Carraramarmor i Helsingfors: Forfall og elendighet
Finlandiahuset har blitt herostratisk berømt på grunn av sin fasadekledning med nokså tynne plater av Carraramarmor, som nå er inne i annen runde med forfall. Dette er ikke det eneste eksempel i sitt slag i Helsingfors. To andre sentrale byggverk bidrar til den triste historien om dette materialet - og det meste er signert av den verdensberømte arkitekten Alvar Aalto.
Ensobygningen
Det internasjonale treforedlingskonsernet Stora Ensos hovedkontor er en skoeske av en bygning like ved Salutorget. Den ligger rett i siktelinjen langs Esplanaden, og er derfor meget godt synlig i bybildet, selv om den ikke er særlig stor eller høy. Bygningen er kontroversiell og til dels upopulær i byen, fordi den bryter så voldsomt mot det omliggende, meget sobre og velbevarte bygningsmiljøet i empire og jugendstil, og fordi den blokkerer utsikten mot Uspenski-katedralen, som er delvis skjult til venstre i dette bildet.
Bygningen er tegnet av Alvar Aalto, og sto ferdig i 1961. Fasadene mot to gater og mot havna har like mye glass som stein, men vindusstolper og etasjeskiller er kledd med plater av hvit marmor. Det samme er den fjerde, vindusløse veggen mot nabotomta. Som i Finlandiahuset og museet i Ålborg insisterte arkitekten på å bruke marmor fra Carrara - og resultatet lot ikke vente på seg - forvitring, platebrudd og nedfall. Etter 40 år med kontinuerlig vedlikehold kom man i 2005-6 så langt at man måtte foreta en full utskiftning av fasasekledningen av sikkerhetshensyn. Flere forslag til nye materialer kom fram: Lys granitt fra Alaska, rød finsk granitt – eller rett og slett en radikalløsning med dynamitt. Det siste forslaget kom ikke i betraktning (noen burde kanskje ha fortalt bymyndighetene i Helsingfors hva Oslo til slutt gjorde med det like håpeløst plasserte funkisikonet resturant Skansen !). Til slutt klarte marmorfetisjister som ivaretar arkitektens verk å manipulere politisk slik at bare marmor ble mulig. Marmoren vi ser i dag - antakelig er det fortsatt snakk om Carrara Bianco CD - har derfor stått eksponert i ca. to år, like lenge som marmoren i Operaen i Oslo. Det er derfor interessant å se hvordan den har utviklet seg i denne perioden.
Dette feltet av bakveggen viser at blå årer i marmoren er i ferd med å skifte farge til brunt. Altså den samme utviklingen vi ser på horisontale flater i Operaen i Oslo. Slik misfarging er altså ikke unormalt i denne bergarten, og kan forekomme på vertikale like godt som på horisontale flater.
Her ser vi pågående misfarging i to veggfelt som illustrerer prosessen som foregår - kraftig fargeendring langs opprinnelig blågrå årer hvor jernholdige sulfid- og oksidmineraler er anriket: Lokal misfargning på grunn av rustdannelse. På grunn av den indre oppløsningen av karbonat som er en del av denne prosessen vil neste stadium av utviklingen lett bli platebrudd og nedfall.
Platene som er brukt i Enso bygningen er relativt tynne, og de er derfor lett utsatt for brudd på grunn av slag og annen ytre påvirkning. Vedlikeholdsbehovet vil være konstant.
Skråflaten under vinduet til venstre er en hvitmalt blikkplate, ikke marmor.
Ensobygningen viser altså nøyaktig samme tegn til forvitringsskader som Operaen i Oslo, og i begge tilfellene har utvilingen skjedd i løpet av omtrent to år. I Helsingfors har arkitekter, eiere og bygningsmyndigheter vist liten evne til å ta inn over seg erfaringene fra denne bygningen og fra Finlandiahuset, siden man i begge tilfellene har valgt å erstatte en ustabil og uegnet marmor med mer av samme materiale. La oss håpe at rette vedkommende i Oslo lærer av dette, og allerede nå starter prosessen for å finne fram til et estetisk likeverdig, mer stabilt materiale til bruk i de utskiftningene som vil komme - det vil si en lys og forvitringsbestandig silikatbergart. Erfaringene fra Helsingfors viser at behovet for utskiftning vil tvinge seg fram innen få år.
Akademiska Bokhandlen på Norra Esplanaden er en av Nordens største (og sikkert også beste !) bokhandler. Forretningen er en stor hall med gallerier over tre etasjer. De innvendige veggene mot sentralhallen er kledd med en meget fin kvalitet av blåmarmorert, lys Carraramarmor (Carrarra Bianco C ?). Her kommer de estetiske kvalitetene til dette materialet til sin rett - innendørs !
Dessverre kom arkitekten (Alvar Aalto igjen !) også på tanken om å bruke den samme marmoren i søylene som flankerer inngangen mot Esplanaden. Her har de stått siden 1960-tallet i regn, snø og søle, og bærer tydelig preg av dette. Bildene taler vel for seg selv ! Et originalt innslag er at man har funnet det nødvendig å feste platene fast til søylene med gjennomgående skruer, som vi ser midt på platene i midten og til høyre. Dette er antakelig et senere tilskudd - kanskje hadde det vært bedre å la platene falle ned av seg selv ?
Marmorikuja - Marmorsmuget - er en pussig, liten innendørs handlegate som strekker seg fra Keskukatu - Centralgatan - til et gårdsrom inne i City Centre kjøpesentret, på motsatt side av Jernvägstorget fra jernbanestasjonen. Navnet er ikke helt berettiget, siden mesteparten av gulvet er kledd med forskjellige varianter av finsk granitt (bildet opp til venstre). Langs kantene er det imidlertid brukt marmor - Carrara CD, ser det ut til, og det hele ender midt i mot en liten trapp med vanger av samme slags marmor (bildet opp til høyre). Det hele ble til i 1967, og denne gangen er det en annen arkitekt enn Alvar Aalto som står bak marmormiseren. Gulvet har altså stått under tak i drøye 40 år, men likevel er marmoren kraftig misfarget, og flekkvis helt mørk brun, som vi kan se på bildet ned til venstre. Den lille trappa inne i kvartalet har stått under åpen himmel, og bærer preg av det. Bergarten er skjoldet og brunfarget, plakatlim og tagging har festet seg godt, og her og der har rust og irr rent ned fra metallrekkverket og bidratt til å øke fargeprakten (bildet nede til høyre). En dette en bergart som eldes med verdighet ?