NAPALM OG BRINGEBÆRSYLTETØY

© Thomas Gramstad

Nyliberalen nr. 4 1995

Olav Erikstad sier i sin artikkel om kristendom og liberalisme i dette nummeret av Nyliberalen at han håper han har bidratt med en del argumenter som leserne sjelden hører fra tradisjonelle kristne. Dessverre - eller heldigvis - er dette ikke tilfelle: samtlige av Erikstads argumenter er så gamle og velkjente at de for lengst har fått innarbeidede egennavn, og de er også for lengst blitt gjendrevet. Dette hindrer imidlertid ikke nye generasjoner kristne i å arve dem fra sine foreldre og bruke dem på nytt - slik sett er jo kristendommen en svært økologisk form for åndelighet, der resirkulering av gammelt tankegods står høyt i kurs.

GUD I HULLENE

Erikstads første påstand er at det er ikke irrasjonelt å tro på Gud, fordi vi ikke har noen garanti for at mennesket kan oppfatte hele virkeligheten. Hans argumenter for dette går ut på å gi eksempler på begreper som beskriver fenomener som ikke er direkte sansbare - begreper som fremkommer gjennom bruk av logikk og matematikk. Dermed finnes det altså deler av virkeligheten som mennesket ikke kan oppfatte, konkluderer han. Denne konklusjonen er feil. Erikstads eksempler viser det stikk motsatte av det han hevder. De viser at mennesket ikke bare er i stand til å oppfatte ting som er direkte sansbare, men også en rekke ting som ikke er direkte sansbare, men som mennesker kan slutte seg til ved bruk av tenkning med utgangspunkt i et visst sansemessig grunnlag.

Her er det verdt å merke seg at alle Erikstads eksempler tar utgangspunkt i noe som er sansbart: effekter av noe, observasjon av uoverensstemmelser med tidligere teorier osv. Dermed refererer de avledete begrepene likevel til noe sansbart til syvende og sist - til forskjell fra gudsbegrepet, som ikke refererer til annet enn den fantaseringen, frykten, avmakten og det umodne trygghetsbehovet som det henter sin næring fra.

Men la oss se på Erikstads metode i første avsnitt av artikkelen. Det han gjør er å argumentere for Guds eksistens ut fra huller i menneskelig viten - vi kan ikke vite alt, derfor kan Gud finnes, utenfor det vi vet. Dette såkalte argumentet kalles ofte for "Gud i hullene". Gud puttes inn der det finnes hull i menneskenes kunnskap. Problemet med dette er selvfølgelig at Gud blir skviset ut etterhvert som hullene fylles igjen. Etterhvert som kunnskapen øker, blir det mindre plass til Gud - derfor er de som argumenterer på denne måten alltid på vikende front. Mens vi andre kan glede oss over menneskelig vekst og fremgang, må de religiøse flykte unna vitenskapens dampveivals og prøve å finne nye hull til guden sin. Akkurat slik som forholdet mellom vitenskap og kristendom har vært opp gjennom mesteparten av historien - og fortsatt bør være - med andre ord.

Det er et annet og dypere problem med Erikstads metode: nemlig det at å påstå at noe er mulig fordi det ikke kan bevises at det er umulig, er feil. Det er ikke "gratis" å være en mulighet - det krever noe. For at noe skal ha status av å være en mulighet, må man kunne peke på indisier som rettferdiggjør å gi det en slik status. Hvis jeg sier at Julenissen bor på planeten Venus om sommeren, så blir ikke dette en mulighet fordi om vi ikke kjenner hele overflaten av Venus. For at dette skulle være en mulighet, måtte jeg si noe slikt som: Det er en mulighet for at Julenissen bor på Venus, fordi romsonden vår fant bremsespor etter sleden hans, og vi har funnet rester av en gammel nedlagt leketøysfabrikk, osv. Med andre ord: å si at noe er en mulighet, er å si at det finnes indisier for det - og indisier er sanseerfaringer kombinert med tenkning. Fravær av indisier betyr at det vi har å gjøre med ikke er en mulighet, men en tilfeldig påstand. Støy. "Gud i hullene" - og ethvert monoteistisk gudsbegrep er en Gud i hullene - er et eksempel på kognitiv støy.

DEN BLINDE EDB-OPERATØR

Erikstads neste argument går ut på at universet kan ikke ha blitt til ved tilfeldigheter, og kan heller ikke ha utviklet seg ved tilfeldigheter. Som eksempel sammenligner han med en datamaskin, som ikke kan ha oppstått ved tilfeldigheter, og som er laget av noen. På samme måte er naturens veldige kompleksitet nødt til å være laget av noen, nemlig Gud, siden den ikke kan ha oppstått tilfeldig. Dette er en klassisk stråmann: det er ingen som påstår at naturen har utviklet seg tilfeldig. Det som påstås - og som har blitt vist på en rekke ulike måter - er at en mekanisme som heter det naturlige utvalg spiller en svært stor rolle i evolusjonen.

Vi må her si noen ord om sannsynlighet og tilfeldigheter. Ta en kortstokk (jeg synes det er noe kjent med den formuleringen...). Trekk 5 kort. La oss si at du trakk kløver 5, hjerter konge, spar 8, ruter knekt og spar 10. Hva var sannsynligheten for at du skulle trekke akkurat disse 5 kortene, og i den rekkefølgen?

Det første kortet var 1 av 52 muligheter, altså 1/52. Det andre kortet var en av 51 muligheter, altså 1/51. For å trekke disse to kortene i den rekkefølgen, er sannsynligheten 1/52 x 1/51, som er lik 0,000377, eller ca. 0,04 %. Med kort nummer 3 må vi gange med 1/50; med nummer 4 1/49; og til slutt 1/48. Da får vi at sannsynligheten for å skulle trekke disse 5 kortene i den rekkefølgen var ca. 1/3-milliardtedel - altså ca. 1 til 3 milliarder. 1 mulighet av 3 milliarder muligheter. Men det er jo umulig! Noe så usannsynlig kan da ikke skje! Du kan ikke ha trukket kortene tilfeldig, det må være Gud som ga deg akkurat disse kortene, ellers kunne du jo umulig ha fått dem! Svaret på dette er at sannsynlighetene før og etterpå er forskjellige. Etter at trekkingen er et faktum, er sannsynligheten 1 (100 %) for at det var de kortene du trakk - fordi det var nettopp det som skjedde.

Du måtte altså trekke en del kort - det måtte skje noen valg - og selv om hvert av valgene har lav sannsynlighet, og en gitt kombinasjon av dem har enda mye lavere sannsynlighet, så er reglene slik at minst en av de mulige kombinasjonene må bli valgt. Og nettopp dette er det mange eksempler på i evolusjonsprosesser. Det du gjorde med kortene, tilsvarer det som det naturlige utvalget gjør med gener - særlig hvis du jukser litt, kikker litt på kortene og prøver å ta de du helst vil ha...

Det naturlige utvalget er ikke en tilfeldig prosess - utvalget er ikke tilfeldig - men de variasjonene i det genetiske materialet som det naturlige utvalget virker på, de er i første instans resultatet av tilfeldige mutasjoner (nye kort til kortstokken lages tilfeldig). Det naturlige utvalget fører til en situasjonsbestemt optimalisering av det genetiske materialet det har å jobbe med - situasjonsbestemt av forholdene der og da. Det naturlige utvalget kan ikke planlegge fremover, sette opp et formål og jobbe målrettet mot det. Det er bare en mekanisme.

Det naturlige utvalget er i seg selv kraftig nok til at det kunne ha vært anvarlig for hele den biologiske utviklingen (og spiller til og med en rolle i den før-biologiske utviklingen) - men i praksis har også andre utviklingsmekanismer gitt bidrag til evolusjonen.

Dette er ikke stedet for å beskrive det naturlige utvalg - men en slik beskrivelse kan du finne i din naturfag-bok for første klasse videregående (eller evt. i biologi-bøkene for 2. og 3. videregående). Så viktig, fundamentalt og lettfattelig er det naturlige utvalget. Erikstads stråmann-argument om tilfeldigheter viser altså ikke annet enn at han ikke fulgte med i naturfag-timene på skolen (jeg antar da at han har videregående).

Evolusjonen er ikke planmessig eller formålsstyrt. Men den er altså heller ikke tilfeldig eller kaotisk. Den styres av situasjonsbestemte føringer (det er ikke tilfeldig hvilke kort som velges). Det finnes ingen Gud som styrer evolusjonen mot et mål, eller som har satt det hele i gang. Det kan vi si med full sikkerhet, fordi ingen har noengang rettferdiggjort at Guds eksistens er en mulighet, og Gud er slett ikke påkrevet for å "forklare" evolusjonen. Derfor er Guds eksistens ikke en mulighet. (Jfr. diskusjonen om mulighet, indisier og Julenissen på Venus foran.)

Erikstads sammenligning med datamaskinen er en eldgammel sammenblanding som går helt tilbake til Darwins tid i forrige århundre. Da brukte man riktignok en klokke som eksempel, istedenfor en datamaskin. En klokke er så komplisert og fullkommen at den kan ikke ha oppstått tilfeldig, det må finnes en urmaker, og derfor må også universet og naturen ha en urmaker. Men det er altså det naturlige utvalget som er urmakeren - en blind og formålsløs urmaker som prøver og feiler, prøver og feiler i det uendelige, men som likevel har store ressurser og skaper store resultater...

De som ønsker å gå litt mer nøye til verks her, bør ta en titt på Richard Dawkins bok, The Blind Watchmaker:Why the Evidence of Evolution Reveals a Universe Without Design - en meget klar, godt skrevet og underholdende innføring i dette emnet.

Med Erikstads "modernisering" får vi altså en blind EDB-operatør istedenfor en blind urmaker. Det er sikkert helt greit. Det er jo blitt vanlig å oppfatte DNA som bytes heller enn atomer - mer vekt på informasjonen enn på materien...

UNIVERSET OPPSTOD ALDRI

Og hvor kommer så universet fra? Hvordan oppstod det? Universet kommer ikke fra noen steder, og det har ikke oppstått. Det har alltid eksistert - i en eller annen form. Hva som fantes, eller hvordan det fantes, før Big Bang (hvis nå Big Bang-teorien er riktig) vet vi ikke. Vi vet ikke en gang om det har mening å snakke om "før" Big Bang, fordi ifølge relativitetsteorien er tid en egenskap ved materien, og materien oppstod jo ved Big Bang...

Eller kanskje det har vært en uendelig rekke av Big Bangs... Her er det hele så flytende at det ikke en gang finnes klart definerte hull (til å putte Gud inn i).

Men det er iallfall klart at det hullet som Erikstad påstår, ikke finnes: universet kan ha eksistert alltid, selv om det skulle være slik at det skifter form gjennom Big Bangs "nå og da".

Vi kan forøvrig merke oss at det også er en rekke småfeil i Erikstads eksempler - f.eks. var det ikke umulig å bevise at jorden er rund i det 13. århundre - det ble faktisk bevist allerede i det gamle Hellas, men ble glemt igjen; og det er ikke meningsløst å ha et ord som "blå" hvis det ikke finnes andre farger, noe enhver dobbelt-rød/grønn farveblind kan fortelle deg; osv. - disse småfeilene er ikke sentrale i sammenhengen, men vi kan jo merke oss at de er der.

DEN BLINDE SLAVEMORALEN

Erikstads neste hovedpoeng er at han ikke kan skjønne hvordan ateistiske liberalister kan si at vi mennesker har rettigheter, for hvis ikke Gud har gitt oss rettigheter, hvem kan da ha gitt oss dem? Og "Uten en Gud, blir det umulig å begrunne at enkeltmennesker har noen felles rettigheter." Dette er det velkjente "Kristendom eller kaos"-argumentet. Enten har vi kristendom der folk følger budene og reglene, eller så har vi kaos der alle slåss mot alle og den sterkestes rett til å slå andre ned gjelder. Det eneste dette falske alternativet viser, er at Erikstad, og alle andre som sier det samme, ikke vet hva moral er. For dem betyr moral å følge regler som de er blitt pålagt utenfra å følge, av en autoritet de hverken kan betvile eller begripe. Med andre ord, de forveksler moral med lydighet.

At moral kan komme innenfra, at den kan bygge på erfaring og på tenkning, at den kan være et hjelpemiddel for å leve et godt liv, at individet kan oppdage prinsipper for å formulere og oppnå sine mål, at mennesker kan samarbeide med hverandre, ha gjensidig fordel av hverandre, føle og vise godvilje, vennlighet og generøsitet overfor hverandre - alt dette er tydeligvis helt fremmed for den religiøse lydighets-mentaliteten.

Erikstad bekrefter dette når han sier: "Når jeg ønsker å være snill mot andre, hjelpe andre, respektere andres eiendom og liv, er det fordi jeg tror at jeg en dag vil møte Gud." Dette er et dypt umoralsk utsagn. Det er jo faktisk rendyrket hat og menneskeforakt som denne setningen uttrykker. For hva skjer når Erikstad eller en av hans likesinnede mister troen på at "en dag vil jeg møte Gud"? Jo, ifølge dem selv, vil de da "ikke respektere liv og eiendom, slå ned, følge den sterkestes rett". Ville du stole på en person som kan få seg til å si noe slikt?

MORAL: ET NATURLIG FENOMEN

Moral - personlig moral - er faktisk et naturlig fenomen. Den springer ut av menneskelige forhold og behov, den er en livsnødvendighet ut fra menneskets natur, ut fra menneskets måte å tenke og fungere på, og den beriker menneskets liv, både materielt, kreativt, produktivt, følelsesmessig. Erikstad tar feil når han sier at de religiøse grunnverdiene er like i ulike samfunn. Tvert imot, det er de religiøse grunnverdiene som er forskjellige og sære (bortsett fra når de spekulerer i mange av de samme menneskelige svakhetene for å sikre religionsforvalternes egen makt), mens de humanistiske eller mer almenmenneskelige verdiene har mange likhetstrekk på tvers av kulturene.

Det er de ikke-religiøse eller dennesidige tenkerne (enten de har kalt seg ateister, agnostikere, hedenske eller om de har hatt rester av en tradisjonell religiøs overbygning) - de som har fokusert på menneskets liv på jorden - som har bidratt til utvikling av moraltenkningen. De gamle grekere, for eksempel Aristoteles og Epikur; renessanse-humanister; sekulære folkeopplysere i opplysningstiden; men også gudløse romantikere og emosjonalister som Nietzsche; kritiske røster som Stirner; individualistiske tenkere i nyere tid, som for eksempel Ayn Rand. Mens noen av disse bidrar med klare tanker og store oppdagelser, bidrar andre med poetiske eller kraftfulle vendinger og følelsesmessig inspirasjon.

Men det er et viktig poeng her at moral ikke er noe mystisk som man må dra til en institusjon og studere og gruble i årevis på for å skjønne noe av. Moral er et naturlig fenomen, det er et domene som individet kan oppdage og gjøre seg kjent med, akkurat som med andre livsområder, ferdigheter, prosjekter og pasjoner. Det er ikke en gang nødvendig å være intellektuell. Folk flest vil under noenlunde normale forhold kunne oppdage og utvikle både den individuelle og den sosiale komponenten av en personlig moral for egen maskin. Under noenlunde normale forhold vil folk flest i mange situasjoner kunne være velvillige og føle og vise godvilje for andre mennesker. Og det er faktisk ingen som er tjent med en alles kamp mot alle - alle har en sterk egeninteresse i å unngå en slik situasjon.

Moral er altså ikke blind lydighet mot regler, slik som den amoralske eller moralsk uselvstendige religiøse slavementaliteten tror. Faktisk er det dem som har blitt belastet med en slik slavemoral som har en stor jobb foran seg, i å frigjøre seg fra sin slavemoral og finne frem til en personlig moral - slik Nietzsche beskriver i slike kraftfulle vendinger f.eks. i Slik talte Zarathustra.

Det er her ikke selve det å ha regler i seg selv som er galt - men for en som har en personlig og individualistisk moral, vil reglene kun være retningslinjer som er begrunnet i prinsipper og i situasjonen, og hvis det oppstår en situasjon der regelen vil fungere dårlig, vil personen kunne se bort fra den og finne frem til noe som passer bedre i den nye situasjonen.

Det er altså helt feil at mennesket blir redusert til et dyr uten Gud; men med Gud blir mennesket redusert til en slave. Ideen om Gud er grunnleggende og prinsipielt undertrykkende. Dette beskriver jeg mer utførlig i artikkelen Kortspillet Gud et annet sted i dette bladet.

Vi har sett at de holdningene som Erikstad forsvarer ikke er noe forsvar for moral, men tvertimot undergraver folks evne til å ha en personlig moral. I tillegg er Erikstads regelbundne lydighetsmoral kombinert med og begrunnet av en tro på Gud som innebærer en forminsking og degradering av mennesket. Denne typen holdninger som Erikstad forsvarer er altså svært skadelige og undertrykkende, og de må derfor bekjempes og tas avstand fra overalt hvor de forekommer. Den kristne slavemoralen er like uforenlig med et frihetlig liberalt menneskesyn som napalm er med bringebærsyltetøy.


Dette dokumentets adresse:
http://folk.uio.no/thomas/fri/kristen-umoral.html

Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no

Created with GNU Emacs Best Viewed With Any Browser