tilstrekkelig for å vise en psykologiske likhet, på tross av en forskjell i historisk referanse.

Under okkupasjonene av vårt land ble bildet av en angripende soldat i Den norske legion brukt både på frimerker, på brosjyreomslag og i 100 000 plakater. I tillegg til å framheve at noen nordmenn hadde valgt å kjempe en modig kamp med livet som innsats, er det et kjennetegn ved denne plakaten at det norske flagg vaier på linje med det finske: En verving til østfronten ville være en fortsettelse av vinterkrigen, en felles nordisk kamp mot en felles fiende.
 
 

På kanadisk side kan vi finne plakaten "Attack on all fronts" som viser soldaten, våpenprodusenten og fagarbeidersken i en felles angrepsposisjon. Denne plakaten er fra 1943. Hvis den skulle settes inn i en politisk ideologisk sammenheng, kunne ett forslag være Goebbels propagandaoffensiv for total krigsinnsats i siste fase: "Totaler Krieg - Kurzer Krieg".
 
 

Drep dyret!

I krig kan en fiende ikke bare bli sett som dum og narraktig eller som ond og umenneskelig. I en krigspropaganda som skal motivere til drap, kan fienden bli framstilt som et dyr. Drapene kan dermed oppfattes som en form for jakt, og de moralske betenkelighetene ved å ta liv blir mindre.

Bildet av fienden som et dyr er blitt brukt i ulik utstrekning av forskjellige armeer. Det kan også være en tendens til at visse fiendtlige folkegrupper heller enn andre er blitt framstilt i dyreskikkelse.

I den nazistiske propagandaen for å verve nordmenn under krigen kan spesielt én plakat være illustrerende for framstillingen av fienden som et dyr. Det er plakaten av mannen i hirduniform som vil stikke de tre slanger med jødiske hoder og slyngende kropper påmalt pundmerke, dollarmerke og sigd og hammer.

Tyskerne kjempet som kjent både mot både engelskmennene og amerikanerne i tillegg til mot russerne. De to førstnevnte kunne sies å representere kaptalistiske samfunn, eller plutokratier som det gjerne het i nazipropagandaen. Russerne representerte et samfunn styrt av en form for marxistisk sosialisme, eller bolsjevisme som det ble kalt. Fellesnevneren for disse nokså ulike samfunnstypene var ikke bare at de var allierte i en strid mot tyskerne. Etter tysk nasjonalsosialistisk oppfatning var både kapitalismen og bolsjevismen ledet av jøder.

Den mest parallelle kanadiske plakat måtte bli en som ble brukt under første verdenskrig, der tyskerne ble framstilt som en svoveldampende ørn, som ikke fortjente annet enn nådestikket. På en russisk propagandaplakat fra annen verdenskrig ble tyskerne framstilt som en tiger med hakekors til øyeepler og gjennomboret med en russisk bajonett. Teksten til den plakaten lød: Slå de tyske dyr. Ødelegg Hitlers armé. Det er mulig. Det er avgjørende! (Jfr. http://www.earthstation1.com/Russian_Propaganda_Posters.html)

Framstillingen av en fienden som et dyr og dermed som et ikke-menneske, kan lette en del krigshandlinger. Men kraftig propaganda av denne kan samtidig gjøre det vanskeligere å komme tilbake til normale forhold etter en krig.

Alle kriger føres for å vinne over en fiende. Men ikke alle kriger har tatt sikte på å utslette fienden. Noen kriger har vært ført for å skaffe seg ressurser og territorium. Andre kriger har vært rettet mot et bestemt styresett eller mot en del av en befolkning, eventuelt for å oppnå en gunstig fredsavtale med en uvillig motstander. Kravet om overgivelse uten vilkår (unconditional surrender) som amerikanerne hadde med seg som en arv fra borgerkrigen, må i denne forbindelse regnes som et ganske hardt fredsvilkår ? selv om det også må føyes til at amerikanerne etter annen verdenskrig oppførte seg svært generøse med sin Marshallplan, ikke minst mot den slagne fiende.
 
 

Forskjellen på forsetter og følger

Samfunnsforskning består i stor utstrekning i å sammenlikne. Det gjelder også fenomener som mange vil se som unike. En sammenlikning av tyskorientert og engelskorientert krigspropaganda kan av enkelte bli oppfattet som en relativisering, en revisjonisme og som noe som nærmer seg blasfemi. La det derfor være understreket at det var forskjeller på partene under annen verdenskrig. Men forskjellene var kanskje ikke så store som noen har villet ha det til.

Mer presist: Det kan argumenteres for at de to, eller tre, sidene kjempet for forskjellige samfunnssystemer og politiske idealer. Men det var en forskjell på det samfunnsmessig makroplan. Forskjellene i hva som drev den enkelte soldat i kamp behøvde ikke være så stor. En slik tolkning vil være godt forenlig med ulike motivasjonsstudier, av blant andre Samuel Stouffer og Christopher Browning, av amerikanske og av tyske soldater.

For sosiologer er skillet mellom analyser på et aktørplan, eller mikroplan, og et samfunnsplan, eller makroplan, vel innarbeidet. Dette skillet gjør det lettere å analysere forskjellene mellom intensjoner hos den enkelte og konsekvenser på et politisk plan. Det er ikke noe en-til-en forhold mellom gode forsetter og gode følger, og heller ikke alltid mellom aggressive motiver og voldelige virkninger.

Forskningsmessig sett vil vi komme svært kort hvis vi var tvunget til å anta at alle på alliert side handlet ut fra en høyverdig moral under krigen, mens alle på tysk side handlet ut fra onde motiver. For å forstå krigen bedre må vi overskride krigens egenforståelse.
 
 

Oppstemming og nedstemming

Kriger skal ikke bare startes, de skal også avsluttes. Dette gjelder på det administrative plan, der krigen framstår som politikk med andre virkemidler. Men slik må det også være på det psykologiske plan, hos de som stemmes opp til kamp. Oppstemmingen må følges av en nedstemming, dersom ikke bare krigen, men også freden skal vinnes.

Det er i et slikt perspektiv at det kan være verdifullt å se det manipulerende i krigspropagandaen, og å kunne se at propaganda ikke bare var noe de andre drev med. De presenterte plakatene var alle deler i større propagandakampanjer. Riktignok kan ikke de nevnte plakatene uten videre presenteres som "representative", hva nå det måtte bety i denne forbindelse. Men de kan heller ikke utlegges som tilfeldige eller avvikende utslag i kampanjer preget av andre kvaliteter. Dersom ikke den øvrige propagandaen hadde bygd opp under de fortolkninger som plakatene gir uttrykk for, hadde ikke plakatene hatt noen mening. De var del av en større sammenheng. På sett og vis bygde de på hverandre, som elementer i et rituale, for å stemme folk opp til noe som ikke var dagligdags eller helt normalt. Av den grunn burde vi også kunne vente å finne kollektive ritualer for å komme ut av det unormale.

Etter krigen er det mange som har spurt hvordan tyskerene, et ledende kulturfolk, kunne la seg forlede av den nazistiske propagandaen. De svarene som har vært gitt på dette spørsmålet har dels bestått i å framstille tradisjonell tysk kultur som spesiell, i retning av det autoritært ikke-demokratiske eller det voldelig rasistiske. En sammenlikning av allierte og tyskorienterte plakater kan bidra til å avmystifisere den tyske propagandaen noe. Den var ikke så enestående som mange har villet ha det til. Kanskje er det mer fruktbart å spørre hvorfor både den engelskorienterte og den tyskorienterte krigsmaskinene var avhengig av denne type propaganda, som, nettopp fordi de var så parallelle, kan virke som illustrasjoner til en generell oppstemming til strid.

Svaret på dette spørsmålet behøver ikke å være at moderne mennesker egentlig er primitive og blodtørstige, og at sivilisasjonen bare er et ferniss som bedrar. Det kan virke vel så overbevisende å hevde at kulturen sitter så dypt i oss at vi ikke lenger klarer å gå til angrep og drepe noen, bare fordi vi får ordre om det. Vi må igjennom en omstendelig opptrapping som stemmer oss til noe ekstraordinært for å klare dette, For så vidt kan det være et tegn på vidt utviklet kultur når krigspropagandaen må være mer systematisk og utspekulert for å få oss til å gjøre det som våre forfedre, en del generasjoner tilbake, neppe hadde alt for store betenkeligheter med å utføre.
 
 

Referanser:

Tom B. Jensen og Hans Fredrik Dahl (1988): Parti og plakat. NS 1933-1945. Det Norske Samlaget, Oslo

Marc H. Choko (1994): Affiches de Guerre Canadiennes 1914-1918, 1939-1945. Méridien, Québec.