Halvor Blinderns gravstøtte

 

Halvor Blindern levde fra 1733 til 1804, og eide Nedre Blindern gård (i dag Blindernveien 19). Han var ansett som en meget dyktig gårdbruker, og var den første i Aker som dyrket poteter. Halvor Blindern fikk kongens dispensasjon til å bli begravet på egen grunn, og ligger fremdeles under en steinsetning på en knaus ved Halvor Blinderns plass, mellom Blindernveien og NRK. Gravstøtten står der den dag i dag, lett medtatt av vær, vind og forvitring gjennom to hundre år. Dette er en av de eldste offentlige monumenter i Oslo som fortsatt står på sin opprinnelige plass - (det originale) Prydtz-monumentet på Festningsplassen og Peststøtten er eldre. Oslo kommune pleier å dekke til støtten med en kasse om vinteren, og innskriften har åpenbart blitt frisket opp i senere år.

Den trekantede gravstøtten er laget av marmor fra Gjellebekk i Lier. Dette er en bergart som er nokså lett å kjenne igjen: Den er svært lys grå, av og til med et svakt gulaktig eller brunlig fargeskjær og har et karakteristisk, uregelmessig mønster av mørkere grå årer og bånd. På dette bildet ser vi disse som en rekke uregelmessige, bølgeformede linjer som står nesten vertikalt. Dette er stylolitter - dvs. oppløsningsstrukturer hvor tungt løselige silikatmineraler er blitt anriket. Denne bergarten startet som et silikatholdig karbonatsediment i silurisk tid, og ble utsatt for kraftig kontaktmetamorfose da Drammensgranitten intruderte for omkring 280 millioner år siden. Steinbruddsdriften ved Gjellebekk startet på 1700-tallet, og leverte blant annet stein til Marmorkirken i København under kong Fredrik 5. Driften pågikk helt til 1950-årene. Flere bygninger i Oslo er kledd med marmor fra Gjellebekk. Den mest kjente er kanskje Steen og Strøm, men vi kan også finne den f.eks. i Tollbugata 28 og Karl Johans gate 17. Hovedtrappa og noen av gulvene i Geologibygningen i Sem Selands vei 1 (like ved Halvor Blinderns plass) er kanskje det seneste eksemplet på bruk av denne bergarten (1955). I dag er steinbruddene ved Gjellebekk fredet som kulturminne.