Alunverket i Gamlebyen - en lokalitet som forsvinner

Generasjoner av geologistudenter har blitt introdusert til alunskiferens egenskaper på ekskursjon til "skjæringa i Konowsgate", nærmere bestemt et gammelt steinbrudd like ved krysset Konowsgate-Ekebergveien i Gamblebyen. Denne lokaliteten er et geologisk og teknisk kulturminne som nå (2007) holder på å forsvinne i et nytt utbygningsprosjekt.

Kali-alun eller alunitt (K(Al3(SO4)2(OH)6) er et vannløselig mineral som ble brukt i garveri- og tekstilindustrien. Mineralet alunitt forekommer naturlig, men det aller meste ble fremstilt syntetisk. Alunskifer inneholder ikke alunitt, men derimot rikelig av grunnstoffene som inngår i mineralet: Kalium og aluminium i sjiktsilikater, svovel i finfordelt sulfid. Skiferen ble brutt ut og varmet opp på store bål over flere dager. Alunskiferen inneholder finfordelt karbon, så når den er blitt tilstrekkelig oppvarmet bil den brenne videre av seg selv. I denne prosessen ble svovel oksidert og vannholdige silikatmineraler brutt ned. Den brente skiferen ble lutet ut med vann, som så ble dampet inn i store gryter til alunitten krystalliserte ut. Prosessen var komplisert, fordi man måtte unngå at produktet ble forurenset med jernholdige sulfater. Dette krevde en nøyaktig kontrollert inndampningsprosess i flere trinn. Avfallsproduktet kunne brukes til å fremstille røde og gule fargepigmenter.

Christian og Magdalenas Alunverk i Gamlebyen var i drift mellom 1737 og 1815, med avbrudd, og var en av de første industrielle virksomhetene i byen. Verket brøt alunskifer langs Ekebergskrenten. Her er de geologiske forholdene nokså kompliserte, fordi selve skrenten markerer en av Oslofeltets hovedforkastninger, hvor området i vest har sunket ned med til sammen et par tusen meter sammenliknet med Ekebergplatået. Langs denne forkastningen er gneiss, skifer og permiske intrusivbergarter (¨mænaitt: en type syenitt) knust og blandet med hverandre. Fjellryggen i dette bildet har fått stå igjen fordi den hovedsakelig består av slike bergarter, blandet opp med fragmenter av alunskifer. Denne ryggen er lett å kjenne igjen fra gamle tegninger fra Alunverkets tid.

I 1793 publiserte Jacob Rosted en beskrivelse av Alunverket (Physisk og Oekonomisk Beskrivelse over Alunverket ved Opslo, Topografisk Journal for Kongeriket Norge, bind 1, hefte 3, s. 1-74). Denne er i nyere tid gitt ut som faksimile av NTNU (Facsimilia Scientia et Technica Norvegica 44, ISBN 82-7036-059-7).

Alunskifer gir en meget problematisk byggegrunn: Når luft slipper til oksideres sulfidet i bergarten til sulfat, som gjør at bergarten sveller. I denne prosessen dannes også sure løsninger (egentlig tynn svolvelsyre) som reagerer med betong. Når man skal bygge på alunskifer er det derfor viktig å fjerne all angrepen skifer, og isolere den gjenværende med et lufttett sjikt av asfalt eller sulfatbestandig sement. Opp til venstre for gravemaskinen ser vi et felt som er sikret på denne måten. Forøvrig er fjellveggen kledd inn med netting for å hindre ras. Steinhaugen i forgrunnen består av alunskifer, Alunverkets råstoff. I dag er dette nærmest å se på som spesialavfall.

 

Dette bildet (tatt i en hage nederst i Ekebergveien) viser oppknust alunskifer overtrukket med et tynt belegg av hvite krystaller. Dette er krystaller av  gips (CaSO4·2H2O) eller halotrichitt (FeAl2(SO4)4·22(H2O) . Ofte finner man også et gult mineral på overflaten av skiferen, det er jarositt (KFe3(SO4)2(OH)6) - jernanalogen til alunitt. Disse sekundærmineralene dannes der sulfidet i skiferen oksideres til sulfat når bergarten kommer i kontakt med luft og vann. De vaskes bort i regnvær og felles ut igjen i tørrværsperioder. Krystallene på dette bildet er beskyttet under et betongoverbygg, og har derfor fått utvikle seg i fred.