KORTSPILLET GUD

© Thomas Gramstad

Nyliberalen nr. 4 1995

Man tager en kortstokk. Det velges en spill-leder; denne har tittelen Gud. Spill-lederen deler ut kort til de andre spillerne. Den som forstår eller gjetter mønsteret som kortene deles ut etter, kan kalle seg profet og forkynne Guds vilje, dvs. spå hvilket mønster Gud deler ut etter. Gud deler ut poeng for riktige profetier. Ved uenighet mellom Gud og en profet, er det Gud som har rett. Da er profeten ute av spillet. Gud kan forandre mønster og poengskala når Han eller Hun eller Det vil. Vinner av spillet er den som får flest poeng eller som varer lengst eller som på annen måte utpekes av Gud som vinner(e) av spillet. (Dersom Gud finner å ville utpeke noen vinner.)

Kortspillet Gud er en storartet spøk. I mine øyne er det også noe langt mer: et genialt bilde på hvordan det er å leve med Gud som grunnpremiss - hvordan all viten blir usikker fordi Guds vilje kan forandre alle ting og alle egenskaper når som helst og hvor som helst, på en hvilken som helst måte. Gudsbegrepet visker ut to forskjeller som er fundamentale å vite om for mennesker: forskjellen mellom sant og usant, og forskjellen mellom rett og galt. Å gjøre påståtte åpenbaringer av Guds vilje til grunnlaget for å avgjøre hva som er sant og usant og for hva som er rett og galt, er å gjøre mennesket epistemologisk og etisk inkompetent - å frata det evnen og muligheten til å avgjøre spørsmål om sannhet/usannhet og rett/galt på den eneste måten disse kan avgjøres på: ved kombinasjonen av observasjon (sansning) og gjennomtenkning (fornuftsmessig analyse).

The Cards of Cthulhu

En allmektig Gud kan endre hva som helst med Sin vilje; forandre gjenstander som Den vil, og moralske forhold som Den vil; å tro på en allmektig Gud innebærer derfor å benekte at ting har en identitet. Å benekte at ting har en identitet er å frata seg selv muligheten for å kunne skille mellom sant/usant og rett/galt. Guds vilje er uransakelig og mennesker skal ikke dømme om den - eller dømme den.

TRO OG VITEN

Dette viser forholdet mellom tro og viten, et forhold som er som forholdet mellom cyanid og blodomløp. Å tro i religiøs forstand er å holde noe for sant uten å ha noen erfaringsbaserte eller logisk gyldige grunner for det - gjerne på tross av slike grunner. Tro undergraver derfor et menneskes mulighet for og evne til å kunne bruke og stole på sin egen dømmekraft - sin egen evne til å finne ut hva som er sant eller rett, og til å fatte selvstendige avgjørelser og handle på grunnlag av disse - fordi det man tenker eller sanser da er irrelevant både for å avgjøre sannhetsverdien av noe og for å avgjøre om noe er rett eller galt; dette overlates til Guds vilje.

Og Guds vilje, det er viljen og autoriteten til dem som har vunnet maktkampen om å kunne kalle seg Guds tjenere. Disse vil så produsere en ideologi og dogmatikk som har som formål å begrunne og opprettholde deres egen maktposisjon, samt eksistensen av nødvendige institusjoner til dette formål.

Tro gjør det umulig for mennesker å bli enige seg i mellom ved diskusjon og overtalelse; det finnes ikke noe rasjonelt, sansbart og felles grunnlag å kommunisere ut fra. Uenighet kan dermed kun "løses" ved at den ene må underkaste seg den andres tro og åpenbaringer (dvs. vedkommendes vilkårlige innfall eller impulser). Det er ikke tilfeldig at kristendommens historie er et sammenhengende blodbad. Det skyldes ikke tilfeldig ondskap hos enkelte kristne ledere - det skyldes at tvang og maktmisbruk hører naturlig sammen med fenomenet religiøs tro. Religiøs tro godtar ikke uenighet og annerledeshet, samtidig som muligheten for rasjonell diskusjon og overtalelse har blitt utelukket.

FRIHET OG FORNUFT

Fornuften derimot, vinner anerkjennelse ved overtalelse, dvs. ved frivillig tilslutning basert på en personlig vurdering av fakta og argumentasjon; dette betyr at fornuft medfører og forutsetter frihet. Å bruke fornuften er den eneste metode for objektiv kommunikasjon og forståelse mellom mennesker, og den innebærer at virkeligheten er en felles referanseramme.

Når noen hevder å ha en overnaturlig form eller metode for kunnskap, kunnskap som ikke er basert på fornuft eller sanseerfaring, blir overtalelse, kommunikasjon eller forståelse umulig. Da er vold eller tvang den eneste måten å "løse" uenighet og konflikter på. Tro medfører og forutsetter derfor vold og tvang for å kunne spre seg; dette er den eneste måten tro kan bli anerkjent som kilde til viten på.

Det motsatte er gjensidig frivillighet i alle mellommenneskelige forhold og avtaler, og dette forutsetter frie og uavhengige mennesker som anerkjenner menneskerettigheter. Dette åpner for at mennesker kan finne sine svar ut fra sine egne tanker, erfaringer og opplevelser, og innebærer dermed et pluralistisk og tolerant samfunn. Et slikt samfunn forutsetter en kultur der begrepsparet fornuft og frihet (i motsetning til paret tro og tvang) står i høysetet.

VIRKELIGHET OG ØNSKETENKNING

Dette fører oss til et grunnleggende skille mellom filosofiske eller livssynsmessige systemer: nemlig skillet mellom de som har eksistens som grunnpremiss og de som har bevissthet som grunnpremiss. Å ha eksistens som grunnpremiss innebærer at universet (alt som finnes) eksisterer uavhengig av bevisstheten - uavhengig av enhver bevissthet - altså at det finnes en objektiv virkelighet som er det den er uavhengig av hva som tenkes eller tros om den.

Eller som Aristoteles formulerte det for to tusen år siden: A er A. Det betyr: En ting er seg selv, og kan ikke være noe annet - den har en spesifikk natur, en identitet. Å være er å være noe; å eksistere er å ha egenskaper. Eller, med Ayn Rands ord: Eksistensen eksisterer. En objektiv virkelighet er en forutsetning for vitenskap, og dermed for kunnskap. Identitet er en forutsetning for viten. Sannhet - overensstemmelse mellom en ytring og dens motstykke i virkeligheten - forutsetter identitet (og en metode for å evaluere den påståtte overensstemmelsen).

Å ha bevissthet som grunnpremiss innebærer at ikke noe har selvstendig eksistens. Alt er produkter av en bevissthet - guddommelig, menneskelig eller noe annet - og alt ville slutte å eksistere hvis denne bevisstheten sluttet å eksistere. Med gudstro er universet ikke bare ukjent, men ukjennelig: det ville i såfall ha blitt styrt av krefter som mennesket hverken ville kunne forstå eller kontrollere. Med mindre man har sunket så dypt at man tror "åpenbaringer" er forståelse, og at å be er å kontrollere.

Det filosofiske aksiomet "eksistensen eksisterer" innebærer at naturen - universet som helhet - ikke kan skapes eller forsvinne; naturen styres ikke av en bevissthet, "naturens natur" er uavhengig av bevisst vilje, den er metafysisk gitt. Eksistens er mer grunnleggende enn bevissthet; bevissthet forutsetter eksistens, ikke omvendt.

Tror du at det ikke finnes noen objektiv virkelighet, at Gud styrer, eller iallfall har skapt det hele og kan forandre alt som Det vil, og at det dermed ikke finnes noe som er objektivt sant eller usant, riktig eller galt, uavhengig av Gud? At det er Guds ukjente og uransakelige vilje som avgjør hva som er sant eller usant, rett eller galt? Da vil du like (eller i hvert fall føle deg hjemme i) kortspillet Gud.

GUD OG PSYKEN

Ofte fremstilles ateister som triste og slemme mennesker som skal ta ønskedrømmene fra folk. Men slik er det ikke. Gud er ingen ønskedrøm, men et mareritt og et maktpolitisk herskeredskap som begrenser og reduserer mennesket. Ateister sier at mennesket er fritt, det har ingen Herre, og kan i frihet bruke sine evner, fornuft og fantasi.

Også det å tro på en gud som ikke er allmektig, men som likevel er noe som står over mennesket - noe som er uoppnåelig for mennesket - er å redusere mennesket. Å sette noe over mennesket som mennesker aldri kan bli eller oppnå, og likevel fremheve dette ikke-menneskelige (eller umenneskelige) som noe edelt eller høyverdig er å degradere mennesket - å redusere det til en ussel stakkar, en ynkelig dott. Gud krymper mennesket, gjennom å fjerne "Det Gode" fra mennesket. Denne fremmedgjøringen av "Det Gode" fra mennesket er i seg selv god nok grunn til å forkaste gudsbegrepet. Ideer om noe som er uoppnåelig for mennesket - dvs. noe som er i strid med menneskets natur - fortjener ikke oppmerksomhet fra noe menneske, og bør rett og slett ignoreres av alle mennesker.

En av de mest smakløse sidene ved Gudsforestillingen er allvitenheten - ideen om Det Store Øyet i Himmelen som ser alt og vet alt. Et videokamera med uendelig god oppløsning som står på 24 timer i døgnet. Gud er privatlivets død. "Jamen, det gjør ikke noe, for Han er jo god!", babler de troende. Men dette gjør jo saken bare enda verre. For en stakkar med tilbøyeligheter til å tro ville det ikke bety annet enn at han ikke ville få lov til å ha god samvittighet en gang, der han fordømmer den Himmelske kikkeren!

Flying Spaghetti Monster Card

Er det ikke merkelig at vi lever i en kultur der det ser ut til å være behov for en egen betegnelse - ateist - for å beskrive en person som mangler en tro på guder? Det er sjelden man hører en person som mangler en tro på troll bli omtalt som "atrollist", eller en person som mangler en tro på Julenissen bli omtalt som "ajulenissist".

Men i et land som fortsatt har statskirke og hvor barn og skoleelever rævkjøres med kristne formålsparagrafer, kommer vi antagelig ikke utenom det å ha behov for et slikt ord. Og da er ateisme det rette ordet. Ateisme - som betyr "uten gud" eller "ikke gudstro" - innebærer altså fravær av gudstro.

Agnostisisme derimot, innebærer fravær av valg - agnostikeren vil ikke ta stilling, og ender opp med å si at kanskje finnes gud, og kanskje ikke, og kanskje finnes troll, og kanskje ikke. For agnostisismen har en hvilken som helst fantasi samme sannhets-status som det å ikke fantasere, og kanskje Julenissen finnes utenfor "erkjennelsens grenser". Agnostisisme er intellektuell feighet, uttrykt gjennom fraværet av et eksistensielt valg. Fravær av valg er fravær av identitet, siden vi er selvskapte vesener i den forstand at, og i den grad, vi er summen av våre valg. De som velger å kalle seg agnostikere påstår ofte at de er "åpne og tolerante", mens ateister ikke er det. Imidlertid kan agnostikere lett bli både dogmatiske og militante: "JEG vet ikke, og DU vet ikke heller!"

Siden det er lett å påpeke at det finnes overhodet ingen bevis eller indisier for Guds eksistens, og at begrepet Gud dermed er logisk ugyldig og empirisk ubegrunnet, er det rimelig enkelt å komme til en konklusjon om gudsbegrepets sannhetsverdi og etiske holdbarhet. "Gud" er en rømling fra historiens søppelhaug, en flytende intethet av svovel og selvfornektelse.

Av og til, i cocktailparties og andre steder, får man høre at en gudstro gir sikker viten og ro i sjelen. Da skal man ta frem en kortstokk...


Dette dokumentets adresse:
http://folk.uio.no/thomas/fri/kortspill-gud.html

Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no

Created with GNU Emacs Best Viewed With Any Browser