Slottet og Slottsparken

Slottet er et blikkfang og et kjennemerke i Oslo. Man sparte på materialene da de første monumentalbygningene i hovedstanden Kristiania ble bygd. Norges Banks første bygning, Observatoriet og mesteparten av Universitetsbygningene er  kledd i  murpuss. Dette gjelder også den største og mest prestisjefylte av bygningene fra denne perioden - Slottet. Slottet hadde en lang historie før det sto ferdig i endelig versjon i 1849, og som så ofte i denne byen - sluttproduktet svarte ikke helt til de opprinnelige planene. I bygningsgeologisk sammenheng er det bare ett trekk i Slottets eksteriør som er interessant: Grunnmuren

 

Til startside

Vi ser at grunnmuren består av to forskjellige bergartstyper - en lys og en mørkere. Den lyse bergarten er grefsensyenitt - om dette er originalt eller en senere reparasjon er uklart.

Den mørke bergarten vi ser i murhjørnet er tønsbergitt fra Bolærne. De to sylinderene i front er nyere tilskudd, og består av granitt (antakelig drammensgranitt). Dette er det første eksempel på bevisst bruk av en bestement bergartstype som arkitektonisk element i en bygning i Kristiania / Oslo. Grunnmuren må naturlig nok være et ledd i den tidlige bygningsfasen, og skriver seg da fra 1830-årene.

Det er interessant å se at den bergarten man da tyr til er den nokså spesielle tønsbergitten. Man forbigår byens egen bygningsstein - grefsensyenitt. Men, denne skal komme sterkt igjen i de to neste monumetnalbyggene: Universitetets midtbygning og Stortinget.  Heller ikke iddefjorsgranitt eller  grå larvikitt er kommet i betraktning - brytning av disse bergartene i stor stil kommer i gang først senere. Etter hvert er det  iddefjordsgranitten som blir statens førstevalg i representative bygninger.

Varianten av tønsbergitt som er brukt i Slottets grunnmur avviker ganske sterkt fra den ensfargede tønsbergitten man finner i en del noe yngre bygninger,  f.eks. i Frimurerlosjen. Her ser vi at feltspaten har fremtredende, mørke grå kjerner - anorthoklas av samme type vi finner i normal larvikitt. Den er omgitt av en kraftig rød feltspat - det er egentlig den samme feltspaten som har vært utsatt for oksidasjon, slik at jern som opprinnelig var bundet opp i feltspatstrukturen er skilt ut som fine partikler av rød hematitt. Målestokken er 50 mm lang.

 

Terrasseanleggetog den store trappa  på Slottsplassen er en tilføyelse fra1875.

 

 

Bergarten som er brukt i rekkverkene er grovkornig variant av grefsensyenitt. Vi kjenner igjen den sonerte feltspaten med går kjerner og røde kanter. De mørke mineralene er biotitt (flakformig) og amfibol (stenglig).

 

Statuene i Slottsparken er minnesmerker over historisk betydningsfulle personer, og enkelte har også betydelig kunsthistorisk interesse. Her skal vi se på et aspekt som ikke berører i noen kunsthistorisk tekst eller turistguide - bergartene i som er brukt i soklene.

Karl Johan

Nils Henrik Abel

 

 

 

 

 

 

 

 

Gustav Vigelands Nils Henrik Abel står høyt hevet over omgivelsene, men han står trygt, på en solid sokkel av rått bearbeidede blokker av østfoldgranitt.

 

 

Her er det ikke brukt noen typisk iddefjordsgranitt, men en lett porfyrisk variant med fenokrystaller av rosa mikroklin. Granitt fra Skjeberg eller Fredrikstad området er gode kandidater. Sammenling med bergarten som er brukt i Fagerborg kirke ! Legg merke til at bergarten har fått en litt rusten overflate. Dette skyldes at toverdig jern som er bundet i biotitt, magnetitt og andre mineraler løses opp og oksideres når de kommer i kontakt med luft og vann. Jernet felles ut som en tynn film av goethitt - dvs. ganske vanlig rust.

 

Målestokk: 50 mm

 

 

 

 

 

 

I følge inskripsjonen reiste det norske folk et minnesmerke over unionskongen Karl Johan. Og da satte man ham på en solid sokkel, bestående av en grovkorning  grefsensyenitt fra Oslofeltet.

 

Gustav Vigelands Camilla Collett  står i bronse i Slottsparken, vel tildekket av irr og dueskitt. Sokkelen synes å være  uberørt av omgivelsene: Polert, mørk larvikitt av Klåstad-type. Blokkene som holder jernlenken rundt statuen er av samme materiale.

 

Dronning Maud, derimot er utformet i uforgjengelig materiale: Lys grå iddefjordsgranitt i både statue og sokkel..