Forlagets presentasjon:
 

Sigurd Skirbekk

Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre

Sosiologisk kulturteori og funksjonsanalyse ISBN 82-518-3805-3
 

Antall sider 458

Pris kr 398

Utgivelsesår 1999
 

Boken er en kultursosiologisk analyse av vårt århundre. Basert på en analyse av de tapende ideologiene i vårt århundre stiller forfatteren spørsmålstegn ved nyliberalismens forutsetninger for å gi svar på viktige utfordringer i vår samtid. Forfatteren argumeneter for at viktige spørsmål tilknyttet moral og familieformer krever andre svar og forståelsesrammer enn nedarvede ideologier gir oss.
 

Omtaler av norske kritikere:

Oddbørn Melle, Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 1 2000

Inger-Lise Lien i Nytt Norsk Tidsskrift nr.3 1999

Terje Jørgen Larsen, Socius; 2/1999 - ISS, Universitetet i Oslo 2/99

Rolf Fredheim, Dagsavisen 2.6.99

Jon Henden, Vårt Land 15.7.99

Jon Kvalbein, Fast Grunn nr. 4 1999

Kjartan Selnes, Fri Tanke 6, 1999

Steinar Lem, Folkevett nr. 4 1999
 
 

Omtaler av danske kritikere:

Jean Fischer, kultursociolog, Information, København 6. juni 2000

Peter Neerup Buhl, Danskeren, Århus nr. 2 april 2000

 


Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre

(Av Oddbørn Melle, Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 1 2000)
 

Sosiologien Sigurd Skirbekk har skrive ei bok som vil vekke både oppsikt og strid - og det av mange grunnar.

Dei 458 sidene er strukturerte i tre hovuddelar med til saman 12 kapittel. Del I har som føremål å utarbeide eit begrepsverk for kulturanalyser. Tema som kultur, ideologi, vitskap og funksjonalitet får kvar sitt kapittel. Opningskapitlet om kultur og kulturanalyse har rimelegvis ein generell karakter, men forfattaren gir òg plass til særdrag ved norsk kulturtradisjon. Han refererer til unionstida som bakteppe, ser det nasjonale programmet som ei forlenging av romantikken gjennom opplysningstanken på 1700-talet og vurderer den påfølgjande demokratiseringa som kjerneelement i den nasjonale prosessen. Sentrun-periferi-apseptekt blir illustrert gjennom språksituasjonen. Mange nordmenn vil ikkje knytte heile sin nasjonale identitet til det kulturelle rommet som blir strukturert av språkkodane i hovudstaden og som gir seg ut for å representere det moderne. Berre ein del av nasjonens sams erfaring er gjort gjennom eit språk som har sitt opphav i den københavnske dialekt.

Når det gjeld ideologiar, utkrystalliserer Skirbekk fem formale kriterium: systemsamanheng, interesseavhengighet, realitetsfordreining, ein skadelidande part og sjølvimmunisering: Desse kritieria med ein innbyrdes samanheng, som er med på å konstituere ideologibegrepet, utgjer analytiske reiskapar seinare i analysen saman med kategoriane myte og tru.

Del II set nærare fokus på ideologibegrepet og sentrale ideologiar i dette hundreåret ved hjelp av begrepsverktøyet frå del I. Startkapitlet i denne bolken dreiar seg om Vestens problematiske siger etter det geopolitiske jordskjelvet i 1989, det epokale året vi gjennom Fukuyama kjenner som markør for det han ser som historias slutt. Derette kjem eit kapittel om dei "tapande" ideologiane - frå gammelliberalisme, fascisme, konservatisme og marxisme. Fanst det likskapsdrag ved dei som disponerte for undergang - på tvers av skildnadene? Det siste kapitlet i denne delen gir ein gjennomgang og ei tolking av nyliberalismen som ideologi.

Del II: "En funksjonsanalyse av samtidig fortolkningskultur", har fått heile seks kapittel. Skirbekk set seg her føre å analysere korleis det samtidige kulturbiletet er påverka av den nyliberale ideologien som han tidlegare har omtale - og prøver å finne ut korleis denne ideologien pregar dei samtidige meiningsrammmene.

[..]

Skirbekk plasserer studien i ein kunnskapssosiologisk tradisjon. Vitskapsteoretisk kan boka plasserast i forlenginga av Durkheims funksjonalistiske paradigme som undertittelen indikerer. Dette gir det gjennomgåande teoretiske perspektivet.

[..]

Det funksjonalistiske paradigmet er ikkje ukontroversielt, noko Skirbekk sjøv viser til [..] Likevel er det ikkje til å komme forbi at funksjonsomgrepet framstår med bruksverdi trass i dei mange problema ved funksjonelle forklaringar. Det synest vanskeleg å klare seg utan, slik blant andre historie-teoretikaren Knut Kjeldstadli viser til. Vi kjenner bl.a. behov for funksjonsomgrepet for å seie noko om forholdet mellom del og heilskap. Omgrepet kan òg ha ein viktig heuristisk, kunnskapssøkande, funksjon.

[..]

Også for dei som blir provosert av sysnmåtar i denne boka, bør det vera mogeleg å sjå henne som eit bidrag til å gjere den norske debatten meir nyansert. Enkelte kapittel ville det òg vera interessant å prøve ut in undervisningssamanheng, mens andre helst høver til å framkalle debatt.



 
 

Nyliberalismen - en suicidal ideologi?

Av Inger-Lise Lien i Nytt Norsk Tidsskrift nr.3 1999
 
 

Etter at professor Sigurd Skirbekk i våres lanserte sin bok Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre. Sosiologisk kulurteori og funksjonsanalyse, ble han møtt med en rekke avisinnlegg og anmeldelser som formelig sydet av indignasjon og følelsesladet fordømming (bl.a. i Ny Tid 12/3-1999, Aftenposten 23/3- 1999). Det er i hovedsak kapittel 11, om innvandringsdebatten, som har utløst den moralske forakt. Skirbekk tar her fatt i rasismebegrepet for å kritisere antirasistenes bruk av det, og han presenterer ulike perspektiver på ordene rase og rasisme, deriblant også en del sosiobiologisk litteratur. Og det er nettopp det siste som blir for mye for mange. I indignasjon over de sosiobiologiske argumenter, som Skirbekk også stiller seg skeptisk til (selv om han har falt for noen av dem), har enkelte av kritikerne mistet blikket for Skirbekks egen stemme og forvekslet ham med fotnoter og referanser, og således kommet i skade for å kritisere referansenes perspektiver i stedet for bokens tekst (se spesielt Thomas Hylland Eriksens anmeldelse i Aftenposten 23/3-99).

Det ironiske med reaksjonene på boken er at de har underbygget og forsteket bokens bærende argument om den selvimmuniserende ideologi. Tausheten i innvandringsdebatten og frykten for rasiststemplet, har dessuten vært påpekt av flere forskere og politikere opp gjennom årene. Selv skrev jeg om dette i Nytt Norsk Tidsskrift allerende i 1991, og i 1997 kritiserte jeg antirasistenes rasismebegrep i Ordet som stempler djevlene. Ottar Brox var også tidlig ute med å diskutere den moralske elitens klamme hånd over innvandringsdebatten. I boken Jeg er ikke rasist, men ... ser han retorikken i innvandringsdebatten som et resultat av en moralsk konkurranse i en skismogenetisk prosess. Også innvandrere som Walid Al Kubaisi har kritisert antirasismen og det rasebegrep som benyttes for å forhindre diskusjon. Skirbekk er således ikke alene, eller den første til å kritisere antirasismen. Imidlertid er han den første til å betegne tausheten som en selvimmuniserende mekanisme innenfor en nyliberalistisk ideologi. Dermed setter Skirbekk innvandringsdebatten inn i en større ideologisk ramme enn de før han. Denne nyliberalistiske rammen har sin egen logikk og moralske struktur, sinnelagsetikken, som forhindrer at det tenkes langsiktig i forhold til et mangfold av problemer som verden står overfor. Den største faren som truer vår sivilisasjons eksistens, ifølge Skirbekk, er en økologisk krise koblet sammen med en kolossal befolkningsutvikling i en del av verden, og underbefolkning i en annen del av verden. Denne ubalansen i befolkningsmengde kan få drastiske konsekvenser for den vestlige sivilisasjon, og ideologien og den form for moral som forhindrer at vi diskuterer dette problemet, blir således dysfunksjonell også for vår overlevelse som kultur og som art.

Skirbekks bok er en 400 siders koloss, rik på refleksjoner rundt kompliserte og vanskelige spørsmål. Den er basert på en enorm litteraturgjennomgang og har det ambisiøse mål å gi oss et analytisk begrepsapparat for å gripe og avdelkke ideologiene og kunne bestemme i hvilken grad de er funksjonelle eller dysfunksjonelle for kulturens overlevelse. Langsiktig overlevelse synes å være både en økologisk og en moralsk målsetning. Med dette perspektivet gjennomgår han de tapende ideologier som nazismen, kommunismen, konservatismen og den marxistiske sosialismen, og diskuterer både det som vedlikeholdt dem, og det som til sist fikk dem til å bryte sammen. Han finner likhetstrekk mellom de gamle ideologier og den nåværende ideologi; nyliberalismen. Det er nettopp samtiden som interesserer sosiologen mest, og han bruker sine anlytiske grep for å forstå den herskende tenkemåte av i dag.



 
 

Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre

- sosiologisk kulturteori og funksjonsanalyse

Av Terje Jørgen Larsen, Socius; 2/1999 - ISS, Universitetet i Oslo 2/99
 
 

Boken er delt inn i tre deler. I Del 1 skriver han om begrepene han legger til grunn for sin kulturanalyse. Han definerer begreper som kultur, ideologi, myte og tro og trekker også inn vitenskapens rolle i dette. I tillegg legger han frem funksjonsanalysen og skiller denne fra tradisjonell funksjonalisme. Han kritiserer funksjonalismen, foretar en revurdering av den og presenterer deretter et opplegg for funksjonsanalyser. Her legger han vekt på at dette opplegget for funksjonsanalyser kan være et mål på god og dårlig tilpasning, dette kan man trekke slutninger fra, uten at slutningene trenger å være farget av ideologier eller forskerens private referanser. Denne delen er faglig sett den beste.

I Del 2 gir han en utførlig fremstilling av fortidens og samtidens ideologier. På en god måte fremstiller han hvordan fortidens ideologier blir sett som de tapende ideologier i dagens samfunn, mens nåtidens ideologi, nyliberalismen, ses som "vinneren". Skirbekk avfeier alle forenklede forklaringer av ideologiers død. han går systematisk gjennom gammel-liberalismen, nazismen, fascismen, nasjonalsosialismen, konservatismen og den marxistiske sosialismen.

Avslutningsvis går han gjennom nyliberalismen og ser på denne ideologienes tendens til å legitimere egne interesser som allmenne, på samme vis som de gamle ideologier har gjort. Det mest spennende her er påvisningen av hvordan også nyere ideologier bruker psykologiseringt for å unngå dialog og argumentasjon, ofte ved å bruke historien som alibi.

I Del 3 blir det foretatt en funksjonsanalyse av samtidig fortolkningskultur, her en nyliberalismen brukt som referanseramme. Han ser på endringer i dagens samfunn, som blir vurdert i forhold til deres funksjoner og dysfunksjoner på lengre sikt. Han tar for seg temaer som moralutvikling, kjønnsproblematikk, familie og innvandringsdebatt, temmelig omstridte temaer altså. Videre viser han hvordan et svekket ekteskap og avinstitusjonalisering kan føre til dysfunksjoner på langt sikt, og stiller spørsmålet om kvinnene har tjent på disse endringene. Hans svar er at "mye taler for at de ikke har gjort det" (Skirbekk:309).

[...]

Alt i alt er det en interessant bok som jeg anbefaler som en bok om funksjonsanalyse og kulturteori. I tillegg er det en spennende bok for folk som er interessert i alternative oppfatninger om vår samtid og som ikke er bundet opp av politisk korrekthet, og den prøver å fjerne seg fra tidsriktige oppfatninger. Hans oppfordring til konstruktiv dialog er sannsynligvis noe av det viktigste han formidler til dagens samfunn.



 
 

Noen ord i larmen

Av Rolf Fredheim, Dagsavisen 2.6.99

Faktisk er professor Sigurd Skirbekks bok noe av det beste innen samfunnsforskning og sosiologi jeg noensinne har lest. Jeg må i hvert fall tilbake til 1973, til en bok som ble skrevet av den tyske sosiologen Helmut Schelsky, professor ved Universitetet i Frankfurt, for å finne et verk som kan måle seg med Skirbekks. En trenger ikke være politisk enig med forfatteren i ett og alt for å forstå at han ha skrevet en betydelig, original, ja banebrytende bok.

Men i stedet for ros og godord, som forfatteren i høyeste grad fortjener, har han nærmest blitt verbalt hudflettet av det jeg vil kalle et selvbestaltet establishment, i kortere eller lengre bokmeldinger. I en såkalt sosialistisk avis fant jeg, til m in store undring og forskrekkelse, følgende utsagn: "En slik professor vil vi ikke ha". Det vitner ikke bare om en viss hjelpeløshet vis-à-vis Skirbekks skarpe samfunnsanalyser, men lukter også av noe som vi på venstresiden har vært (og fortsatt bør være) svært opptatt av, nemlig yrkesforbud. Hensikten er åpenbart å skremme andre fra å skrive bøker med et kontroversielt, "ikke godtagbart", innhold. Vedkommende avis feller ingen saklig faglig "dom" over boken, men viser en dårlig innpakket politisk holdning. Kanskje er forholdet det at når en ikke makter å begrunne sin negative holdning med ordentlige argumenter, så får en nøye seg med sarkasme, trusler, hets?

Jeg er blitt mer og mer overbevist om at Skirbekks analyse har truffet en del forskere, mediafolk, politikere og andre i hjertet. Etter "kritikken" (langt fra all kritikk) å dømme, kunne en bli fristet til å tro at mye av det Skirbekk har skrevet, har trengt gjennom "kritikernes beskyttende skall" av nettopp ideologi, myte og tro, på en slik måte at det har rokket deres "livs-holdninger". Hetsen kan bare ses som klossete forsøk på selvforsvar. En setter selvsagt ikke ustraffet spørsmålstegn ved "tidens ideologi", nyliberalismen. En kritiserer heller ikke et nesten enstemmig kor av mediafolk, aviser og andre "monopolpåvirkere" ustraffet, særlig ikke når en gjør det på en så overbevisende måte som Skirbekk. Selv hans kritiske bemerkninger om en for tiden in-vitenskap, sosialantropologien, må ha svidd i en del hjerterøtter.

Skirbekk viser i klartekst konsekvensene av den materielle og ideologiske utvikling i Norge fra den kalde krigen til i dag, som vi lever i et individsentrert, "amerikanisert" samfunn. Og i dette "ego-samfunnet", som mer og mer beveger seg bort fra de fleste religiøse og verdslige, tradisjonelle og kollektive "bånd", er mennesket på mange måter splittet, isolert fra hverandre En ideologi med kollektive verdier som virker samlende er mer og mindre fraværende, noe som gjør dagens vestlige samfunn svært sårbare for ytre krefter, for grupper med det vi kan kalle en kollektiv bevissthet. Og like ille: Trolig er dagens mest utbredte ideologi, nyliberalismen, en ideologisk døgnflue, sett i historisk perspektiv. Denne ideologien, som setter individet i sentrum, kan bli avløst av en hardere ideologi med tiden ? ettersom verdens befolkning øker og det blir mer og mer mangel på livsfornødenheter.

Forfatteren driver ikke med "synsing" eller serverer sine egne lettkjøpte løsninge3r, men setter et kritisk søkelys på hver enkelt av sine egne påstander og hypoteser og diskuterer seg fram til endelige resultater. Dette går som en rød tråd fra kapittel til kapittel, som henger nøye sammen med hverandre. han overlater så visst intet til tilfeldighetene.

Skirbekks verk bør diskuteres på en mer edruelig måte, og ethvert videre tilløp til "hekseprosesser" bør selvsagt tas for det det er, ikke velbegrunnet kritikk, men "ikke rør mine hellige sirkler".

Dette må bare sies, i ytringsfrihetens navn.



 
 

Ideologi, myte og tro

Av Jon Henden, Vårt Land 15.7.99
 
 

Professor Sigurd Skirbekk har skrevet en særdeles vesentlig bok, ikke bare for sine studenter i sosiologifaget, men kanskje særlig for oss andre i målgruppen med interesse for de store og avgjørende samfunnsspørsmål ved slutten av dette århundre.

En undertittel som "sosiologisk kulturteori og funksjonsanalyse" kan kanskje holde på avstand enkelte som ikke er primært interessert i teoridrøfting i sin alminnelighet, og som kanskje heller ikke føler seg fortrolig med de akademiske termer og det begrepsapparat som tross alt hører faget til. Det vil være synd om så skjer, for her er mye å hente for den som er opptatt av spørsmålet om hvor hele vår kulturkrets beveger seg ved inngangen til et nytt årtusen, og hvilke ideologiske, kulturelle og moralske krefter som bestemmer retningen.

Drøftingen av de sentrale ideologier i vårt århundre får en viktig plass i Skirbekks fremstilling: Ideologienes karakteristiske kjennetegn, mytenes og troens plass i bildet og de innebygde svakheter som har gitt årsakene til at de er blitt "de tapende ideologier". Gammelliberalismen, fascismen og nasjonalsosialismen, konservatismen og den marxistiske sosialismen har hatt sin tid ? uten at det nødvendigvis betyr at alt deres tankegods er foreldet.

Han argumenterer seg frem til begrepet "nyliberalisme" som dekkende for de trender og påvirkningskrefter som i økende grad preget samfunnsutviklingen mot århundreskiftet. Det dreier seg her om krefter og trender som er langt mer omfattende og innflytelsessterke enn hva den politiske oppslutning om sosialliberale partier gir budskap om. Han påviser de samme karakteristika som definerer de gamle ismer som ideologier: systemsammenheng, partikulær interesseavhengighet, realitetsfordreining, undertrykkelse og immunisering. Dokumentasjonen er tydelig: Nyliberalismen har overtatt arenaen etter de tapende ideologier og preger tidsbilder og rådende trender innenfor politikk, media, markedstenkning, forbrukerkultur.

Nyliberalismen står som bærer av grunnleggende frihetsidealer. Samtidig står en overfor det paradoksale at et liberalt ledet samfunn, uten balanserende ikke-liberale ordninger, vil virke ødeleggende for de liberale verdiene. Enkelte selvdestruktive prosesser har en tendens til å unngå korrigering i samfunn dominert av nyliberal ideologi. Skirbekk viser her til tre typer utfordringer som alle kan bli destruktive hvis de ikke blir besvart på en adekvat måte: svake eller manglende moralske normer i samfunnet, befolkningsspørsmålene og utfordringer knyttet til økologi og jordens ressurser.

Nyliberalismens manifestering på ulike samfunnsområder, med drøfting av uttrykksformer og konsekvenser, blir bokens vesentlige tema. Den nyliberale ideologien med dens tankegods og påvirkningsprosesser preger utviklingsbildet i endrede holdninger og atferdsmønstre i samfunnet som helhet. Skirbekk stiller spørsmålet om vi her står overfor funksjonelle tilpasninger til nye samfunnsforhold, eler om de tvert om må bedømmes som dysfunksjonelle, og at det bare er i lys av visse ideologiske tolkninger at de kan oppfattes som hensiktsmessige og fremstidsrettede.

I kapitlene "Moralutvikling og kjønnsproblematikk" og "Familieform og funksjonalitet" analyserer han de endringer som har funnet sted i dette århundret, med særlig vekt på nyliberalismens ideologiske føringer gjennom de siste decennier.

På dette området, som på andre felter som behandles i boken, finne forfatteren tydelige mønstre for utvelgelse i de store mediene av hva slags forskningsresultater og fagstoff som bringes videre. De dominerende fortolkninger forvaltes i form av populærvitenskap i underholdningsmediene, og det er fortrinnsvis forskning som kan virke bekreftende på nyliberale problemstillinger som bringes videre. Biskop Per Lønning gir disse kapitlene følgende omtale på bokens perm: "....den mest vesentlige samtidsanalyse som har sett dagens lys her i landet på jeg vet ikke hvor mange år."

Når Skirbekk i sin argumentasjonsrekke også tar med et kapittel om innvandringsdebatt og immunisering, beveger han seg inn på et område hvor han står lagelig til for nyliberalernes hogg. Han trår imidlertid sikkert og med forskerens integritet. All informasjon kan sorteres og feiltolkes, alt etter ideologisk ståsted. Slik også her. Skirbekk gir interessante eksempler fra en argumentasjonskultur preget av tabubelagte posisjoner og realitets-forvrengning. Angrepene har jo heller ikke latt vente på seg.

"Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre" er skrevet av en uavhengig forsker med et sterkt kritisk blikk på de trender og krefter som preger en avgjørende fase i samfunnsutviklingen. Sannsynligvis står vi her overfor et av de viktigste bidrag til forståelse av denne utviklingen som er gitt i løpet av de siste ti-årene.

[...]

Boken må bli lest. Tilrettelegg stoffet innenfor det halve sidetallet, og den ville kunne bli en folkebok.



 
 

Et oppgjør med nyliberalismen

Av Jon Kvalbein, Fast Grunn nr. 4 1999
 
 

Verdikommisjonen har ikke gjort mye av seg hittil. Kan hende er det heller ikke å vente. Sammensetningen er så sprikende at det er vanskelig å tenke seg et godt resultat. Når medlemmer avspeiler tidens pluralisme, blir de neppe enige om fellesverdier. Det beste en kan håpe på er kraftfulle dissenser eller særmerknader, som kan skape diskusjoner og ettertanke.

Mens verdikommisjonene driver sitt arbeid i stillhet har en mann offentliggjort en bok som hvert medlem av kommisjonen burde hatt som obligatorisk lesning: Boka er en verdianalyse av vårt samfunn. Den har solid vitenskapelig karakter, men er samtidig så utfordrende at den ikke bør bli oversett. En samlet verdikommisjon vil neppe kunne prestere et bedre verdidokument. Per Lønning har skrevet at boka er "den mest vesentlige samtidsanalyse som har sett dagens lys på jeg vet ikke hvor mange år". Biskopen tenker da særlig på kapittel 9 og 10 i boka. Men hele boka er verdt et studium.

[...]

Skirbekk blir verken populær eller rik på denne boka. Men du verden så nødvendig den er! Boka er et skattkammer av argumentasjon som kan nyttes i oppgjøret med nyliberalisme, kulturradikalisme og postmodernisme. La oss ta det i bruk!



 
 

Sigurd Skirbekk skaper debatt

Av Kjartan Selnes, Fri Tanke 6, 1999
 
 

[..] Sigurd Skirbekk er en av de få sosiologer som kombinerer dypere sosialfilosofisk teoretisering med omfattende empirisk datagrunnlag; hans spesielle fagfelt er kultur og kunnskapssosiologien. Tidligere høyt verdsatte bøker av ham innenfor dette felt er "Den samfunnsvitenskapelige tenkemåte" fra 1968, "Kulturoppfatning og samfunnsutvikling" fra 1972, "Ideologiavsløring som ideologi - En argumentasjonsanalyse av norsk moraldebatt" fra 1986, "Frihet, likhet og brorskap - og dårskap" fra 1989.

Den foreliggende boka har som siktemål å være en systematisk lærebok i samfunnsvitenskapelig kulturforskning - den utvikler en rekke begreper og teorier om dette - men hensikten er like mye å være en studie av vår samtids ideologier av kulturell, sosial og politisk art. [...]

Som helhet er boka glimrende ved at den viser både en del av sosiologiens muligheter for skarpe - og avslørende - samfunnsanalyser samt også viser dens begrensninger. Til og med Skirbekks motpart i kulturteoretisering, den sosialantropologiske professoren Thomas Hylland Eriksen - som gikk nådeløst ut mot det omtalte kapittel 11 - tar seg inn og avslutter et av sine polemiske innlegg med: "Derfor skal vi alt i alt være takknemlige for at vi har en Sigurd Skirbekk i vårt lille intellektuelle miljø. Boken fortjener å bli lest. "



 
 

Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre

Av Steinar Lem, Folkevett nr. 4 1999
 
 

Dette er tittelen på en bok av sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk - som har gjort undertegnede klokere enn han var før lesningen. I en bred, faglig, men ikke unødvendig tung framstilling tar forfatteren et nådeløst oppgjør med tidens seirende ideologi: Nyliberalismen, troen på enkeltindividets hemningsløse rett til behovstilfredsstillelse, uavhengig av kollektiv moral og langsiktig ansvar. Ikke minst demonstrerer Skirbekk hvordan samfunnskritikk som overskrider nyliberalismens forutsetninger fordreies eller forties. Det har rimeligvis skjedd med hans bok, som knapt nok er anmeldt - med unntak av vulgæroppslag der Skirbekk bekyldes for rasisme, fordi han har kritiske synspunkter på antiraisismen som ideologi. Men ingen ideologi bør være tabuaktig hevet over debatt.

Dette er en særdeles velskrevet, skarpsindig og modig bok - som fortjener lesere.
 
 
 
 

[..] Sigurd Skirbekk har tatt et enestående oppgjør med nyliberalismens kulturelle forutsetninger.

Steinar Lem i Ny Tid 19.11.1999
 
 
 



 
 

Kan samfundet overleve uden plikter?

Kontroversiel norsk bog udfylder et påtrængende behov for en kvalificeret konservativ tænkning

Af Jean Fischer, kultursociolog, Information, København 6. juni 2000
 
 
 

Danske films succes har fået os danskere til at føle os som verdensmestre: Det var unægteligt en anden følelse jeg havde som kultursociologi-studerende 1969-76. Der var ingen spænnende danske sociologier, hvorimod det vrimlede med norske: Johan Galtung, Nils Christie, Vilhelm Aubert, Dag Østerberg, Jon Elster, Ottar Brox, Fredrik Barth, Hans Skjervheim, Gunnar Skirbekk og Sigurd Skirbekk, alle ubehjælpeligt norske. De var ikke marxister, men mestrede positivismekritikere og fænomenologer, ofte inspireret af Sartre. Mange af dem udkom i Norsk Gyldendals Fakkelbogserie, bl.a. en bog af Sigurd Skirbekk, som jeg havde stor glæde af: Den samfunnsvitenskaeplige tenkemåte. Den udkom i det berømte år 1968.

Der er sket meget mellom 1968 og 1999. 1999 udgav Sigurd Skirbekk, der i mellemtiden var blevet professor i sociologi, en bog der vakte en del debat i Norge. Bogen pillede nemlig ved nogle sterke dogmer, først og fremst menneskerettighedernes universalitet og den multikulturelle og antiracistiske ideologi: Bogens titel var ellers hverken populistisk eller kommerciel: Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre. Sociologisk kulturteori og funktionsanalyse.

Skirbekks nye bog har visse lighetstræk med hans gamle fra 1968. Skirbekk ville i sin kritik af ideologier påberåbe sig en samfundsvidenskabelig tænkemåde. I den nye bog hedder det funktionsanalyse. I 1968-bogen brugte han sociologien til at kriticere venstrefreudianerne og deres "sunde menneske". I den nye bog bruger han sociologien til at kriticere tidens herskende ideologi, nyliberalismen. Nyliberlismen er ikke minimalstatsteori a la Nozik, som Skirbekk tværtimod karakteriserer som et forsøg på at genoplive gammelliberalismen. Nyliberalismen er en videreudviklinmg af socialliberalismen og ligger ikke langt fra socialdemokratismen.

Individet forstås i liberalismen som den grundlæggende enhed i samfundet, og markedet som grundlæggende arena for menneskelig udfoldelse. Enhver må på markedet vælge det, der passer ham, så længe det ikke skader andre. Derfor ses kultur ikke som fællesskabets basis, men som en række oplevelsestilbud. Skirbekk påbeger, at FN´s menneskerettighedserklæring omtaler kultur som noget alle har ret til at nyde godt af, ikke som grundlag for fællesskap og for civilisatorisk opretholdelse og udvikling.

Skirbekk ser menneskerettighederne som en del af den nyliberale ideologi. Han kritiserer forestillingen om menneskerettighedernes universalitet. og han viser, at menneskerettighederne er præ-økologiske: Alle mennesker tildeles med rund hånd en masse rettigheder, mens vi snarere burde påtage os nogle forpligtelser til at afstå fra forbrug og selvrealisering til fordel for kommende generationer. Han forslår et par artikler, der kunne inngå i en ny og mere tidssvarende menneskerttighedserklæring: Her er økologi og pligter med.

Skirbekk spørger, om der ikke er nogle ting, som er nødvendige, for at samfund kan overleve, dvs. reproducere sig selv. Han bruger begreberne funtionalitet kontra dysfunctionalitet som målestok for et samfunds overlevelsesevne. De nyliberale samfund står overfor tre dysfuntioner eller udfordringer:

Pointet er, at den nyblierale ideologi står magtesløs. Det liberale samfund kan kun overleve, hvis det supplerer sig med ikke-liberale elementer. Det er bogens hovedbudskab. Nyliberalismen kaldes i siste kapitel en selvdestruktiv ideologi. Det ligger ikke minst i, at den er selvimmuniserende, dvs. afviser ikke-liberale løsninger.

I kapitlerne om moral, om familien og om det multikulturelle samfund går Skirbekk for alvor i clinch med den nyliberale ideologi. Han konkluderer, at hvis samfundet skal overleve, må vi have mere fælles moral og kultur, stærkere familie og mindre satsning på forbrug og selvrealisering. Han forsøger endvidere at vise at antiracismen lever op til alle kriteriene på ideologi, myte og tro. Antiracismen er en fremragende måde at undgå kritik og debat på. Skirbekk omtaler norsk forskning omkring racisme/antiracisme. Det ser ud til til, at den norske forskning på området ikke er dogmatisk antiracistisk.

Allerede Skirbekks 1968-bog rummet klare konservative trekk. Den nye bog er i forhold til tidsånden demonstrativt konservativ. Det gør den imidlertid ikke mindre berettiget. Netop nu, hvor behovet for en kvalificeret konservativ politik er stort, er konservativ tænkning stort set set overladt til "populister". Derfor må man hilse Skirbekks bog velkommen. Sover de danske sociologer?
 



 
 

Milepæl i nordisk sociologi

En kættersk bog af en fræmtredende akademiker har vakt opsigt i Norge: Den afslører nådeløst den herskende ideologies blindhed og den såkalte elites katastrofekurs

Af Peter Neerup Buhl, Danskeren, Århus nr. 2 april 2000

Professor i sociologi ved universitetet i Oslo, dr. philos. Sigurd Skirbekk, har været udsat for demonstrationer ved sine forelæsninger og krav om afskedigelse pga. hans i Norge stærkt omdiskuterede lærebog Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre med undertitlen Sociologisk kulturteori og funksjonsanalyse (Tano Aschehoug 1999, 458 sider). Med et usædvanligt bredt overblik over såvel den teoretiske som den empiriske litteratur sætter Skirbekk funktionalitet og dysfunktionalitet op som målestok for vurdering af kulturytringer: Er visse kulturtræk på langt sigt hensigtsmæssige for en kulturs overlevelse, eller virker de ufordelaktige eller endog selvmorderiske? I kontrast hertil står ideologiske vurderinger, hvor værdier vægtes uden eller med ringe hensyn til samfunnmessige virkninger. Det er typisk for den i dag herskende mentalitet: Gode følelser opfattes som en tilstrekkelig begrunnelse for at noget er rigtigt. Høj moral anses som uafhængig af fornuftige konsekvensovervejelser - den kan være nok så skadelig, blot den stemmer overens med visse abstrakte principper om individuelle rettigheder. Som Skirbekk pointerer, gør gode hensigter ikke nødvendigvis verden god. Den individcentrerede her-og-nu etik, der dominerer i dag, gør det vanskeliggt at drøfte det dilemma, som Herbert Spencer i forrige århundre tog op, da han hævdede, at godhed i én generation indebærer brutalitet mod den næste.

Målet for Skirbeks kritik er den herskende nyliberale ideologi, der blot betragter den nedarvede kultur som oplevelsestilbud, som individerne kan vælge eller fravælge som de har lyst. Et samfund med de individualistiske menneskerettigheder som grund kan ikke tilbyde befolkningen overindividualle målsætninger, hvorved vilkårlig selvrealisering bliver et mål i sig selv.

[..]

Hovedproblemerne, som den moderne nyliberalistiske, ensidigt individ-orienterede rettighedstænkning står magteslø over for, er befolkningsnedgangen i i-landene, ressource-overforbrug og miljø-ødelæggelse. Altsammen forårsaget af ideologier, der er basert på menneskers rettigheder og ikke på naturens forutsætninger. Karakteristisk er fx Kina blevet kraftigt fordømt ud fra individuelle rettigheder, fordi det ikke har kunnet komme af med sin befolkning via udvandring og derfor har måttet begrænse den på sin egen facon. Skirbekk hævder at vi generelt står overfor udfordringer, "som kræver restriktive svar i strid med både liberal-humane verdier og erklærede menneskerettigheder".

Den for os farlige situation fremgår klart af, at mens hvide mennesker i 1930 udgjorde 35 % af verdens befolkning, udgør den nu max. 10 %. Det haster derfor med en "frontdanenlse for fornuften, forskningen og folket mod myterne, mediene og magteliten". Det er ved at gå os ligsom det gik Romerriget hvor mangelen på infødte og lojale borgere blev afgørende for dets fald.

Den eneste indvending mot Skirbekks epokegørende bog skal her være hans analyse af, hvordan kløften mellom folkeligt åndsliv og eliten i Norge angiveligt har været dybere end andre steder: Det er et træk, man ser i alle europeiske lande: Antagelsen om, at her må ensrettingen da være verst!

Her i Danmark må vi blot sørgmodig indvende: Gid vi havde en akademiker på en fremtædende position med Skirbekks erkendelser. Men det er vel desverre utopisk at håbe, at hans bog bliver sat på de sociologistuderendes persum herhjemme, skønt den burde være obligatorisk stof.