Kvinnen og kyborgen - et umulig forhold?

Om kvinnenes selvforståelse i den moderne teknologiens sosiale strukturer

Stefanie Jenssen

Semesteroppgave i Kjønn og Samfunn

Vårsemester 1997

Innledning 1
Kyborgens mange ansikter 1
Menneskets (mannens) selvforståelse 1
Den kybernetiske organisme 2
Kvinnen - biologisk, sosialt og kulturelt posisjonert 3
Kvinnen og naturen 5
Kvinnen og teknologi 6
Intet verktøy, men et offentlig rom 7
Kvinnen og kyborgen 8
Haraways kyborg 8
Kyborgens daglige nærvær 11
Haraways arvtagere Braidotti og Sofoulis: fra fakta til fiksjon 13
Konklusjon 18

Innledning

Det synes å ligge i tiden at feministisk teori leter etter en ny kvinnelig selvforståelse som kan brukes til handling, og som kan omskrive det kvinnelige subjektet fra å være en passiv tilskuer til en aktiv samfunnsborger.

Hvor kan kvinner finne et adekvat bilde av en selvforståelse som bryter ned det gamle skillet mellom natur og kultur, organisme og teknologi, kvinne og mann? Kan teknologi være et medium for å utvikle denne nye selvforståelsen? Kan kvinner tilby ett nytt menneskebilde som erstatte det gamle, essensialistiske, bygget på den mannlige selvforståelsen?

Denne oppgaven ønsker å svare på disse spørsmålene ved å bruke Donna Haraways tolkning av kyborg-figuren slik den kommer fram i hennes A Cyborg Manifesto fra 1991. Oppgaven åpner med å introdusere den historiske kyborg-figuren. Hvordan kan den relateres til et menneskebilde som oppsto i renessansen og som har dominert forståelsen av vårt forhold til teknologi? Deretter presenterer oppgaven framstillingen av kvinners forhold til teknologi i forskjellige feministiske analyser basert på oppfatningen av kvinnen som et biologisk, sosialt og kulturelt kjønnet subjekt. Etter å ha pekt ut problemene som oppstår for feministisk teknologikritikk med å posisjonere kvinnen i disse kategoriene, diskuterer oppgaven Donna Haraways analyse av kvinners forhold til teknologi ved hjelp av en kyborg-figur som tilbyr kvinner et åpent terreng for å konstruere en ny selvforståelse. Til slutt presenterer oppgaven hvordan kvinner i praksis har videreutviklet denne kyborgen og hvordan de har gjort teoretikernes krav om å utvikle en kreativ selvforståelse overfor dagens teknologiske utfordringer til sine egne.(0)

Kyborgens mange ansikter

Menneskets (mannens) selvforståelse

Gjennom hele menneskehetenes historie har forholdet til naturen dannet basis for utviklingen av menneskets selvforståelse. Dette forholdet forandret seg grunnleggende med renessansens vitenskap og filosofi. Galileos oppdagelser og hans heliosentriske verdensbilde ga naturvitenskapen nye impulser. Humanismen bidro med Descartes nye menneskebilde som oppfattet selve kroppen - og dermed naturen - som mekanisk, mens de mentale evner ble opphøyet til det transcendentale. Samtidig med at mennesket forsto seg selv på en ny måte som del av naturen, og ikke som en guddommelig kreasjon, fikk forholdet til naturen et nytt aspekt: Det gjaldt å kaste naturen under seg - å styre den etter menneskets vilje. Menneskets egen, naturbestemte utilstrekkelighet skulle likeså overvinnes. Gjennom århundrer har dette maktforholdet mellom menneske og natur gjenspeilet seg i en rekke oppfinnelser, toppet av vårt århundrets atombombe, (1) men også i forståelsen av det å være menneske, som finner sitt nyeste uttrykk i det å oppfatte mennesket som kyborg.

Den kybernetiske organisme

Begrepet "kyborg" kan sees på som en sammensmelting av det mekaniske og det organiske. Kyborg er en sammensetning av ordene "kybernetisk" og "organisme". Begrepet "kybernetikk" som et adskilt fagområde ble introdusert i 1947 av vitenskapsmannen Norbert Wiener. Dette fagområdet skulle skille seg ut, men samtidig holde fast ved berøringspunkter med forskjellige, allerede etablerte fagområder som elektroteknikk, matematikk, biologi, neurofysiologi, antropologi, og psykologi. Konseptet bak det nye forskningsfeltet ble billedliggjort ved å velge det greske ordet for "styrmann". (2) Slik kunne Wiener framheve forskningsfeltets interaksjon med aspekter som målbevisst styring, forutseelse av handlinger og respons i systemer av alle slag. I tidlige applikasjoner fra krigsårene som kontrollerte komplekse systemer, f. eks. styring av artilleri, designer strømkretser, og manøvring av enkle roboter, spilte dette konseptet en avgjørende rolle. Etterhvert ble også dets relevans for sosiale systemer og de "myke" forskningsfelter tydelig. Mange forskere i årene 1940 til 1960 jobbet innenfor kybernetikkens tradisjoner uten å nødvendigvis henvise til selve begrepet, som f. eks. R. Buckminster Fuller, Gregory Bateson og Margaret Mead (Gray, 1995).

I 1960 innførte romforskningen et nytt begrep som skulle betegne en form for menneske med overlevelsesevner i unaturlige omgivelser. Dette nye mennesket ble betegnet som kyborg:

The term 'cyborg' was coined by Manfred E. Clynes and Nathan S. Kline (1960) to refer to the enhanced man who could survive in extra-terrestrial environments. They imagined the cyborgian man-machine hybrid would be needed in the next great technohumanist challenge--space flight. (Donna Haraway i Foreword i The Cyborg Handbook, Gray, 1995)

Romforskningen foregikk utenfor menneskets naturlige omgivelser. Dets visjon - erobringen av verdensrommet, trengte et nytt menneske som var uavhengig av naturens surstoff, lys og varme. Kybernetikkens konsept om målstyrte, forutsigbare og kontrollerbare systemer bidro til et slikt fremtidsrettet bilde av mennesket. Etter den Cartesiske forestillingen ble en biologisk organisme oppfattet som mekanisk og kroppen som en maskin. Nå derimot ble kyborgen den legemgjorte sammensmelting av den organiske kroppen med teknologiske applikasjoner.

Et teknologisk vesen, rasjonelt, målstyrt og utstyrt med applikasjoner som gjorde det uavhengig av naturen, var ikke noe nytt i visjonene om fremtidige mennesker. Det halv-mekaniske, eller u-naturlige mennesket hadde allerede siden Mary Shelleys "Frankenstein" på 1820-tallet vært i fokus i science fiction-litteraturen. Nå fikk denne litterære genren ny næring gjennom forskningens fremskritt, og dette førte til en gjensidig befruktning av vitenskapelige visjoner og fiksjonære spekulasjoner.

Mekanisk, kjemisk og genetisk forandring av den menneskelige organismen er idag en legitim del av den medisinske vitenskapen. Felles for disse forandringene er at de er basert på en forståelse av det menneskelige som noe forutsigbart, som kan forbedres, kontrolleres og målrettet forandres:

Cyborgs are not just in S[cience]F[iction]. You don't have to be the Terminator, ...or Steve Austen in The Six-Million Dollar Man: There are many actual cyborgs among us in society. Anyone with an artificial organ, limb or supplement (like pacemaker), anyone reprogrammed to resist disease (immunized) or drugged to think/behave/feel better (psychopharmocology) is technically a cyborg. The range of these intimate human machine relationships is mind-boggling. It's not just Robocop, it is our grandmother with a pacemaker. ...Not just the cyberwarriors of a hundred militaristic science fiction stories,...but also the potentially billions of humans yet unborn who will be the products of genetic engineering (Gray, 1995).

Fra sitt utspring i 40-tallets kybernetikk, framskyndet av krigens behov for forskning, og begrepets dannelse under påvirkningen av romforskning, har kyborgen gått over til å være et samlebegrep for all slags teknologisk forbedret menneskemateriale. Mennesket skal forstås som utilstrekkelig, og dette impliserer at det organiske materialet vi er født med, bare er et utgangspunkt for noe bedre. Først når vi overskrider grensene fra det organiske til det teknologiske, har vi kommet et stykke nærmere det nye, kyborgiske menneskebilde.

Kvinnen - biologisk, sosialt og kulturelt posisjonert

Det moderne bildet av mennesket er i høy grad blitt historisk definert av mannens forhold til naturen og til teknologi. Dette forholdet synes å være direkte og umiddelbart. Dette betyr ikke at det finnes en iboende maskulinitet i teknologi. Snarere ble mannen i løpet av den kulturell-historiske utviklingen tilskrevet en teknologisk kompetanse som dannet en viktig del av maskulin identitet. På denne måten har igjen det maskuline blitt sentralt i vår oppfatning av teknologi (Gill & Grint, 1995: 8). Feministisk samfunnskritikk har analysert kvinnens posisjon i dette forholdet. Denne kritikken går ut fra et historisk perspektiv på kvinnen i en undertrykket og relativt maktesløs relasjon til mannen. Mens mannen innehar den sentrale posisjonen i det offentlige samfunnet, er kvinnen både biologisk, sosialt og kulturelt posisjonert i forhold til mannens sentrale stilling.

Dette resulterer igjen i et maktforhold (Scott, 1986). (3) Enkelte feministiske teorier hevder også at kvinnens selvforståelse gjennom historien har blitt definert av mannen (Mac Kinnon, 1987). Ved å begrense kvinnen til "det Andre", kunne mannen definere sin selvforståelse ved å dominere både naturen og det andre menneske, kvinnen. Kvinnen ble sett på som en del av naturen, en del av "det Andre" mannen distanserte seg fra og definerte sin selvforståelse ut fra. (Irigaray, 1995). I lys av denne forståelsen av forholdet mellom kvinnen og mannen i samfunnet har ikke kvinnen bygget opp noen selvforståelse når det gjelder hennes forhold til teknologi. På grunn av hennes underordning til mannen i det offentlige samfunnet har hun bare et indirekte forhold til teknologien, som han dominerer:

Women's exclusion and alienation from technology is seen as a consequence of a number of changes which occured during the industrial revolution and the early development of capitalism in the West. Most notable among these changes was the separation of the public and the private spheres and the move of manufacturing out of dwellings and into factories. This resulted in a gendered division of labour which "laid the foundations for male dominance of technology" [sitert fra Wajcman, 1991, p. 21, ], (Gill & Grint, 1995, 8-9).

Utfra denne historiske posisjonering av kvinnen, er det problematisk å diskutere en kvinnelig selvforståelse i forbindelse med teknologi. Det synes fortsatt å mangle en omfattende diskusjon av de utopiske mulighetene som ligger i en endring i kvinnenes forhold til dagens teknologi. En kan kanskje snakke om en geografisk forskjell. Mens amerikanerne Sandy Stone, Sherry Turkle og Donna Haraway tilbyr utopiske scenarier i analyser av forholdet mellom kvinnelig selvforståelse og teknologi, finnes det fortsatt få europeiske kvinnelige stemmer som har adoptert et kyborgisk blikk på kvinnelig subjektivitet, slik som den selvoppnevnte "cyberfeministen" Sadie Plant. (4)

I det følgende kommer jeg til å vise til hvordan kvinnens posisjonering som biologisk, sosialt og kulturelt kjønn kommer til uttrykk i forskjellige feministiske analyser av forholdet mellom kvinner og teknologi. Slik den kvinnelige subjektivitet trer fram i feministisk teknologikritikk, står den i konflikt med en teknologisert tilværelse a la kyborgens som skissert i det forrige kapittel. Som motvekt til denne konflikten bruker jeg deretter Donna Haraways realistiske og utopiske presentasjon av dagens og framtidens kvinnelige kyborg, for å belyse mulige alternativer til en dualistisk oppfatning av forholdet mellom kvinne og teknologi.

Kvinnen og naturen

En grov skisse av måten forholdet mellom mann og kvinne er blitt beskrevet av feministisk kritikk (Ortner, 1974) kunne for eksempel se slik ut:

NATUR - PASSIV - KVINNE <<---- MANN - AKTIV - TEKNOLOGI

Vår forestilling om kvinners forhold til natur er ikke blitt definert som et maktforhold, d.v.s kvinner blir ikke sett på som agenter i forhold til naturen. Istedet for å sette spørsmålstegn ved kvinners passivitet overfor naturen har feministisk kritikk ofte beskrevet dette forholdet mellom kvinne og natur som harmonisk. Denne oppfatningen gjenspeiles særlig i en feministisk retning; økofeminisme (Griffin, 1984; Rich, 1977). Det ligger i dag kanskje en viss ironi i denne forestillingen, siden feministisk teori hevder at også det naturlige er konstruert (Haraway, 1991: 162). Likevel ble et harmonisk forhold mellom kvinnen og naturen ofte begrunnet med kvinnens biologiske kjønn, hennes potensiale til å gi liv (Rich, 1977). Feministers opprop fra 70-tallet: "Tilbake til naturen", påvirket også den litterære genren som er mest opptatt av menneskenes forhold til natur og teknologi. I noen science fiction historier skrevet i 70-tallets feministiske ånd har kvinnene forlatt byene og mennenes samfunn og utviklet sin egen teknologi der det mekaniske er byttet ut med naturmystikk (Gearhardt, 1979).

Ved å vende seg bort fra teknologien og definere den som en måte det mannlig dominerte samfunnet kontrollerer kvinnene på, søker økofeministene kvinnelig selvforståelse i deres biologiske kjønn, sterkt symbolisert i hyllesten av "Moder Jord". (Gearhardt, 1983; Mies & Shiva, 1993). Denne tendensen i feministisk teori er blitt kritisert for å være lite tilgjengelig for forandring og for å reprodusere tradisjonelle ideer om kvinnelig selvforståelse. Dette gjør økofeminismen ubrukelig både som teoretisk perspektiv og som politisk verktøy i diskusjonen om teknologi (Gill & Grint, 1995).

Andre teoretikere, påvirket av økofeminismen, har bidratt med et differensiert syn på problemet kvinne/teknologi. I artikkelen Vi er våre kropper, vi er våre egg argumenterer Anne Hellum for et helhetlig blikk på forholdet mellom kvinnen og naturen i henhold til reproduksjonsteknologi. Hun ser på teknologi-optimistenes krav om kunstig inseminasjon og radikal-feministen Shulamith Firestones krav om kontroll av kroppen gjennom en kunstig livmor som "et ekstremt uttrykk for begrenset teknologisk rasjonalitet" (Hellum, 1990: 98). Hennes forestilling om et omsorgsetisk orientert forhold mellom menneske og teknologi munner ut i en avvisning av skillet menneske/natur og kropp/sjel. Hennes helhetlige perspektiv synes likevel å være basert på en essensialistisk oppfatning om hva en kvinne er, og hun legger lite vekt på å vise en vei for kvinnelig handling i forhold til reproduksjonsteknologi, bortsett fra å artikulere et syn som forsvarer mennesket mot teknologien.

Kvinnens løsrivelse fra naturlig bestemmelse er problematisk. Oppfinnelsen av p-pillen for eksempel, var med på å skape et nytt frirom som førte til større seksuell og sosial frihet for kvinner. Men pillens bivirkninger, de mulige negative konsekvensene pillen har på kvinnens helse, setter spørsmålstegn ved i hvilken grad denne teknologien til syvende og sist kan sees på som en frigjørende faktor for kvinner. Kvinnen kan bli stilt foran spørsmålet: Hva er viktigere? Kroppens frihet eller kroppens helse?

Reproduksjonsteknologi har i denne sammenheng også blitt framstilt som et nytt patriarkalsk undertrykkingsverktøy, som for eksempel i Gena Coreas bok The Mother Machine (Hellum, 1990: 99). Angsten for å bli til et teknologisert forsøksobjekt i et samfunn styrt hovedsakelig av menn gjennomsyrer store deler av den feministiske debatten om reproduksjonsteknologi.

Kvinnen og teknologi

Feministisk teknologikritikk har i stor grad konsentrert seg om reproduksjonproblematikk, noe som kan begrunnes med kvinnens sosialhistoriske redusering på sine biologiske egenskaper. Likevel eksisterer det en relativt ung forskning på kvinners forhold til informasjons- og husholdings-teknologi (Grint, Gill, 1995). Den går blant annet ut på å oppgradere forbrukeren til å bli en aktiv deltaker i utformingen av teknologiens sosiale relasjoner. Blant disse empiriske undersøkelser er analyser av hvordan telefonen endret sin funksjon fra å være et kommunikasjonsmiddel i forretninger til å bli et kommunikasjonsmiddel for hjemmebruk etter at kvinner begynte å bruke den aktivt som sosialt verktøy. Andre undersøkelser av kvinner som forbrukere som påvirket teknologiske utforminger fokuserer på kjøkkenutstyrets utvikling og bruken av TV i huset (Grint & Gill 1995; Shade 1992).

Disse eksemplene viser at det er nyttig å spørre om hvilket bilde av teknologi og av dets bruk er i omløp i dag. Det synes å virke innlysende å vise til telefonen, kjøkkenmaskin og TV som teknologier med stor innflytelse på vår hverdag. Samtidig er teknologi blitt et så sterkt symbol for mannens kultur (Gill og Grint, 1995: 8), at det virker fremmed å bruke uttrykket teknologi på bruksgjenstander i hjemmet.

Dette peker også på problemer når det gjelder analyser av kvinnens forhold til teknologi. Forestillingen om mennesket som agent, som produsent, er i stor grad knyttet til det offentlige rom. Å se på kvinner som sosialt agerende subjekter i forhold til teknologi, innebærer at en aksepterer det private rommet som et scenario for teknologidefinisjoner. Dette kan også føre til opprettholdelsen av skillet privat/offentlig for kvinnenes aksjonsradius. For å kunne overskride dette skillet, er det like nødvendig å analysere mannens forhold til teknologier i hjemmet og kvinnens forhold til teknologier i det offentlige rom. Utopiske feministiske forestillinger om bruken av teknologi går også ut på å overskride skillet privat/offentlig ved å opprette et "mellomnivå", der teknologien bidrar til at det private og det offentlige rom smeltes sammen (Cronberg, 1990).

Intet verktøy, men et offentlig rom

I tillegg til problemet i forholdet teknologi og "kvinne" som biologisk og sosialt kjønn, blir teknologiens kulturelle aspekt tiltagende til et samfunnsfenomen (Søby & Rasmussen, 1996). Datamaskinens inntog i det private hjem bidro sterkt til til denne utviklingen. I løpet av de siste ti år er datamaskinens innflytelse på vår forståelse av kultur og samfunn blitt til et omfattende forskningsfelt (Stone, 1995; Poster, 1996; Turkle, 1995; Søby, 1996; Stuedahl, 1997). Stadig flere barn vokser opp med datamaskin i hjemmet, og deres valg av utdannelse og arbeid påvirkes av evnen til å beherske moderne informasjonsteknologi. Denne nye formen av teknologisk kompetanse er blitt belyst i studier av ungdom som velger informatikk som studiefag. En undersøkelse i Trondheim har sett på den norske "hacker - kulturen" som et sosialt fellesskap utelukkende bestående av unge menn.(Håpnes og Sørensen, 1995). I deres undersøkelse kommer det frem at kvinnelige informatikkstudenter ikke anser "hacker - kulturen" som uttrykk for sin selvforståelse, og samtidig at hackerne ikke vet hvilket forhold deres kvinnelige medstudenter har til den teknologien de studerer:

They know little... about how women interpret and evaluate computers and computer science, for example what female computer science students at the same university see as interesting and what they would like to do. They do not know that these women call them "key-punchers", a concept used to signify people whose only great interest in life is to do programming for the sake of programming. To the female students, the hacker figure signifies all the fears and horrors of computer science. (Håpnes og Sørensen, s. 187).

Selv om dette er et eksempel tatt fra de mest ekstreme kulturelle kommunikasjonsproblemene mellom kjønnene, beskriver dette toppen av isfjellet i et grunnleggende problem, noe som kommer til å påvirke samfunnets utvikling i det neste århundre. Ved Universitetet i Oslo har lignende undersøkelser av informatikkstudenters kulturelle oppvekst gitt opphav til uttrykket "gutteromkompetanse". Dagny Stuedahl har brukt dette uttrykket for å beskrive en kompetanse nesten utelukkende utviklet av gutter i fellesskap, i samspill med datamaskinen.(5) Teknologien kan ikke lenger reduseres til et verktøy, men er blitt en sosiokulturell faktor som gjennomsyrer ikke bare akademia, men hele samfunnslivet. Den amerikanske filosofen Andrew Feenberg sier det slik: Informasjonsteknologi er ikke noe vi har, men heller en sosial hendelse vi er i og stadig blir forandret gjennom (Feenberg, 1995).

Kvinnen og kyborgen

Haraways kyborg

Utfra disse forholdene viser det seg at den feministiske versjonen av en kvinnelig selvforståelse som er bygget på sammenvirkning av biologisk, sosialt og kulturelt kjønn, nærmest kommer i kollisjon med en modifisert selvforståelse som integrerer teknologiens sosiale og kulturelle samfunnsforandringer. Her er det også problematisk å skille mellom teori og virkelighet. Mens det på den ene siden appelleres til kvinner om å ta i bruk moderne informasjonsteknologi, viser de kvantitative undersøkelsene som ble gjort om kvinners bruk av datamaskinen og Internett at det fortsatt er et godt stykke igjen før kvinnene ser på denne teknologien som en dagligdags ressurs. Til og med elektroniske informasjonskilder som ble opprettet av og for kvinner, karakteriseres av at menn er i overtall (Hildenbrand, 1995). Slike empiriske undersøkelser er likevel tvetydige, fordi det elektroniske informasjonsnettet er bygget opp slik at det er vanskelig å slå fast brukerantallet eller brukerens kjønn. Analyser av kvinners bruk av moderne informasjonsteknologi er derfor i høy grad tolkningsavhengig. Den som analyserer og tolker dette forholdet må akseptere å bli spurt etter ideologiske motiver. En tolkning som bekrefter kvinners passivitet overfor dagens teknologi kan virke mot en forandring av dette forholdet. I tillegg kan det gi negative impulser for utviklingen av en selvforståelse som inkluderer teknologisk kompetanse.

Men trenger kvinnene en slik ny selvforståelse som inkluderer teknologiens sosiale og kulturelle relasjoner? Er den feministiske forståelsen av kvinnens sosiale og kulturelle posisjon utdatert?

I artikkelen A Manifesto for Cyborgs (1991), kritiserer Donna Haraway feminismens essensialistiske syn på teknologi og understreker at vitenskap og teknologi er sosiale relasjoner, del av et historisk system som er avhengig av strukturerte relasjoner mellom mennesker. Dette medfører at dagens teknologiske fenomener er iferd med å bli del av nye maktstrukturer og må analyseres, og evalueres gjennom politisk aksjon:

I used the odd circumlocation "the social relations of science and technology" to indicate that we are not dealing with a technological determinism, but with a historical system depending upon structured relations among people. But the phrase should also indicate that science and technology provide fresh sources of power, that we need fresh sources of analysis and political action (Latour, 1984). Some of the rearrangements of race, sex and class rooted in high-tech-facilitated social relations can make socialist-feminism more relevant to effective progressive politics. (Haraway, 1991, s.165)

Haraway peker her på at omstruktureringen av samfunnrelasjoner gjennom moderne teknologi fører til nye forhold mellom klasse, rase og kjønn. Dette burde feminismen ta opp og analysere for å bidra med nye forståelser av kvinnens posisjon og hennes muligheter til å være agent i samfunnsutviklingen. "Kyborg politikk" er Haraways svar på denne utfordringen. Hun påstår: By the late twentieth century, our time, a mythic time, we are all chimeras, theorized and fabricated hybrids of machine and organism; in short, we are cyborgs. The cyborg is our ontology; it gives us our politics(ibid.: 150).

Ved første lesningen virker denne påstanden absolutt, og lite forenlig med hvordan nåtidige feministiske undersøkelser analyserer kvinnenes forhold til teknologi. Haraways retorikk er heller aldri entydig mht. hvem hun mener med "vi". Noen steder i hennes argumentasjon kan en formode at hun snakker om mennesket generelt, at hun inkluderer mennene i denne beskrivelsen. Likevel er hennes mål å skape en ironisk politisk myte som er trofast mot feminisme, sosialisme og materialisme (ibid.: 149). I tillegg fokuserer hun gjennom hele artikkelen på kvinnenes nåtidige posisjon i samfunnet. Slik er det mulig å tolke bruken av "vi" som eksklusivt representativt for kvinnene.

Å være kyborg kan på den ene siden bety å identifisere seg med en figur som Haraway selv betegner som the illegitimate offspring of militarism and patriarchal capitalism(ibid.:151). Haraway setter opp et provoserende motstykke til kvinnebildet, preget av historisk konsoliderte "kvinnelige" egenskaper som naturnær, omsorgsfull og lite deltagende i det offentlige liv. Ved å bruke kyborg-figuren kan det synes om hun ser den nye kvinnen i en maktrelasjon til naturen, med en lengsel etter å overvinne menneskelig uttilstrekkelighet, vilje til å styre omverden og kontrollere den menneskelige kroppen: ...modern war is a cyborg orgy, coded by C3I command-control-communication-intelligence, an $84 billion item in 1984's US defence budget (ibid.: 150).

Å kode et menneske impliserer at dets handlinger skal forutbestemmes, at det kan styres målbevisst. Haraways kyborg er altså i utgangspunktet en rasjonell aktør som vet hvordan hun styrer seg selv og omverden. Et menneske med kontroll. Dette bildet assosierer i tillegg en behaviouristisk syn på menneskets handlinger. Men i samme åndedrag tilbakeviser hun denne oppfatningen:

I am making an argument for the cyborg as a fiction mapping our social and bodily reality and as an imaginative resource suggesting some very fruitful couplings (ibid.).

Haraways kyborg er dermed en fiksjon som tegner konturene rundt vår sosiale og kroppslige virkelighet. Tilsynelatende oppfordrer hun til å assosiere kyborgen fritt med enhver selvforståelse vi ønsker å oppnå, så lenge assosiasjonene eller koblingene, er fruktbare. Haraways drøm om en kyborg-tilværelse synes å beskrive mer - eller noe annet - enn å overvinne den naturbestemte utilstrekkeligheten og å erobre verdensrommet. Betyr det at hun forlater kybernetikkens kyborg og dens oppfatning om mennesket som et system? Hennes retorikk er ikke entydig på dette planet. Hun gir sin kyborg et utopisk ansikt, samtidig påpeker hun at det kyborgen beskriver, vår sosiale realitet, er konstruert av fakta og fiksjon akkurat som kvinners erfaringer:

Social reality is lived social relations, our most important political construction, a world-changing fiction. The international women's movements have constructed "women's experience" as well as uncovered or discovered this crucial collective object. This experience is a fiction and fact of the most crucial, political kind (ibid., 149).

Haraway viser her til oppfatningen om at samfunnsrelasjoner er konstruert av menneskene, og at disse kan skrives om. Ved å definere teknologi som sosial relasjon, gir Haraway uttrykk for hvor viktig et nytt blikk på teknologi er for å bringe feministisk kritikk videre. Haraway påpeker at også kvinnelig erfaring er et konstruert, kollektivt objekt, sammensmeltet av mange individuelle erfaringer, men likevel en fiksjon i sitt mangfold, en historie som kan skrives om. Om kvinner skal bygge opp en produktiv selvforståelse i forhold til teknologi, kommer denne å være til en stor grad bestemt av deres erfaringer. Disse erfaringene kan hentes både i virkeligheten og i fiksjonen. Kan kyborgen bli til et bilde av en slik selvforståelse som bryter ned det gamle skillet mellom natur og kultur, organisme og teknologi, kvinne og mann? Haraway viser begge sidene av kvinnens kyborg-tilværelse, fakta og fiksjon. I denne sammenligning blir det klart at fakta fortsatt er dominert av den patriarkalske orden, mens hennes fiksjon fortsatt er en fremtidsdrøm.

Kyborgens daglige nærvær

Beatrice Halsaa tegner bildet av samtidskvinnen i sin artikkel Underveis mot en ny kvinnebevissthet (Halsaa, 1990). Hun går inn på kvinnenes situasjon som lønnsarbeidere og viser til en forandring i arbeidsforholdene: ...selv om verdensøkonomien er dårlig, blir ikke kvinner skjøvet tilbake til kjøkkenet lenger...strategien nå er å lage en utskiftbar arbeidsstokk, en som kan ansettes og sies opp på kort varsel(ibid.: 29). Flere og flere kvinner opplever å bli ansatt som vikarer, og er dermed lett å bytte ut. Samtidig med denne husmorisering av arbeidet (ibid.), foregår en feminisering av fattigdommen. Halsaas dystre prognose er: Fortsetter det som nå, vil kanskje verdens fattige befolkning utelukkende bestå av kvinner og barn før år 2000 (ibid.: 30).

Haraways beskrivelse av kvinnens daglige situasjon går ennå et stykke videre. Hun understreker at skillet mellom det private og det offentlige livet er iferd med å forsvinne. Homework economy, et begrep hun overtar fra Richard Gordon (1983), beskriver blant annet utbredelsen av hjemmearbeid i forbindelse med elektronisk utstyr. Men det betegner også en restrukturering av arbeidet generelt, slik at den antar mer og mer egenskapene av jobber som før ble utført nesten utelukkende av kvinner:

Work is being redefined as both literally female and feminized, whether performed by men or women. To be feminized means to be made extremely vulnerable; able to be dissassembled, reassembled, exploited as a reserve labour force; seen less as workers than as servers; ...leading an existence that always borders on being obscene, out of place, and reducible to sex (Haraway, 1991, 166).

Denne beskrivelsen passer urovekkende bra på forestillingen om en kyborg: et vesen som kan bli tatt fra hverandre og satt sammen på nytt, som ikke har en egenverdi som produserende arbeider, d.v.s. ikke hører til den etablerte samfunnskategorien "klasse", men som er utenfor ("out of place") i enhver sammenheng, og som kan reduseres til en maktløs posisjon. Dette bildet av kvinnen i teknologiens sosiale relasjoner viser tydelig at kyborg-tilværelsen er ikke bare en ide om utviskede grenser mellom menneske og maskin til fordel for et bedre liv, fri fra biologiske begrensninger. Den kvinnelige og den feminiserte kyborgen i dag kan også sees på som kontrollert av kapitalen og den fremskridende internasjonale arbeidsdelingen, noe Haraway betegner som the informatics of domination (ibid.:161). Slik skapes forhold som er lignende for kvinner i de forskjellige verdensdelene. Kvinnen er blitt til et kyborgisk vesen, ikke i en selvbestemt utvikling, men som objekt i den sosiale og økonomiske omveltningen, muliggjort gjennom de nye teknologiene:

The actual situation of women is their integration/exploitation into a world system of production/reproduction and communication called the informatics of domination. The home, workplace, market, public arena, the body itself - all can be dispersed, and interfaced in nearly indefinite, polymorphous ways, with large consequences for women and others...(ibid.:163).

Mens Haraway i sin definisjon av det feminiserte arbeide understreker sårbarheten av den kyborgiske posisjonen, tyder hennes beskrivelse på kvinners situasjon idag på et mer ambivalent utgangspunkt. Kvinnene blir integrert/utnyttet i informasjonsteknologiens dominerende system, men konsekvensene av de uttallige koblingene denne integreringen medfører, er ikke entydige. For å undersøke mulige konsekvenser, må en finne ut hvilke meninger og myter den nye integrasjonen produserer. Kvinnens posisjon i det nye nettverket av sosial-teknologiske relasjoner krever derfor hennes revurdering av tidligere tilsynelatende entydige systembærere som "representasjon", "sjel og ånd", "reproduksjon" og "sex".

Haraway setter disse begrepene opp mot nye som beskriver hennes ide om maktrelasjonene i det post-industrielle samfunnet. Når de gamle begrepene som støttet den industrielle kapitalismen blir erstattet av nye, blir det vanskelig å finne noe naturlig ved dem: simulasjon erstatter representasjon, replikasjon reproduksjon, sex blir erstattet av genteknikk og "sjel og ånd" av kunstig intelligens (ibid.: 162). Kvinnen er medviter og gjennom sin utsatte posisjon også deltager i denne utviklingen. Derfor insisterer Haraway på at en feministisk kritikk av disse nye maktrelasjonene også krever en omtenkning når det gjelder meningsproduksjon (163). Å fortsatt definere kvinnens selvforståelse utfra et kjønnsbegrep alene, er å diktere en essensialisme som motarbeider feministisk kritikk: There is nothing about being 'female' that naturally binds women. There is not even such a state as 'being' female, itself a highly complex category constructed in contested sexual scientific discourses and other social practices (155). Jeg vil påstå at Haraway ikke begrenser dette utsagn til å gjelde feminismens analyse av det biologiske kjønn, men at hun samtidig gjør slutt på feminismens syn på kvinnen som sosialt og kulturelt kjønn, slik det ble analysert før informasjonsteknologiens tidsalder.

De nye maktrelasjonene er "skremmende", sier Haraway (161). Samtidig vil en feministisk analyse av slike "kulturelle objekter" (163) som "simulasjon", "kunstig intelligens" og "replikasjon" styrke feministenes muligheter til å bekjempe de ideologiske dikotomiene natur og kultur, organisme og teknologi, kvinne og mann. På sin ambivalente måte tilføyer Haraway at denne kritikken ville føre til en ny selvforståelse, både postmoderne kollektiv og personlig. Er hun en smule ironisk når hun sier at denne selvforståelsen må feministene kode?

One important route for reconstructing socialist-feminist politics is through theory and practice addressed to the social relations of science and technology, including crucially the systems of myth and meanings structuring our imaginations. The cyborg is a kind of dissassembled and reassembled, postmodern collective and personal self. This is the self feminists must code. (ibid.)

Haraways arvtagere Braidotti og Sofoulis: fra fakta til fiksjon

Haraways kritikk av forhenværende forestillinger om kvinnens selvforståelse retter seg hovedsakelig mot den unitære tenkningen innenfor sosialistisk feminisme og radikalfeminisme. Det er her hun påviser skadene som ble tilført kvinnekampen og feministisk teori, ved enten å forene kvinner under paraplybegrepene "arbeid og produksjon" eller "sex og kjønn" (ibid.:158-9). Skarpest er hun i sin kritikk av Catherine MacKinnons radikalfeminisme. Hun beskylder henne for å totalisere kvinnelig selvforståelse ved å se på kvinnen som konstituert av mannlig begjær (159). Ironisk nok, sier Haraway, skaper hun dermed et ikke-subjekt:

Another's desire, not the self's labour, is the origin of 'woman'. She [MacKinnon, anmerkn. SJ], therefore develops a theory of consciousness that enforces what can count as 'women's' experience - anything that names sexual violation, indeed, sex itself as far as 'women' can be concerned. Feminist practice is the construction of this form of consciousness; that is, the self-knowledge of a self-who-is-not. (ibid.)

Haraway mener at MacKinnon med denne konstruksjonen har klart noe som patriarkatet aldri helt oppnådde: å frata kvinner enhver form for selvstendig subjektivitet (ibid.). Hennes kritikk er overbevisende, men peker samtidig på en hvit flekk i Haraways egen konstruksjon av den kyborgiske selvforståelsen: hun unngår å diskutere "lengsel" og "begjær" som er dypt forankret i teknologiens sosiale relasjoner. Filosofen Rosi Braidotti beskriver Haraways posisjon i artikkelen Cyborg-Feminism as Anti-Relativism (Braidotti, 1994: 102-9):

Firmly implanted in the tradition of materialism, Haraway reminds us that thinking about the subject amounts to rethinking his/her bodily roots. The body is not a biological given but a field of inscription of sociosymbolic codes: it stands for the radical materiality of the subject (Braidotti, 1994: 103), (min understrekning, SJ).

Det er påfallende at Haraways kyborg synes å være fri fra ubevisste og emosjonelle handlinger som også er med på å konstruere selvforståelse. Spesielt viktig er det å inkludere denne delen av selvforståelse når diskusjonen nettopp dreier seg om forholdet mellom mennesket og vår tids mest avanserte maskin, datamaskinen. Braidotti understreker nødvendigheten av å belyse underbevisstheten: One cannot take short-cuts through one's unconscious; the women who attempt to cheat their way across - especially female feminists - are playing with fire(31).

Professor Allucquere Rosanne Stone beskriver hvordan hun forelsket seg i sin første "protese", den første teknologien som muliggjorde det for henne å overskride sin begrensning: en radio: There was nothing but silence for a long, long time, and then suddenly the earphones burst into life, and a whole new universe was raging in our heads - ...I was hooked. Hooked on technology...An extension of my will, of my instrumentality... that's a prosthesis, all right (Stone, 1995: 3). Ved å unngå å beskrive den psykologiske siden av kyborgen, kan en formode at Haraway, uten å tydliggjøre det, tenderer til forestillingen om et kodet menneske, om den målstyrte kvinnelige kyborgen som enten har kodet seg selv, og dermed utelukket alt assosiative, eller er blitt kodet, og selv er uten egen lengsel og begjær. Dermed kunne en beskylde Haraway for å konstruere en teknologisk versjon av MacKinnons "self-who-is not."

Rosi Braidotti trekker fram det hun ser på som universelle verdier ved Haraways kyborg:

...the cyborg is a connection-making entity, it is a figure of interrelationality, receptivity and global communication that deliberately blurs categorical distinctions (human/machine, nature/culture, male/female...) It is a way of thinking specifity without falling into relativism. The cyborg is Haraway's representation of a generic feminist humanity; it is her answer to the question of how feminists reconcile the radical historical specifity of women with the insistence on constructing new values that can benefit humanity as a whole. (ibid.: 105)

Braidotti er interessert i Haraways ide om en kyborg som tenker i koblinger, som kommuniserer globalt over alle gamle dikotomier. Denne figuren representerer i Braidottis tolkning et feministisk menneskesyn med nye verdier som kan være til nytte for hele menneskeheten. Ved å karakterisere kyborgen på denne måten, forsøker Braidotti samtidig å legitimere sin egen utopiske konstruksjon av kvinnelig selvforståelse: den polyglotte nomaden. Denne nomaden er ifølge Braidotti en kvinnelig subjektivitet som rommer forskjellene mellom kvinnene. Dens grunnleggende egenskap er mobilitet: All that counts is the going, the process, the passing.(170). Nomadism ...is ...an acute awareness of the nonfixity of boundaries. It is the intense desire to go on trespassing, transgressing (36).

Denne formen for kvinnelig selvforståelse inkluderer altså lengsel og begjær, nærmere sagt lengsel etter å viske ut grenser og å flyte fritt, 'surfe' mellom subjektiviteter. Braidottis nomade er equipped with an unconscious and a psychoanalytic pedigree that Haraway resists (Gedalof, 1996: 191). Selv om Braidotti inkluderer psykologiske trekk i sin utopiske figur, løper hennes nomade som ikke eier reisepass, eller eier for mange (Braidotti, 1994: 33), i den fellen Haraway klarer å unngå: den ubegrensete relasjonismen. I artikkelen: Can Nomads Learn to Count to Four?: Rosi Braidotti and the Space for Difference in Feminist Theory (1996), tar Irene Gedalof utgangspunkt i Haraways kritikk av radikalfeminismens fiksering på kjønn og karakteriserer Braidottis nomade som unnvikende:

...to put all the emphasis on the going, on the transgressing of boundaries, is to sidestep the question of place in the construction of a sense of self. And to simply sidestep the question of place makes it particularly difficult to engage seriously with the kinds of difference that 'race', nation and ethnicity can make for women. To be marked by one's race or ethicity, as are women of colour and 'post-colonial' women in a world which takes whiteness and western-ness as the invisible, unmarked norms, is to be 'placed' in ways that Braidotti's nomade never is. (ibid.: 192)

Braidottis frivillig vandrende nomade er i Gedalofs kritikk en etnosentrisk og umerket figur. Det gjør det spesielt vanskelig å snakke om andre egenskaper enn kjønn. Gedalof mener en må telle til fire. Hun vil i likhet med Haraway problematisere andre egenskaper som markerer ens identitet: rase, nasjon og etnisitet. I Gedalofs kritikk nevnes derimot ikke et femte, viktig element, som Haraway diskuterer: klasse.

Braidottis problem er i grunnen at hun bare snakker om de utopiske kvalitetetene hennes nomade besitter. Hun nevner sammenhengen mellom et nomadisk samfunn og dets bruk av fysisk vold til å forsvare sitt territorium, eller å ta i besittelse nytt territorium (Braidotti, 1994: 25-8). Men denne innskrenkningen av de menneskelige verdiene hennes nomade er ment å representere blir fort omgjort til en offerposisjon: nomaden må forsvare seg mot en overmektig statlig vold (27). Denne kvinnelige selvforståelsen problematiserer altså ikke de to sidene en må tenke på samtidig ved disse utopiske konstruksjoner: fiksjonen og fakta. Haraway på den andre siden understreker fortløpende at en kvinnelig kyborg både er markert av sin posisjon i den moderne teknologiens maktstrukturer (f. eks. kvinnelige innvandrere i Silicon Valleys chipsproduksjon, Gordon, 1983) og ved å være en identifikasjonsfigur for kvinner som vil ut av den sosial-historiske kjønnsdeterminismen. I grunnen passer Braidottis utopiske beskrivelse av en nomade urovekkende bra på forestillingen om Haraways daglige kyborg: et vesen som er utenfor i enhver sammenheng, og kan reduseres til en maktesløs posisjon.

Braidotti tar opp sin diskusjon av kyborgen igjen i artikkelen: Cyberfeminism with a difference (1996). Her bifaller hun Haraways konstruksjon av en kyborgisk fiksjon og vender seg samtidig bort fra teoretiske rammeverk fordi hun ser teorien i krise: ...after years of post-structuralist theoretical arrogance, philosophy lags behind art and fiction in the difficult struggle to keep up with today's world (ibid.: 6). Hun trekker fram kvinnelige kunstnere som performance kunstner Laurie Anderson og forfatteren Kathy Acker for å påpeke at feminismen kan finne politiske og intellektuelle svar på denne krisen i kunst og litteratur (ibid.). Hun understreker dermed Haraways opprop fra 1991 om at feministene må undersøke dagens meningsproduksjon. Haraways forsøk på å skape en ironic political myth faithful to feminism, socialism and materialism (1991: 149), gjenspeiles etter hennes mening i dag ikke i feministisk teori, men i kvinnelige kunstneres meningsproduksjon.

Zoe Sofoulis retter også oppmerksomheten mot kunstneriske uttrykk for å snakke om kvinnelig selvforståelse i forhold til teknologi (Sofoulis, 1995). (6) Hun trekker fram kvinnelige kunstnere som er direkte involvert i teknologien, fordi de bruker datamaskiner til å produsere kunst. Sofoulis understreker at kvinnelige kunstnere bruker denne teknologien på en annen måte enn såkalte "techno-geeks"(ibid.: 3). (7) Forestillingen om hvordan en mann skal beherske teknologien gjenspeiles i kravet om "hard kompetanse." Etter denne forestillingen vurderes en datamaskins prestasjon etter hvor mye kvalitet kan kvantifiseres:

... exemplified in PC and games magazines which evaluate new offerings by rating them points scores in obsessive efforts to quantify quality. This kind of enthusiastic "hard mastery" ... of equipment or software may in fact demonstrate a rather superficial and incurious form of knowledge compared to the more thorough and intimate forms of "soft mastery" favoured by artists like Moira Corby... (ibid.)

Ifølge Sofoulis inngår kvinner noen ganger et forhold til sine teknologiske verktøy som minner om lidenskapelige affærer: ... they can be found to engage in a full range of relationships with them, including total absorption into the computer 'microworld' and moments of passionate engagements with the machine as an "other" to love or hate. (ibid.)

Denne evalueringen understreker igjen elementet av ubevisste og ikke kodbare, styrbare lengsler. Det som Sandy Stone beskriver med "å forelske seg i sine proteser", i dette tilfellet datamaskinen. Denne overskridelsen av grenser mellom menneske og maskin, mellom organisme og teknologi kommer tilsynelatende nærmest den kyborgiske selvforståelsen som Haraway ønsket at kvinner skulle utvikle.

Men Sofoulis nevner også en motsatt holdning, det å se på datamaskinen som et simpelt verktøy. Kvinner og jenter som inntar denne holdningen, mener Sofoulis, reagerer ikke bare med en romantisk avvisning av teknologiens kulturelle og sosiale implikasjoner, men utviser en ironisk og kritisk distanse til målene og verdiene disse maskinene er ment å tjene. Disse kvinnene har et ambivalent forhold til teknologien (ibid.: 4). Hun siterer Bernadette Flynn som har undersøkt kvinners utforskning av teknologisk meningsproduksjon: Ambivalence arises from the struggle to avoid technoevangelism, a belief in technological completion and utopic futures, on the one hand, and technophobia and a refusal to deal with the implications of technology on the other (Flynn 1994: 11). Denne holdningen avviser altså Haraways definisjon av teknologi som en del av dagens sosiale relasjoner, og forsøker å redusere teknologien til et verktøy. Samtidig, understreker Sofoulis, kan denne holdningen være fruktbar for å tilegne seg teknologien på en kreativ måte. Kreativ i den forstand at mange kvinner bruker dem til formål, prosjekter og i betydninger de ikke var laget for (Sofoulis, 1995:4).

Selv om denne holdningen bare kan være et forbigående produktivt forhold til teknologiens mangfoldige utfordringer, betegner dette en posisjonering lignende den Haraway krever hvis kvinner ønsker å bruke kyborg-figuren som en produktiv identifikasjonsfigur: å kunne se et fenomen fra begge perspektivene samtidig, i dette tilfellet å være kritisk både mot teknofobia og "teknoevangelisme." Mange kvinnelige kunstnere bruker datamaskinens potensiale på en annen måte enn den den var skapt til og overskrider på sin måte skillet mellom organisme og teknologi. De skaper nye meningsinnhold. Den kalde, sterile teknologien brukes til å snakke om kroppslighet, det indre og erotikk (ibid.). Sofoulis trekker fram kunstneren Linda Dement, som bruker datamaskinen til sitt prosjekt Typhoid Mary. Her forteller kunstneren om vanvidd, sex, sykdom og vold med tekst og bilder i en til tider grusom anatomisk collage (ibid.:5). Denne formen for produktivt "misbruk" av teknologi er igjen stimulerende for å diskutere kvinnelig selvforståelse i forhold til teknologi. Sofoulis beskriver som eksempel forarbeidet til en lignende collage laget av Linda Dement; prosjektet med tittelen Cyberflesh Girlmonster, som trengte et stort antall fotografier av kvinnelige kroppsdeler:

These body parts were scanned in to the computer during Artist's Week at the 1994 Adelaide Festival, where women enthusiastically 'donated' partial images of themselves to Linda Dement's project, perversely enjoying the fetishistic fragmentation of women's bodies common in media as it was pushed to absurd extremes. (ibid.:5)

Denne overdrevne framvisning av kvinnekroppen minner om et annet av Haraways mål med sin kyborg-figur: å skape en ironisk politisk myte. De nevnte kunsteriske eksempler innebærer ikke et politisk utsagn, men kan inspirere til tolkning. Som en ressurs for feministisk teori er informasjonsteknologiens kunstlandskap idag et produktivt utgangspunkt for å diskutere teknologibevisst selvforståelse og politisk kritikk.

Konklusjon

Kvinner som ønsker å bruke kyborgen som en kreativ identifikasjonsfigur for å engasjere seg i å forandre forholdet mellom kvinner og teknologi, står idag stort sett foran to problemer. For det ene er kyborgens historiske framvekst knyttet til kybernetikkens syn på mennesket som et kontroller- og kodbart system. For det andre er kvinner i dag involvert i teknologiens sosiale strukturer uten at deres påvirkning av disse er blitt tilstrekkelig synliggjort av feministisk teknologikritikk. For å kunne bruke kyborgen til å si noe nytt om kvinner og teknologi, må en både være kritisk mot et deterministisk syn på teknologi, teknologien som et undertrykkende, kontrollerende verktøy styrt av et mannsdominert samfunn, og mot et forherligende blikk på moderne teknologi som et automatisk frigjørende instrument, fritt for ideologiske elementer.

Donna Haraways kyborg-utopi om en ny kvinnelig selvforståelse åpnet et stort terreng av tolkningsmuligheter. En kan kritisere at hennes utopi blir for åpen, at det er vanskelig å gjenkjenne noen former for kvinnelig selvforståelse i hennes kyborg som overskrider skillene mellom natur og kultur, organisme og teknologi, kvinne og mann. Samtidig fjerner Haraway derimot aldri blikket fra den virkeligheten som omgir oss. Hun viser til at moderne informasjons- og genteknologi produserer nye begrep som gjør det vanskelig å fortsette å analysere kvinner som biologisk, sosialt og kulturelt posisjonert. Istedenfor oppfordrer Haraway kvinner til å analysere og bidra til denne meningsproduksjonen de nye teknologisk-sosiale strukturer fører med seg.

Denne analysen er påbegynt, og finner sitt mest kreative uttrykk i kvinners engasjement i teknologi til å produsere en kunstnerisk selvforståelse. Hvor kvinnelige kunstnere bruker datamaskinen, kan vi finne det dobbeltblikket på kyborgen som fakta og fiksjon. Her tjener teknologien til å utvikle en kreativ selvforståelse, og skillene mellom natur og kultur, organisme og teknologi, kvinne og mann blir mindre tydelige. Et nytt menneskebilde derimot, løsrevet fra essensialistiske krav om å være et helt og kjønnet subjekt, produseres av kvinnene ved hjelp av den eldste, meningsskapende teknologien: det skrevne ordet. I feministisk science fiction- litteratur brukes kyborgen til å tegne inspirerende fiksjoner rundt vår sosiale og kroppslige virkelighet. Donna Haraway har allerede tatt disse fiksjonene i bruk. Hun lot seg inspirere av forfatteren Marge Piercy:

Influenced by Piercy, I used the cyborg as a blasphemous antiracist feminist figure useful for science studies, analyses and feminist theory alike (Haraway 1985). Piercy developed her thinking about the cyborg as lover, friend, object, subject, weapon, and golem in He, She and It (1991)...(Haraway, 1997).

Kyborgen i feministisk science fiction-litteratur assosieres med forhenværende motstridende attributter og verdier. Den konstruerer ikke bare et nytt forhold mellom kvinnen og teknologi, men også mellom kvinnen og mannen. Kyborgen og kvinnen som elskende - et umulig forhold?

Fotnoter

(0) Min forståelse av en kreativ selvforståelse er delvis basert på Karin Widerbergs oppfatning om en annen kvinnelig subjektivitet. Hun karaktereriserer kvinner som kommer inn på menns arenaer og forventer likestilling ved at de fornemmer å "ikke kjenne seg hjemme verken i det en posisjoneres til (Kvinne), eller i alternativet (Mann), men i stedet leter etter og ville være en "annen" annen eller en annen på en "annen måte"..." (Widerberg, 1995, s.158).

(1) Keith Grint og Steve Woolgar diskuterer forskjellige tilnærmelser til teknologien ved å bruke atombomben som eksempel (Grint, Woolgar, 1995, s. 55-6). Deres sammenligning går ut på at tradisjonelt sett er atombomben en politisk artifakt, mens feminisme, spesielt "eco-feminism", ser på den som essensielt maskulin.

(2) For det greske ordet for "styrmann" se artikkelen av Norbert Wiener CYBERNETICS or Control and Communication in the Animal and the Machine, MIT Press 1948, 1961.

http://www.lnb.cnrs-mrs.fr/~tnetter/wiener.html

(3)Min forståelse av "kvinne"-begrepet som biologisk, sosialt og kulturelt posisjonert baseres på en modifisert bruk av Joan Scotts gender begrep som analytisk kategori i historiske analyser. Hun ser på kjønn som en prosess. Denne prosessen konstituerer sosiale og kulturelle relasjoner mellom menn og kvinner. Hun baserer sin forståelse på den biologiske forskjellen mellom kjønnene. Jeg ønsker derimot å se den biologiske forskjellen som del av denne prosessen. Moderne reproduksjons- og genteknologi viser at også den biologiske forskjellen mellom menn og kvinner er historisk foranderlig.

(4)Allucquere Rosanne Stone (Sandy Stone) er assisterende professor og direktør for Interactive Multimedia Laboratory (ACTlab) ved Universitetet i Texas, Austin. I hennes siste bok The War of Desire and Technology at the Close of the Mechanical Age (Cambridge, Massachusetts: The MIT Press, 1995), undersøker hun hvordan moderne teknologi utfordrer våre forestillinger om kjønn.

Sherry Turkle er professor i vitenskapssosiologi ved Massachusetts Teknologiske Institutt og utdannet klinisk psykolog. I hennes nyeste bok Life on the Screen: Identity the Age of the Internet (New York: Simon & Schuster, 1995), kombinerer hun kulturelle analyser av kvinners og menns bruk av datamaskiner med psykoanalyse og moderne kunnskap om datamaskiner og kommunikasjon.

Donna Haraway er førsteamanuensis i vitenskapshistorie ved Universitetet i California, Santa Cruz. Hun underviser i naturvitenskap (science studies), feministisk teori og kvinnestudier.

Sadie Plant er amanuensis ved Institutt for kulturelle studier ved Universitetet i Birmingham. Hun er interessert i problemene rundt narkotika, kybernetikk, "cyberfeminism" og kunstig intelligens.

(5) Dagny Stuedahl er stipendiat ved Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo og arbeider for tiden med en undersøkelse av kvinnelige informatikk-studenters forhold til deres studiefag. Uttrykket "gutteromkompetanse" ble diskutert av Stuedahl under et foredrag om Jenter og IT ved Senter for Kvinneforskning, Universitetet i Oslo, mars 1997.

(6) Zoe Sofoulis er førsteamanuensis ved Department of Media and Cultural Studies ved Universitetet i Western Sydney Nepean, hvor hun underviser i teknologi, kultur og feminisme. Hun er interessert i de ubevisste og erotiske dimensjonene av høyteknologisk kultur og har publisert en bok om kjønn og irrasjonalitet i datamaskinkulturen: Whose Second Self? (Deakin, 1993).

(7) "Techno-geek" er egentlig en tautologi, her nok brukt for å understreke poenget. Geek er en type usosialt, mannlig vesen som har det Stuedahl kaller for "gutteromkompetanse", men som utviser lite sosiale kvaliteter og unngår kontakter med det andre kjønn. Ofte misvisende kalt for "nerd", en mye eldre betegnelse på en usosial type mann, før ofte brukt i forbindelse med science fiction-interesserte.

Litteraturliste

Braidotti, R. 1994.Nomadic Subjects: Embodiment and Sexual Difference in Contemporary Feminist Theory. New York: Columbia University Press.

-1996. Cyberfeminism with a difference. http://www.let.ruu.nl/womens_studies/rosi/braidot1.htm

Cronberg, T. 1990. Det intelligenta hemmet: Kampen om vardagslivets teknologisering. I Pose og Sekk. Oslo: Emilia Press A/S, 131-145.

Feenberg, A.1995. Alternative Modernity: The Technical Turn in Philosophy and Social Theory. Los Angeles: Univ. of California Press.

Flynn, B. 1994. Woman-machine relationships: Investigating the body within cyberculture: Jill Julius Matthews & Elizabeth Jacka (red.): Body~Image: special issue of Media Information Australia 72 (May), 11-19.

Gearhardt, S.M. 1979. The Wanderground. London: The Women's Press.

-1983. An End to Technology: A Modest Proposal: Rothschild, J. (red.) Machina Ex Dea: Feminist Perspectives on Technology. New York: Pergamon.

Gedalof, I. 1996. Can Nomads Learn to Count to Four?: Rosi Braidotti and the Space for Difference in Feminist Theory: Women: a cultural review Vol. 7.No.2. Oxford: Oxford University Press.

Gordon, R. 1983. The computerization of daily life, the sexual division of labour and the homework economy. Silicon Valley Workshop conference, University of California at Santa Cruz.

Gray, C.H. 1995. The Cyborg Handbook. New York: Routledge.

Griffin, S. 1984. Woman and Nature: The Roaring Inside Her. London: The Women's Press.

Grint, K. & Woolgar, S. 1995. On Some Failures of Nerve in Constructivist and Feminist Analyses of Technology: Grint, K.& Gill, R.(red.): The Gender-Technology Relation: Contemporary Theory and Research. London: Taylor & Francis, 48-75.

Halsaa, B. 1990. Underveis mot en ny kvinnebevissthet: I Pose og Sekk. Oslo: Emilia Press A/S, 27-55.

Haraway, D. J. 1991. Simians, Cyborgs and Women: The Reinvention of Nature. London: Free Association Books.

-1997. Modest_Witness@Second_Millenium: FemaleMan_Meets_OncoMouse: Feminism and Technoscience. New York: Routledge.

Hellum, A. 1990. Vi er våre kropper, vi er våre egg: I Pose og Sekk. Oslo: Emilia Press A/S, 93-104.

Hildenbrand, S. 1995. Electronic Graffiti or Scholar's Tool? A Critical Evaluation of Selected Women's List on Internet: Moseley, E. S. (red.): Women, Information and the Future. Radcliffe College, Fort Atkinson, Wisconsin: Highsmith Press.

Håpnes, T. og Sørensen, K.H. 1995. Competition and Collaboration in Male Shaping of Computing: A Study of a Norwegian Hacker Culture: Grint, K.& Gill, R.(red.): The Gender-Technology Relation: Contemporary Theory and Research. London: Taylor & Francis, 174-191.

Irigaray, L. 1995. Frågan om den Andre (oversett. Christina Angelfors): Rapport fra Avslutningskonferanse for Forskningprogram for Grunnleggende Humanistisk Kvinneforskning 9.-10. Mai 1994: Konstituering av Kjønn fra Antikken til Moderne Tid. Oslo: Norges Forskningsråd, 41-51.

MacKinnon, C. 1987. Feminism Unmodified: Discourses on Life and Law. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Mies, S. & Shiva, V. 1993. Introduction: Ecofeminism and Reductionism and Regeneration: A Crisis in Science: Mies, S. & Shiva, V. (red.): Ecofeminism. Zed Books, 13-35.

Ortner, S.B. 1974. Is female to male as nature is to culture? Rosaldo, M. & Lamphere, L. (red.): Woman, Culture and Society. Stanford: Stanford University Press, 67-87.

Piercy, M. 1991. He, She and It..New York: Knopf.

Poster, M. 1995. The Second Media Age. Cambridge, MA: Polity Press.

Rasmussen, T. & Søby, M. 1996. Kulturens digitale felt. Oslo:Aventura.

Rich, A. 1977. Of Woman Born. London: Sage.

Rosaldo, M. 1974. A Theoretical Overview: Rosaldo, M. & Lamphere, L. (red.): Woman, Culture and Society. Stanford: Stanford University Press, 17-24.

Scott, J. 1991. Gender. A useful category for analysis: American Historical Review, vol. 91, nr.5.

Shade, L.R. 1992. Feminist Perspectives on Technology: An Introduction. McGill University: http://www.facl.mcgill.ca/burnett/rburnett/shade.html

Sofoulis, Z. 1995. Cyberfeminism: The world, the flesh and the woman-machine relationship. University of Western Sydney: http://www.woodvale.wa.edu.au/acec95_papers/volume1/sofouli.html

Stone, A. S. 1995. The War of Desire and Technology at the Close of the Mechanical Age. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press.

Søby, M. 1996. Kyborgeren - mennesket som protesegud. Foredrag, Nordisk Sommeruniversitet, Tromøya, 30.juli, 1996. http://www.media.uio.no/prosjekt/medieped/NSU1.html

Turkle, S. 1995. Life on the Screen: identity in the age of the internet. New York: Simon & Schuster.

Wajcman, J. 1991. Feminism Confronts Technology. Cambridge: Polity.

Widerberg, K. 1995. Kunnskapens Kjønn. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS.