Til utstillingens forside

Gisle Christian Johnson

1822 i Halden - 1894


Gisle Johnson vokste opp i en from embetsmannsætt i Kristiansand. Under studietiden i Christiania ble han sterkt påvirket av tidens dreining over i luthersk konfesjonalisme, først og fremst ved hans venn og lærer adjunkt Thistedahl. En religiøs krise under studietiden ga ham i tillegg et pietistisk preg.

Johnson tok sin embetseksamen med utmerkelse i 1845, og ble straks forutbestemt til en stilling ved fakultetet. Han ble lektor 1849, og professor i 1860. Han underviste i systematisk teologi og dogmehistorie til midten på 1870-tallet, og er den som innførte dogmehistorie som disiplin ved Det teologiske fakultet. Da Rasmus Tønder Nissen ble kirkestatsråd i 1875, overtok Johnson hans professorat i kirkehistorie.

Gisle Johnson var ikke bare fakultetets ledende skikkelse gjennom sin virketid. Han var også sin tids åndelige fører og en lederskikkelse i den pietistiske vekkelsen som gikk over landet i 1850- og 60-årene. Hans offentlige bibellesninger i Christiania i 50-årene var en avgjørende forutsetning for den vekkelse som senere spredte seg over hele landet. Det er den samme kraft som kan spores bak hans stiftelse av Christiania Indremissionsforening i 1855 og Den norske Lutherstiftelse - senere Det norske lutherske Indremisjonselskap - i 1868.

{short description of image}

Gisle Johnsons forskningsarbeid og fagliglitterære produksjon er klart apologetisk og preget av den kampsituasjon han sto i. Han brukte sin skarpsindighet og betydelige kunnskaper innen kirkens og dogmatikkens historie i vekkelsens tjeneste, og i bekjempelse av Lammers og svermeriet på den ene siden, og Wexels og grundtvigianismen på den annen. Forskning for fagets egen skyld kan knapt spores hos ham. Hans eneste originale bidrag i så måte måtte være den såkalte pistikken. Pistikk er det navn han gir en egen lære om troens tilblivelse og vesen, og som hans stiller forut for dogmatikken.

Etter lengre tids påtrykk, lot Gisle Johnson i 1878 offentliggjøre sin forelesninger i systematikk, de såkalte "Johnsonske paragraffer". De kom ut under tittelen Grundrids af Den systematiske teologi, men merkelig nok og uvisst av hvilken grunn anonymt og som manuskript. Først syv år senere kom de ved fullt navn. Det er ellers påfallende at Gisle Johnson publiserte svært lite innen sitt eget fag dogmehistorie. Hans Forelæsninger over dogmehistorien ble først utgitt i 1898, posthumt.

Gisle Johnson må kunne kalles en tidsskrift-"gründer". I 1858 grunnla han, sammen med Caspari og Tønder Nissen tidsskriftet Theologisk tidsskrift for den evangelisk lutherske kirke i Norge. Fem år senere grunnla han Luthersk Kirketidende, som et viktig redskap i kampen mot grundtvigianismen. Han ante knapt at han dermed også grunnla det mest inflytelsesrike tidsskriftet i norsk teologi og kirkeliv for ettertiden. Johnson, Caspari og Tønder Nissen utga også Konkordieboken (1866) og Den norske lutherske kirkes bekjendelsesskrifter (1872).

I ettertid forbindes Gisle Johnsons navn med det kristelig-konservative oppropet Til Christendommens Venner i vort Land. I oppropet, som sto på trykk i Morgenbladet den 28. januar 1883, advares det på det sterkeste mot tidens vantro og politiske radikalisme. Den politiske radikalismen karakteriseres som en bevegelse hvis mål det er å tilintetgjøre kristendommens makt. Bak oppropet sto en komité i Christiania med Gisle Johnson i spissen. Oppropet samlet nær 250 underskrifter, hvorav alle landets biskoper. Utover i 1883 sendte de samme "Udstederne af Opraabet" ut en serie på ialt ni pamfletter som i kraftige ordelag behandler det samme emnet.

Søk på Johnson i BIBSYS

Ansvarlig: Svein Helge Birkeflet
Oppdatert: mai -2000