(Forklaring på faguttrykk brukt i teksten nedenfor finnes her.)

Bergrunnen under Oslo sentrum består av paleozoiske bergarter. Sedimentære bergarter (skifer, kalk)  avsatt i Kambrium og Ordovicium har størst utbredelse, lokalt finner vi også magmatiske bergarter av permisk alder. Fordelingen og strukturen av bergartene fremgår av Bjørlykkes kart. Vi ser at de paleozoiske sedimentære bergartene er foldet og forkastet. Foldningen er knyttet til utviklingen av den kaledonske fjellkjeden (i silur tid) og forkastningene til utviklingen av Oslo riften i permisk tid.

I tillegg har vi ett mindre område med prekambriske bergarter, under Akerhus slott. Her finner vi gneisser og amfibolitter som ble dannet for mer enn 1500 millioner år siden. Bergartene ble opprinnelig dannet som magmatiske intrusjoner, men er senere utsatt for metamorfose og rekrystallisasjon.

Under istiden ble det utviklet et kraftig relieff på grunn av glasial erosjon. Når isen trakk seg tilbake ble dalene som breene gravde ut fylt igjen med sand og leire - se de lyse fargene på kartet.

Berggrunnen stikker opp her og der, selv sentralt i Oslo. Mer informasjon finnes på Øyvind Hammers nettsted.

Byggegrunnen i Oslo

Geologien i Oslo er ikke alltid fordelaktig for en storby. Det er to grunner til dette:

- Sulfidholdig alunskifer forekommer i store områder i sentrum og på Tøyen. Denne produserer svovelsyre når den utsettes for luft og vann, med store betongskader som resultat. Stortinget T-bane stasjon var stengt i flere år på grunn av skader forårsaket av alunskifer.

-Marin leire skaper problemer for fundamentering. Mange bygninger står på treflåter i leire. Når grunnvannstanden forandres (f.eks. på grunn av  tunnelanlegg) kan det oppstå setninger i leirmassene, med bygningskader som resultat. Universitetsbygningene i sentrum viser eksempler på hvilke skader som kan oppstå på grunn av setninger.