RETTEN TIL SELVBESTEMT DØD

Copyright Thomas Gramstad

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.5 License.

Nyliberalen nr. 5 1996


Mange dør for sent, og noen dør for tidlig.
Ennå lyder denne lære fremmed: "Dø i rett tid!"
Dø i rett tid: det er Zarathustras lære.
Men den som aldri forstod å leve i rette tid,
hvordan skulle han forstå å dø i rette tid?

- Nietzsche


Torvald i Et Dukkehjem undertrykker Nora på en smilende, faderlig, beskyttende, ikke-voldelig og allestedsnærværende måte. Han latterliggjør hennes oppfatninger, ignorerer hennes følelser, overkjører hennes valg og undergraver det i henne som bare kan vokse ved at hun gjør sine egne valg. Til gjengjeld dekker han hennes fysiske behov, betaler regningene, og holder henne mest mulig unna den store vanskelige verden.

Torvald er med andre ord en ekte omsorgsfascist.

Men sett at Torvald istedet hadde sagt: "Jeg innser at du må forlate meg, Nora. Du må forlate meg for din egen skyld, og kanskje også for min. Kanskje kan vi aldri finne tilbake til hverandre igjen. Men du må forlate meg fordi det jeg gjør krenker og skader deg."

Da hadde Torvald vist ekte reell omsorg.

DEN KLAMME OMSORG

Reell omsorg søker å bevare den andres verdighet og frihet, innenfor det muliges grenser. Klam omsorg, eller omsorgsfascisme, kveler den andre, og er motivert av egen frykt, av maktbehov eller av andre irrasjonelle impulser.

Det er dette skillet som blir borte i dødshjelp-debatten. Det er skremmende å se hvordan torvaldene boltrer seg i sosialdemokratiets irrganger.

DEN GRUNNLEGGENDE RESPEKT FOR DEN ANDRE

I skjæringspunktet mellom etikk og politikk finnes det ett grunnleggende spørsmål: Respekterer du andre mennesker så høyt at du lar dem være et mål i og for seg selv og ikke lar noe - selv din egen dødsfrykt - ødelegge deres egne valg og deres rett til selvbestemmelse?

Hvis du svarer ja på dette spørsmålet er du individualist, og kanskje humanist. Hvis du svarer nei, har du tillatt deg selv å bli fascistisk.

Det som gjør oss til den vi er er det i oss som velger vårt fokus, våre vurderinger, verdier og handlinger. Når denne delen av oss fornektes og hindres i å komme til uttrykk blir vi krenket i vår grunnleggende identitet, og, på litt lengre sikt, ødelagt som mennesker.

Alle vet dette på et eller annet nivå, mer eller mindre bevisst (kanskje med unntak av psykopater). Det er derfor alle samfunnets torvalder trenger lag på lag med rasjonaliseringer for sine menneskefiendtlige handlinger.

Vanlige rasjonaliseringer er f.eks. det er din plikt (som Torvald definerer for deg), og det er til ditt eget beste (Torvald vet hva som er best for deg, det gjør ikke du stakkars, så derfor må Torvald bestemme for deg).

"LIVET ER HELLIG" SOM LIVSFIENDTLIGHET

Men den aller vanligste rasjonaliseringen er: livet er hellig.

Tilsynelatende er dette edelt og menneskekjærlig. For hvordan kan det være galt å si at liv er mer verdifullt enn alt annet? Men virkeligheten er en ganske annen.

Det som gjør livet verdifullt - det som idet hele tatt gjør verdier mulig - er et autonomt og handlende subjekt, et jeg. Uten subjektet finnes det ingen verdier, kun en organisme, en biokjemisk robot. Å si at biologisk eksistens er hellig er å fornekte subjektets realitet og dets rolle som alle verdiers kilde og hjemsted.

Med dette dogmet, livet er hellig, kan man overkjøre og krenke enkeltindivider og deres rett til selvbestemmelse på enhver tenkelig måte, og man kan til og med gjøre det med tilsynelatende god samvittighet, på en selvgod, besteborgerlig måte. Grunnen til det er at dogmet snur tingene på hodet. Det er det personlige liv som gjør at biologisk eksistens har verdi, ikke omvendt slik dogmet hevder. "Liv" har ingen egenverdi. Verdi er et forhold mellom et bevisst subjekt og dets omgivelser.

Hvis vi ønsker å bruke betegnelsen "hellig" om noe, la det være det individuelle autonome subjekt og dets eksistensielle betingelse: frihet eller selvbestemmelse.

Sagt på en annen måte: det er jeget som er hellig, ikke min biologiske eksistens. Ikke kroppen min, men min suverenitet over den, er det helliges hjemsted. Å si at livet er hellig er en måte å si at mitt liv ikke er hellig på. Derfor er dette dogmet en nihilistisk blasfemi mot og krenkelse av menneskets natur, av kjernen i eller identiteten og verdigheten til alle mennesker, fordi det er et forsøk på å frata deg din autonomi, din selvbestemmelse over ditt eget liv, som er det som gir ditt liv verdi og verdighet.

Omsorgsfascismen er farligere enn satandyrking, ny-nazisme og Hussein til sammen - fordi den er skjult, og fordi det ser ut til at den vil ramme oss alle, etterhvert som vi blir gamle eller syke. Om vi gravde litt under overflaten på omsorgsfascismen kunne vi nok finne litt av hvert. En ting vi helt sikkert ville finne, er omsorgsfascistens frykt for sin egen død. Døden er vår kulturs store tabu.

RETTEN TIL LIV ER OGSÅ RETTEN TIL Å DØ

Du har rett til å bestemme over ditt eget liv fordi du er et menneske, en skapning som har denne muligheten innebygget. Derfor har du også moralsk rett til å bestemme over din egen død. Du behøver ikke å være i stor smerte for å ha rett til å begå selvmord. Du behøver ikke engang være syk. Det er tilstrekkelig at du er ved dine fulle fem og at du har et vedvarende ønske om selvmord.

Hvorvidt det er klokt eller gunstig eller riktig å begå selvmord er et helt annet spørsmål. Poenget er at du har rett til det fordi en slik avgjørelse ligger, og skal ligge, hos deg.

Selvmord vil som regel være et destruktivt og dårlig valg. Kun i helt ekstreme situasjoner vil det kunne være den beste eller eneste løsning - f.eks. når du står overfor tortur, eller om du har blitt fysisk lemlestet på en ødeleggende og permanent måte, eller om du blir uhelbredelig syk (f.eks. senil), eller er døende, eller i lignende katastrofe-situasjoner. Men kanskje også om du blir mett av dage og føler at du har gjort det du skulle gjøre i livet.

Det kan være på sin plass å trekke frem Christiania-bohemenes gamle motto: "Hvert individuelle liv er et kunstverk, og det er kunstneren som avgjør når kunstverket er ferdig." Der var selvmord nærmest en del av omgangsformen eller tingenes orden, kan det se ut som. Der gikk man kanskje en smule lenger enn folk flest vil føle det naturlig. Men retten til det må anerkjennes. Retten til livet ditt har du hele tiden - inkludert retten til å avslutte det.

Hvis andre mennesker trekkes aktivt inn i selvmordshandlingen, må denne finne sted på en slik måte at det er klart at det ikke dreier seg om mord. Jeg foretrekker betegnelsen assistert selvmord (fremfor dødshjelp, barmhjertighetsdrap osv.) fordi denne betegnelsen fokuserer på hovedpersonen, og dermed understreker hovedpersonens rett til å velge.

Selvfølgelig har også de assisterende personene rett til å velge om de vil delta i handlingen eller ikke. Dette er ikke til hinder for å kunne opprette bestemte stillinger, f.eks. på sykehus, der det inngår i stillingsinstruksen å assistere ved selvmord, og at aksept av dette er en betingelse for å kunne tiltre stillingen.

AKTIV OG PASSIV DØDSHJELP SOM ETISK LIKEVERDIGE

Forøvrig er det ingen prinsipiell forskjell på passiv og aktiv dødshjelp, kun en gradsforskjell i graden av medvirkning. Dersom det i utgangspunktet alltid er moralsk kriminelt å begå selvmord, er det også moralsk kriminelt å hjelpe til, uansett grad av medvirkning.

Men dersom det er slik at enhver har moralsk rett til å begå selvmord - og slik er det - så spiller graden av medvirkning ikke noen rolle for den moralske vurderingen av det å medvirke da heller. Men det må følges en prosedyre som gjør det klart at det ikke var mord, slik som f.eks. den nederlandske modellen for dødshjelp-praksis.

Dersom vi ønsker å bekjempe selvmordsfrekvensene, må vi angripe de ideologiene og forholdene i samfunnet som stimulerer til selvmord. (Dette inkluderer f.eks. ideologier som sier at individet er av underordnet verdi, og ideologier som sier at det finnes en hinsidig tilværelse som er så mye bedre enn denne.) Å kriminalisere selvmord er å begynne i feil ende, og medfører bare at samfunnet blir mer fascistisk.

Formodentlig er det få mennesker i Norge som mener at Torvalds holdninger og handlinger er sunne og riktige. Hvordan kan de da godta - og til og med forsvare - en omsorgsfascisme som rammer personer som er mye svakere og mer hjelpeløse enn Nora, nemlig døende og uhelbredelig syke?

DET ULEVDES DØDSHJELPERE

Den klamme omsorgen, Torvalds omsorg, kan oppfattes som sin egen form for dødshjelp - en dødshjelp som består i å gjøre den andre ulevd, å kvele det ufødte liv som skapes og leves av et menneske når det gjør sine egne valg, vokser gjennom sine egne erfaringer. En ufrivillig maktmisbrukende dødshjelp som kveler ens egne valg ens personlig identitet, og dermed forvitrer grunnlaget for livsutfoldelse. Torvald er det ulevdes dødshjelper; den selvoppnevnte banemann for Noras autonomi og verdighet.

I Norge prøver vi altså - de fleste av oss - å tvinge hverandre til å leve lengst mulig, ved å plassere hverandre på institusjoner hvis oppgave det er å holde enhver form for biologisk aktivitet i gang så lenge som mulig. Og vi tiltar oss den grenseløse frekkhet å kalle oss humanister og menneskekjærlige av denne grunn, selv om det vi gjør er en uhyrlig krenkelse av den andre, av stakkaren vi svinebinder til livet, og det er ikke annet enn vår egen frykt, frykten for vårt eget ulevde og dermed vår egen død, som driver oss.

Jeg har prøvd å forestille meg noe mer skremmende enn det å være gammel og svak og bli tvangsinnlagt på en institusjon mens jeg merker at åndsevnene såvel som kroppen råtner opp innenfra. Jeg har ikke lykkes.

Hva om jeg fikk uhelbredelig kreft? Hva om jeg ble uskyldig dømt til døden for en bestialsk forbrytelse jeg ikke hadde begått? Hva om jeg ble knivstukket eller skutt på gaten, og døde i store smerter? Men ingen av disse tingene virker så skremmende som å bli tvunget til å gjennomleve en levende forråtnelse. Forskjellen er at det disse andre tingene gjør, er å forkorte min tid, men de lar meg dø som den jeg er. De ødelegger ikke min personlige identitet som menneske gjennom en langsom nedbrytning av alt det som gjør meg til meg.

Jeg sier ikke at noen skal dø mot sin vilje. La dem som vil klamre seg til livet for enhver pris få all den hjelp de måtte ønske og trenge til det formålet. Det jeg sier er: La oss andre - vi som har det minste snev av stolthet og verdighet i kroppen - få lov til å dø når vi finner oss ferdige med livet. Ta ikke fra meg min rett til en verdig avslutning; ta ikke fra meg retten til å bli husket som det levende menneske jeg har vært, og ikke som en råtnende zombie; hold deres klamme dødsfrykt borte fra min avgang! Vær dødshjelper for min kropp, ikke for min ånd og sjel!

Det er de ulevde, de som frykter livet, som frykter døden. Alle andre vet at døden er en del av livet, og at det vil komme en tid som er den rette tid for å dø. Og kanskje livet hadde vært mindre verdifullt om det ikke hadde vært slik.


Dette dokumentets adresse:
http://folk.uio.no/thomas/fri/assistert-selvmord.html

Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no


Support the Blue Ribbon Campaign for Free Speech! Best Viewed With Any Browser Valid XHTML 1.0! Frames Free! Ribbon Campaign Created with GNU Emacs www.linux.org - a GNU and better computer for you