Universitetet på Blindern

Universitetsbygningene på Blindern representerer mer enn et halvt århundres bygningshistorie, og bærer preg  av skiftende moteretninger, fra neoklassisismen i Farmasøytisk Institutt og det forbløffende "moderne" utseende Astrofysisk Institutt fra midten av 1930-årene, fram til det nye Universitetsbibliotekets lavikittkoloss og 1930-talls nostalgien i Helga Engs hus. Og da har vi hoppet over det aller meste - dvs. Kjemibygget, Biologibygget og 1960-talls monstrene på øvre Blindern. I det store og hele er bygningene utvendig preget av rød murstein, og innvendig er de gjerne svært nøkterne, med UB som et unntak. Her og der er det imidlertid brukt edlere materiale i gulv, trapper og detaljer, noen smakebiter vises her.

 

 

 

 

 

Geologibygningen

Steingulvet i inngangshallen i Geologibygningen er selve den geologiske juvelen på Blindern. Her finner vi eksempler på stort sett alt som fantes av bygningsstein fra norske forekomster da huset ble bygd i 1950-årene. Vinkler og lysforhold i rommet er slik at det er nærmest umulig å få brukbare bilder av helheten i gulvet uten bruk av tungt utstyr og avanset lyssetning. Noen eksempler er likevel vist her og andre steder på disse nettsidene. Gulvet ligger der, og bygningen er tilgjengelig i vanlig arbeidstid, adressen er Sem Selands vei 1.

 

Gulvet består av et sentralt, dekorativt motiv omgitt av felter med rektangulære plater av forskjellige bygningsstein. Motivet forestiller en gruppe sekskantige kvarts(?)krystaller som riktignok består hovedsakelig av grønn serpentin fra Modum, belyst av to lysstråler. Lysstrålene er av hvit kalkspatmarmor fra Tjøtta, og de mørke skyggefeltene av Blåvarp kalkstein fra Toten. Vi kjenner igjen et felt med marmor fra Gjellebekk ned mot høyre hjørne, og over dette et felt av Antique Fonce marmor fra Fauske. Den kraftige røde bergarten foran i midten er thulitt fra Leksvik og de rødbrune feltene i sirkelen er tønsbergitt.

I dette hjørnet ser vi eksempler på forskjellige gneisser, marmorer ("Norwegian Rose" fra Fauske burde være lett gjenkjennelig !) og kalksteiner. Helt til venstre forskjellige granittvarianter, og steinen rett under åpningsmekanismen til venstre for døra er en plate med rødbrun sandstein fra Brumunddal.

 

Vindeltrappen består av Gjellebekkmarmor fra kjeller til fjerde etasje, og gulvene i trapperommet i de andre etasjene er belagt med vekslende felter av Gjellebekkmarmor og Blåvarp kalkstein fra Toten.

 

Fysikkbygningen

Fysikkbygningen ligger stor og dominerende for enden av hovedaksen i anlegget, sammen med Farmasøytisk institutt og Helga Engs hus gir den et inntrykk av hvordan 1930-tallets arkitekter hadde tenkt anlegget. 1950- og 60-årenes storutbygning brøt nokså fundamentalt med disse ideene. Det geologisk interssante i Fysikkbygnigen er gulvene og trappene i den sentrale fløya, hvor man ikke har spart på edet materiale.

Inne i inngangshallen har vi et sikksakk mønster med en mørk og en nesten helt hvit bergart. Den lyse er en marmor, helt sikkert fra Nordland, mest sannsynlig  fra Fauske, eller er den kanskje fra Tjøtta ?

Den mørke bergarten som er brukt i inngangshallen finner vi også igjen trappene utenfor og i ornamenter i trapperommene oppover i etasjene. Dette er ett av 1930-årenes motematerialer - solvågstein, dvs. pyroksenitt fra Nordland. Bildet her er tatt på trappeavsatsen utenfor, og viser de typiske lysrefleksene fra kløvflater i pyroksen. Linsedekslet nederst til høyre måler 5 cm i diameter, og illustrerer hvor grovkornet denne bergarten kan være. Her og der har man måttet skifte ut steinplater, og da er det som regel mørk larvikitt som har blitt brukt.

 

 

Innover i bygningen får bergartene fra hallen avløsning av kalkstein fra Porsgrunn, som er brukt i trappene og i veksling med solvågstein i gulvene i trapperommene oppover i etasjene.

Kalksteinen fra Porsgrunn er av silur-alder, og var en gang et korallrev. Den er svært rik på fossiler, og vi kan finne fragmenter av forskjellige slags koraller, sjøliljestilker og andre organismer som levde i havet for ca. 400 millioner år siden.

 

I kjelleren har man valgt slitesterkt materiale - kvartsglimmerskifer fra Oppdal. Trappa i bakgrunnen er belagt med kalkstein fra Porsgrunn, og den gule kantmarkeringen er kanskje på sin plass. Sytti års bruk har ført til kraftig slitasje, og trinnene er blitt svært avrundet i forkant. Skiferen er derimot nokså uberørt av det hele.

 

Universitetsbiblioteket

Universitietsbiblioteket eller Georg Sverdrups hus er kledd med plater av mørk larvikitt av Klåstad typen, kjent under handelsnavnet Emerald Pearl. Veggplatene er høyglanspolert og er tenkt å gi et inntrykk som varierer med årstid og lysforhold. Som vi kan se av dette bildet er refleksvirkningen ganske påfallende. Dessverre har en del av larvikittplatene begynt å få brunaktige skjolder, antakelig på grunn av forvitring eller en mislykket overflatebehandling. Helt nederst til høyre skimter vi et mattere felt nederst på veggen - de nedere larvikittplatene har fått en matt overflate.

Gulvet i inngangshallen består av en lys marmor med felter av mørk grønn serpentinittbreksje. Den samme serpentinitten er brukt i de mørke feltene på søylene midt i rommet.

Georg Sverdrups var professor i filosofi og Universitetsbibliotekets første leder. Her står han i inngangshallen på en sokkel av samme type marmor vi finner i gulvet. Veggen bak bysten består av en lys, porøs bergart - travertinkalkstein, antakelig fra Italia.

 

Serpentinittbreksjen i gulvet og søylene kommer fra Sparbu i Steinkjer kommune, Nord Trøndelag.

 

Marmoren som er brukt i gulvet er fra Sverige: Ekeberg marmor fra området nær Ørebro. Denne marmoren er faktisk den geologisk eldste bygningsstein som hittil er påvist i Oslo - den ble dannet så langt tilbake som for 1800-1900 millioner år siden. Den hører til Bergslagen provinsen i i det sentrale sør Sverige, som er mest kjent for sine store malmforekomster. Den berømte kobbergruva i Falun hører med her, og det gjør også med jernmalmene som la grunnlget svensk jern- og stålverksindustri gjennom mange hundre år. Ekeberg marmoren har vært brutt i stor stil i over hundre år, og er brukt både innvendig og utvendig i en rekke bygninger i Stockholm. Her i Oslo finner vi et annet brukseksempel i gulvene i Konserthuset.

Marmoren er en dolomittmarmor (i likhet med de mest kjente variantene fra Fauske). Detaljbildet her viser at marmoren inneholder årer av et lys brunt mineral. Dette er flogopitt (KMg3AlSi3O10(OH)2), dvs. en magnesiumrik biotitt.