Dagens bygning i Stortingsgata 2 kom opp på 1990-tallet. Den er kledd med grovkorning, rød granitt av ukjent opphav.
Denne fasaden er helt unik, ikke bare for Oslo. Bygningen er fra 1889, og er kledd med en lys gulgrønn bergart som består av omtrent like deler kalkspat og serpentin. En slik bergart kaller vi ofikarbonat. De mest kjente forekomstene her i landet finner vi i Modumområdet, hvor vi har serpentin-magnesittbergarter som er brukt annen steds i Oslo. Fasadesteinen som ble brukt i Stortingsgata 4 er hentet fra en mindre forekomst ved Høle i Rogaland (Sandnes kommune). Det ble åpnet et brudd i forekomsten for denne ene bygningen. Steinen fant ikke anvendelse andre steder, og virkomheten stanset opp allerede på 1890-tallet.
Nesten 120 års forvitring har tæret på kalkspaten slik at overflaten har fått en matt, grålig forvitringsskorpe. På frisk flate er serpentinkornene kraftig gulgrønne, og står fram med klar fargekontrast mot hvit kalkspat. Høytrykkspyling eller litt forsiktig sandblåsing vil gjøre underverker med denne bygningen.
Denne bygningen er i geologisk forstand helt uinteressant.
I Stortingsgata 12 beskrev Føyn (1952) en fasade kledd med rosa og hvit, konglomerataktig marmor fra Fauske ("fleskemarmor"). Den bergarten er nok forsvunnet - vi finner igjen noen rester av marmor over og omkring vinduene i første etasje.
Denne bergarten er lys gulaktig med grønne årer. Dette er en marmortype fra Fauske som har vært solgt under navn som "Fauna" eller "Grønn antique". Grømmfargen skyldes det kromholdige glimmermineralet fuchsitt. Bergarten er godt synlig i feltet over døra, og kommer ned til gata langs kantene mot nabofasadene i Stortingsgata og Tordenskiolds gate. Opprinnelig har nok grunnmassen i denne bergarten vært nokså rent hvit, det gule preget skyldes forvitring og utfelling av gulbrune jernmineraler, for eksempel goethitt.
Hjørnegården mot Tordenskiolds gate har adresse dit. Her finner vi en velkjent materialkombinasjon fra tiden omkring forrige århundreskifte: Larvikitt med ru overflate i første etasje, og kleberstein fra Åsåråsen i Sel i Gudbrandsdalen videre oppover. Sammenlikn med Karl Johans gate 2, Grensen 5-7 og flere andre !
Her har vi å gjøre med en fasade som har fått hard medfart. I første og annen et etasje finner vi en eller annen uidentifiserbar bergart som har fått et tykt lag med kledelig grå maling. Antakelig for å passe bedre til larvikitten hos naboen i Tordenskioldsgate 1. Fra tredje etasje og opp er det kledning med en nokså forvitret og skitten, gulaktig bergart. Kanskje marmor fra Fauske ? Eller en importert sandstein som i nummer 16 ?
Denne bygningen er kledd med plater av en gulaktig sandstein. Importert materiale ?
Denne bygningen er geologisk nokså uinteressant, bortsett fra at det er brukt litt kvartsglimmerskifer fra Oppdal i trappetrinnene i inngangene, og at den godt innburede søylen på hjørnet består av en finkorning, svart bergart. Gabbro fra Solør, i følge Føyn (1952).
Høyres hus viser tre geologisk interessante detaljer: Den kirkeport-lignende hovedinngangen mot Stortingsgata, til høyre i bildet her, består av en mørk kalkstein. I følge Føyn (1952) er det en bergart av kambrosilur-alder fra Hadeland (Oslofeltet). Sokkeletasjen er forøvrig kledd med plater av en lys, grovkornig gneis.
Ser vi nøye på endestykkene av disse platene der vi kan finne dem omkring vinduer og døråpninger ser vi at vi har å gjøre med en typisk øyegneiss. Antakelig er detr snakk om en granitt som har vært utsatt for kraftig plastisk deformasjon. Gneissen er skåret parallelt med foliasjonen. Dette er et relativt ferskt innslag som kom på plass i forbindelse med en rehabilitering av bygningene, men faller forøvrig godt inn i mønstret i rådhuskvartalene forøvrig med kledning av gneiss i første etasje. Vi kan følge slike bergarter så å si sammenhengende fra Continentalhjørnet (Stortingsgata 26) rundt hele kvartalet til Tordenskiolds gate og inn på Fridtjof Nansens plass. Men gneissene varierer i både farge, struktur og mineralinnhold, og kommer helt sikkert fra forskjellige forekomster rundt omkring i Norge. Kilden for gneissen i Storgingsgata 20 og i nabogårdene i Roald Amunsens gate er ukjent, men sikkert ikke norsk. En svært lik lys øyegneis finner vi i Wergelandsveien 1.
Trappetrinnet og gulvet i inngangspartiet på hjørnet består av Solvågstein - detaljbildet her viser de karakteristiske lysrefleksene i pyroksenkrystallene. Dette må være noe som har overlevd siden bygningen ble reist. I en sideinngang litt ned i Roald Amundsens gate finner vi også Solvågstein, men her er den reparert med larvikitt !
Den eldste delen av hotel Continental med Teatercafeen. Første etasje av hjørnet mot Klingenberggata er kledd med finhugget østfoldgranitt, helt i stil med teateret tvers over gata.
Odd Fellow gården. I grunnmuren og muren ut mot gata finner vi larvikitt som er gitt en ru overflate slik at fargespillet ikke kommer tydelig fram. Hvis bergarten er våt vil vi likevel kunne se det klare blå fargespillet fra feltspaten. Nærmest hjørnet ser vi at platene muren er kledd med er ca. 5 cm tykke (se detalj). I inngangspartiet nærmest hjørnet finner vi mørk larvikitt av Klåstad-type. Her har man forsøkt å forsterke fargespillet ved å gi bergarten et strøk med blank lakk. Lakken har samme effekt på overflaten som vann, den gjør fargespillet mer synlig, men er vel ikke akkurat noen vellykket "forbedring" av bergarten.
Relieffet over inngangen er laget av en lys bergart, antakelig marmor. Bergarten kan være en dolomittmarmor Fauske, eller den kan være importert.
Som annen marmor som står ute i bymiljøet har denne begynt å vise tegn til slitasje. Overflaten blir lett ru og korrodert, slik at støv og skitt kan feste seg. Enkelte steder (omring trestammen til venstre, mellom bena til personen til venstre) ser vi at den opprinnelig hvite marmoren begynner å få gulbrun farge. Her har jern som opprinnelig var bundet enten i karbonatet selv eller i svovlekis og andre spormineraler, blitt oksidert og skilt ut som goethitt.