Natursteinskirkene i Oslo

Omkring forrige århundreskifte ble det bygget noen svært spesielle  kirkebygg i Oslo (og i daværende Aker). Kirkebyggene hadde en karakteristisk jugendstilsarkitektur, med tårnet plassert til siden for kirkeskipet, og skiller seg svært klart fra de symmetriske mursteinskirkene som ble bygget i den foregående perioden. Fasadene er svært påkostet, med rikelig bruk av naturstein. Her skal vi se på fire kirkebygg:  Fagerborg, Frogner, Grorud, Vålerenga

Årvoll kirke representerer en helt annen tidsperiode, en annen stil og et annet materiale.

Til startside

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fagerborg kirke

 

Fagerborg kirke sto ferdig i 1903,  og viser en ensartet materialbruk der fasadene er kledd med en varmt grå-rosa granitt fra Skjeberg i Østfold. Denne granitten er middelkorning, og viser en varmt grå-rosa farge.

Tilsynelatende virker bergarten i rammene rundt vinduer, dører, murkanter og i grunnmuren lysere. Dette skyldes hvordan steinens overflate er bearbeidet: Fasadekledningen har fått en nokså ujevn, grovhugget overflate. Den tilsynelatende lysere granitten har en jevnt, finhugget overflate.

 

Vålerenga kirke

Vålerenga kirke var ferdig i 1902. Den ble totalskadet i brann høsten 1979 slik at bare det ytre skallet sto igjen, og ble senere gjenoppbygget. Vålerenga er den av de fire natursteinskirkene som viser den mest oppfinnsomme og varierte  materialbruken. Hovedbergarten er en finkorning iddefjordsgranitt, som på avstand gir et grålig inntrykk, og som på nært hold viser en rosaaktig grå farge.

Grunnmuren består av en mørk, finkorning amfibolitt, og rammene omkring dører og vinduer av kleberstein. Klebersteinen er hentet fra Lygra, Lindås i Hordaland.

Trappetrinnene på dette bildet er hugget i grefsensyenitt, og de lyse vangene i trondhjemitt.

Brannen i 1979 har etterlatt klare spor i form av misfarging og sotutslag på steinen.

Klebersteinen omkring vinduene er fuget med en asbest-holdig sement. Neppe i samsvar med dagens byggeforskrifter. Oppsprekningen mot granitten er antakelig en brannskade.

 

 

 

Selv om steinveggene overlevde brannen i 1979 har steinen tatt alvorlig skade, og pussig nok gjelder dette først og fremst klebersteinen i  tårnet. Kleberstein er jo normalt svært varmebestandig - tenk på tidligere tiders klebersteinsgryter og dagens eksklusive ovner og peiser i kleberstein ! I løpet av vinteren 2007-2008 begynte det å falle ned biter av kleberstein fra tårnet, og området rundt ble avstengt av sikkerhetshensyn. Sommeren 2008 er reparasjonsarbeidene i full gang.

Kleberstein fra Lygra har ikke vært produsert siden 1930-tallet, og det å finne et egnet erstatningsmateriale som ikke skiller seg ut i farge kan være vanskelig - se for eksempel den blågrå klebersteinen som er brukt i ombygningen av Grensen 17. Til Vålerenga kirke har man valgt en klorittrik klebestein med nokså mørk grågrønn farge, nær opp mot det originale materialet. I følge opplysninger fra leverandøren kommer denne steinen fra Målselv. Og da dreier det seg om en bergart en stolt historie - kleberstein fra samme forekomst er blant annet brukt i restaureringen av Nidarosdomen. Her er ferdige tilpassede blokker levert på byggeplassen.

 

 

 

 

 

Kleberstein fra Målselv

Ovenfor: Skåret overflate

Nedenfor: Prikkhamret overflate

 

Denne varianten av kleberstein er fin- til middelkorning og nokså homogen, med lyse korn av karbonat. Karbonat kan vi også kan finne i uregelmessige, lyse årer som skjærer bergarten. Bergarten mangler de store flakene av skinnende, grønnlig kloritt som er så karakteristisk for klebersteinen fra Lygra. Men når bergarten skal brukes høyt oppe på veggen spiller det ingen rolle.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kleberstein fra Lygra i Nordhordaland

Dette nærbildet av kleberstein fra Lygra, tatt i en sidedør til Vålerenga kirke viser et av de mest karakteristiske trekkene ved denne bergarten: De store, flakformige krystallene av kloritt. Der de er kuttet på tvers av kløvretningen virker de nokså mørke, men der kløvflatene står fram er de skinnende blanke. Forøvrig gir bergarten et nokså mørkt, grågrønt fargepreg. Siden den inneholder nokså mye kloritt er den litt hardere enn andre varianter av kleberstein, som så å si bare består av talk og karbonat (f.eks klebersteinen fra Otta),

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Grorud kirke

 

Grorud kirke (1902) ligger i et område der bryting av grefsensyenitt ("grorudgranitt") var en viktig næringsvei. Grefsensyenitt ble da også valgt som fasadestein. Hele kirken er kledd med denne bergarten. Langs hjørner og omkring vinduer og dører er den gitt en jevn, finhugget overflate,

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vekslingen mellom slett og grovhugget overflate er med å gi veggflatene liv.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den grovhuggede syenitten virker mørkere enn den slette, på nært hold ser vi imidlertid at vi har å gjøre med en og samme bergart.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Frogner kirke

Frogner skiller seg fra de andre steinkirkene ved å ligge på en trang tomt midt i bebyggelsen, og ikke i en rommelig park. Fronten ligger i flukt med nabohusene i Bygdø alle, og det er bare tårnet og fronten  mot gata som har fått kledning med naturstein. Innover i kvartalet er veggene av pusset tegl.

 

Søylen nærmest inngangsdøra er hugget  i rød grefsensyenitt, det er også andre dekorative elementer langs fasaden. Merk hvordan veggen er kledd med grå granittblokker i ulik størrelse, vekslende  med jevne, røde blokker av grefsensyenitt

 

I motsetning til den ensartede materialbruken i Fagerborg og Grorud kirker, er det kontraster mellom bergartstyper med forskjellig farge og sammensetning som gir denne fasaden liv. Her er det brukt iddefjordsgranitt og grefsensyenitt, og det er mer enn 650 millioner år i alderforskjell mellom den grå og den røde bergarten !

 

Bildet viser et godt eksempel på den  råkoppmur. Granittblokkene har forskjellig høyde og bredde, men er slik tilpasset til hverandre at man får fuger som er sammenengende over flere blokker. Steinblokkene har ulik tykkelse, og kledningen ble satt opp samtidig med murveggen bak slik at veggen likevel danner en jevn flate. Teknikken kom opprinnelig fra Skottland der den er kjent som rubble wall, og den ble svært populær i Norge omkring forrige århundreskifte. Kanskje man kan kalle resultatet en slags systematisk uorden ?

 

 

 

 

 

 

 

Tonsen kirke

Tonsen kirke på Årvoll er også et tidstypisk bygg - fra 1960-tallet denne gangen. Men i motsetning til andre betongkonstruksjoner fra denne perioden har man kostet på seg edelt materiale: Mursteinsforblending, kobberdekt tårn, og tårnfot og sokkel mot øst er kledd med naturstein.

 

 

Bergarten som er brukt i denne forblendingsmuren er kvartsglimmerskifer fra Oppdal. Mesteparten av steinene ligger på flatsiden med kløvflaten ned, i regelmessige skift. Her og der har man brukt noen steiner med litt mørkere farge (men fortsatt er det nok fra samme kilde) eller satt en stein på høykant for å skape liv i muren. Riktig fint !