HVEM SKAL EIE FORMATENE?

© Thomas Gramstad 2001
Dette dokumentet er tilgjengelig under GNU Free Documentation License.

Trykket i LINUXmagasinet nr. 4 2001

HVA ER ÅPNE OG LUKKEDE DOKUMENTFORMATER?

Et åpent dokumentformat innebærer at formatet er åpent og kjent og kan brukes av alle, dvs. det finnes ingen formateier som har eksklusive eiendomsrettigheter til formatet og som kan begrense eller styre andres bruk av det. Papir er et godt eksempel. Alfabetet er et annet. Det er ikke åpne formater som trenger noen forklaring, men lukkede eller proprietære formater.

Lukkede, proprietære medieformater har en hemmelig struktur og en formateier som kan utelukke og forby andre å bruke formatet ved hjelp av tekniske sperrer eller politisk makt/lovforbud. De er en historisk nyhet som lovverket ikke har noe forhold til og ingen regulering av. De er en trussel mot både ytringsfrihet og demokratisk tilgang til informasjon (offentlighet), fordi formateieren får altfor stor makt i forhold til skaperen av verk, kunden/brukeren og almenheten.

HVIS PAPIR OG ALFABETETET HADDE VÆRT PROPRIETÆRE...

Tenk om papir hadde vært et proprietært, lukket format. Da kunne papirformateieren ha gjort det umulig eller forbudt å skrive på papiret med andre penner enn de han eller hun godkjenner, evt. selv selger eller leier ut til overpris. Eller papirformateieren kunne ha gjort det forbudt å bruke A4-formatet uten at brukerne har betalt dyre lisenser for hver side. Ja, papirformateieren kunne faktisk ha hindret hvem som helst i å skrive eller lese, og kunne også ha slettet eller gjort utilgjengelig tidligere skrifter ved å gjøre endringer i papirformatet.

Dette eksemplet viser at det å eie et medieformat er noe helt annet enn det å eie et verk (det er det siste som har med opphavsrett og lover om åndsverk å gjøre). Et fritt og demokratisk samfunn krever at dokument- og medieformatene må være basert på åpne standarder, dvs. åpne for innsyn og tilgjengelige for bruk av alle (slik for eksempel papir er). Folk kan tjene penger på å produsere papir, eller verk på papir, uten at noen eier papirformatet. Hver enkelt og hele samfunnet er best tjent med at ingen (eller rettere sagt: alle) eier papirformatet - altså at ingen kan hindre andre i å produsere eller bruke papir. Slik er det med alle dokument- og medieformater.

Et lignende eksempel kunne lages med alfabetet - hvis alfabetet var et lukket, proprietært format, eid av det store multinasjonale selskapet Alphasoft, så ville hver enkelt måtte betale lisenser til Alphasoft for å få lov til å skrive eller snakke. Alphasoft kunne hatt en lisens for hver bokstav, og lisensen kunne gjelde f.eks. for 100 gangers bruk av bokstaven før den måtte fornyes. Mislighold av lisensbetingelsene innebærer tap av retten til å bruke alfabetet og dermed forbud mot å snakke og skrive.

DU OG JEG OG ALLE SOM FORMATEIERE

Eksklusive formatrettigheter (lukkede, proprietære formater) bør være forbudt for alle formater som skal brukes til utveksling av dokumenter. Lukkede, proprietære formater er i realiteten et forbud mot brukeradgang. Slike forbud bør forbys!

Jeg er med andre ord for et lovverk som sier at ethvert utvekslingsformat skal være åpent og tilgjengelig for alle og enhver. Dette kan formuleres på to måter, avhengig av hvor man befinner seg langs det politiske sprektrum:
Den liberale venstresiden: dokumentformater er felles eiendom som tilhører alle og enhver, og skal derfor være åpne slik at alle har lik adgang.
Den liberale høyresiden: dokumentformater er naturgitt kognitiv eiendom som tilhører hver enkelt i kraft av å være et fornuftsvesen med en viss natur og skal derfor være åpne slik at den enkelte har full suverenitet over seg selv og kan utøve sine rettigheter uhindret.


Dette dokumentets adresse:
http://folk.uio.no/thomas/fri/hvem-eier-formatet.html

Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no

Created with GNU Emacs Best Viewed With Any Browser