Til utstillingens forside

Svend Borchmann Hersleb

1784 i Alstadhaug i Nordland - 1836


Svend Borchmann Hersleb er, sammen med Stener Johannes Stenersen grunnleggeren av det teologiske studium ved Universitetet i Oslo.

Hersleb ble teologisk kandidat i København 1807, og virket som lærer ved Metropolitanskolen fra 1808. Etter opprettelsen av Universitetet i Oslo i 1811, ble han kalt til lektor i teologi og hebraisk i 1813, og ble dermed fakultetets første lærer, 29 år gammel.

Straks etter frigjøringen i 1814 ble han utnevt til professor. Med frigjøringen fulgte også en administrativ arbeidsbyrde for Hersleb, fordi fakultetet ble landets geistlige utdanningsinstitusjon og dertil rådgivende instans i kirkelige og teologiske spørsmål. Hersleb ledet også det praktiske seminar fra opprettelsen i 1833. Han arbeidet ved fakultet inntil sin død i 1836.

Hersleb spilte derfor en helt sentral rolle ved fakultetets grunnleggelse og første tiår, og for de første generasjonene av geistlige utdannet i Norge. Han var vel skikket for dette arbeidet. Fra Danmark var han kjent som en inspirerende og dyktig lærer. Hans underviste hele det teologiske spekteret, og især GT og dogmatikk. I tillegg dro han nytte av alsidige språklige, historiske og filosofiske kunnskaper. Dette kom godt med, for helt inntil 1832 var Hersleb og Stenersen alene om all undervisning.
{short description of image}

Hersleb brukte sin evner og kapasitet også på andre områder. Han var en drivende kraft i opprettelsen av Det norske Bibelselskap i 1816, og senere i driften av det. Han tok også del i arbeidet med en selvstendig norsk bibelutgave, som bl.a. resulterte i en revisjon av Det nye testamente (1830). I perioden 1817-18 var han stortingsrepresentant for Christiania.

Teologisk sto Hersleb på mange måter Grundtvig nær. De var venner fra Herslebs tid i Danmark, og bodde en tid sammen ved studenterhjemmet Walchendorphs kollegium i København. Fra den tiden finnes bevart et hyldningsdikt som Grundtvig skrev til Hersleb. Her er brevet i faksimile og transkripsjon. De to beholdt kontakten etter at Hersleb flyttet til Norge, og da Georg Sverdrup i 1816 foreslo å kalle Grundtvig til Universitetet som prest og professor i historie, ble det støttet av Hersleb. Senere utviklet Hersleb seg mer i en ortodoks-kirkelig retning, og fra midten av 1820-årene var kontakten mellom de to brutt.

Hersleb besteg aldri en prekestol, og blandet seg kun i mindre grad inn i samtidens teologisk-kirkelige debatter. Hans og Stenersens betydning ligger i det arbeidet de utførte med å bygge fakultetet, en norsk teologi og og en norsk geistlighet, eller som "preste-makere", som Grundtvig i harselerende vendinger karakteriserte dem.



Herslebs teologiske forfatterskap er heller beskjedent, selv om det ikke skortet på planer: Grundtvig oppfordret ham i 1812 til å utgi "et bind teologiske undersøkelser". Han hadde etter eget utsagn allerede "en undersøkelse om religionens oprindelse saagodtsom færdig". Videre tenkte han å utgi en "udsigt over det gamle testamentes interpretations historie", et teologisk tidsskrift (en innbydelse til tidsskriftet Teologiske annaler ble utsendt i 1819, men det ble ikke mer av det), en lærebok i hebraisk grammatikk, og endelig publisering av hans omfattende forelesninger.

Alt dette forble med planene. Derimot ble hans Lærebog i bibelhistorien utgitt både på dansk (første gang i 1812) og på norsk (første gang i 1832) i et uttall opplag. Boken var nærmest enerådende i den norske skolen inntil midten av forrige århundre.

Søk på Hersleb i BIBSYS



Ansvarlig: Svein Helge Birkeflet
Oppdatert: mai -2000