Øyvind Myhre

- intervju Algernon 14, 1977
(...Alternativt: Intervju i Computerworld 21.09.99...)


Intervju: Johannes H. Berg og Gunnar Norby
Spalte: Norske SF-personligheter.



Samtale med Øyvind Myhre

Øyvind Myhre hører til blant de desidert mest velkjente norske sf-personligheter, og det skulle derfor være overflødig å presentere ham for våre lesere, ut over følgende elementære biografiske opplysninger: Ø.M. er 32 år gammel, utdannet som sivilingeniør ved Norges Tekniske Høgskole med teoretisk fysikk som spesiale, og er ansatt ved IBM som systemkonsulent. Han er forfatter og redaktør av Norges eneste sf-magasin; debuterte i bokform 1974 med romanen "Aster", og har senere fått ut to novellesamlinger ("Snøen på Nix Olympica", 1975, og "Demoner i dagslys", 1977) samt romanen "De siste tider" (1976) på samme forlag (Cappelen). Dessuten utgav STOWA Forlag hans roman "Kontrabande" som bok nr.2 i sin sf-serie i fjor. Øyvind Myhre utgir dessuten fantazinet GANDALF, og har i det hele tatt vært en av de meste aktive norske sf-fans under de senere års oppblomstring. Han er gift med Torun, som også skulle være kjent for de fleste gjennom sine tallrike tegninger i NOVA og fanzinene; de to bor nå på Ånely i Nittedal kommune nordøst for Oslo, der ALGERNONs utsende (Johanens H. Berg og Gunnar Nordby) var for å intervjue Øyvind en tåkevåt høstkveld, men akter å flytte til Nittedal sentrum en gang over nyttår. Men nå til saken:

 

Vi: La oss like godt begynne med et standardspørsmål, som vi kommer med til alle vi intervjuer i denne serien: Hvordan kom du første gang i kontakt med science fiction?

 

ØM: Nei, det husker jeg ikke.

 

Vi: Du har altså ikke noen spesiell bok som liksom var "din første sf-bok"?

 

ØM: Jo, for så vidt: "Den Røde Planet", og liknende bøker, som jeg slukte i begynnelsen av 50-årene.

 

Vi: Du begynte jo å skrive forholdsvis tidlig, en god stund før du i det hele tatt fikk utgitt noe. Når begynte du egentlig?

 

ØM: I 10-11 årsalderen skrev jeg en romoperaroman som jeg er stygt redd for var temmelig inspirert av Sture Lönnerstands "På tokt i verdensrommet".

 

Vi: Hva er ditt første offentliggjorte litterære produkt?

 

(Rungende latter fra hr. og fru Myhre)

ØM: Det er faktisk en hemmelighet...

VI: Hva er ditt første offentliggjorte litterære produkt som du er villig til å vedkjenne deg ,da?

 

ØM: Det er vel en historie som sto i SF-Magasinet: "Fortapt sønn".

 

Vi: Når vi først kommer inn på SCIENCE FICTION-MAGASINET: Hvordan kom du egentlig i kontakt med Terje Wanberg og bladet hans?

 

ØM: Etter en del frustrerende opplevelser med norske forlag under et forsøk på å få utgitt "Aster", så sendte jeg manuskriptet til SF-MAGASINET, med forslag om at den kunne offentliggjøres som føljetong.

 

Vi: Når var "Aster" da skrevet?

 

ØM: I '68-69', tror jeg. Jeg sendte den til Aschehoug først, og fikk egentlig en ganske positiv reaksjon fra dem, men det var jo endel sånne 'litterære innvendinger', som jeg for min del syntes viste veldig liten forståelse for science fiction i det hele tatt og for det jeg prøvde å uttrykke i den romanen. De skrev samtidig at hvis jeg ville omarbeide den etter forskjellige forslag, så var de interessert i å se den igjen. Men jeg tok ikke hensyn til alle de forslagene de hadde kommet med, sånn at den reaksjonen jeg fikk den andre gangne var temmelig sur; antagelig delvis fordi jeg hadde tillatt meg å flette inn en del ironiske bemerkningner med hensyn til enkelte av dei forslagenen konsulentene hadde kommet med første gang. Etter det sende jeg "Aster" til Gyldendal, og der ble den også refusert, og så sendte jeg den til SF-MAGASINET. Terje var ganske begeistret for den, men han hadde liksom planer om å komme i gang med en bokserie, så han hadde tenkt å reserver "Aster" for den serien. Men det ble det selvsagt ikke noe av...

 

Vi: Var "Aster" den første romanen du skrev? Du nevner en annen, upublisert roman, "Ararat", i etterordet til "Kontrabande"...

 

ØM: Ja, jeg tror ejg skrev de to der mer eller mindre parallelt, og gjorde begge ferdige mens jeg var i det militære og hadde god tid. "Ararat" er en Mars-roman, og den sendte jeg til også inn til Aschehoug og senere til Gyldendal sammen med "Aster". Den ble vel ikke fullt så positivt bedømt på noen av stedene, hovedsakelig kanskje fordi konsulentene gjennom sine finlitterære neser greide å snuse seg til at det ikke lå fullt så "Tungtveiende litterære pretensjoner" bak den andre romanen; det kan jeg forsåvidt godt tenke meg.

 

Vi: Du skrev i etterordet til "Kontrabande" at du ikke hadde gitt opp å få den romanen utgitt; har du gjort noe mer med den?

 

ØM: Jeg har skreven den om en gant til, men jeg tror ikke jeg kommer til å prøve å få gitt ut på Cappelen, bl.a. fordi Cappelen har sett på den en gang og i grunnen er positve til den, men av alle ting så forslo de at jeg skulle utvide den med minst hundre sider, og det er det rett og slett ikke stoff nok til i den historien. Men jeg kunne jo tenke meg at hvis alt ellers utvikler seg som det bør, og Stowas førstekonsulent ser med blide øyne på "Ararat", så kunne det vel med tid og stunder være mulig å få gitt den ut på Stowa.

 

Vi: Du kom altså i kontakt med Wanberg ganske tidlig, i 1971. Kom du så straks med i det redaksjonelle arbeidet i SF-MAGASINET?

 

ØM: Det begynte vel med at jeg skrev en populærvitenskapelig artikkel for dem, og så kom jeg med forslag til oversettelser og sånt noe. Den første fortellingen jeg oversatte var vel Poul Andersons novelle "Mannen som kom for tidlig" (The Man who Came Early"), som sto i SF-MAGASINET i 1973. Etter det oversatte jeg ganske fast, og kom etter hvert mer og mer med i det redaksjonelle arbeidet.

 

Vi: Du to over som redaktør av bladet i 1973. Kan du fortelle oss litt om årsakene til dette?

 

ØM: Vel, Terje begynte el å bli lei av det hele, antakeligvis; og i grunnen hadde jeg stått for mesteparten av stoffutvalget i n periode, sånn at det mer var en formalitet at jeg tok over på akkurat det tidspunktet. Det fikk jo den konsekvens at jeg også måtte ta meg av det praktiske arbeidet med å sette opp layout, sende bladet til trykking og sånt.

 

Vi: Ble Stowa gjort om til et aksjeselskap da du overtok som redaktør?

 

ØM: Nei, det var langt tidligere, i 1972. Men det tok litt lang tid å få det hele registrert, med en del krangel frem og tilbake først. Pluss at det av rent formelle grunner var vanskelig å få det til, for det var ingen av oss som hadde vært med på å stifte aksjeselskap tidligere. Og alt mulig rart skulle skrives på bestemte måter, på spesielle typer papir, i et bestemt antall eksemplarer osv. Identifikasjon skulle fremlegges ved undertegning av papirer som ble sendt inn, og alt sånt rar, så det tok sin tid å få det registrert.

 

Vi: Hvorfor skiftet egentlig SCIENCE FICTION-MAGASINET navn til NOVA?

 

ØM: Terje hadde lenge ment at bladet burde skifte navn til noe som kunne uttales på norsk, for han hadde den forestillingen, som jeg for så vidt tror var riktig, at det tross alt er ganske mange, i hvert fall, blant noe eldre folk som kvir seg for å gå bort og be om å få et blad med et navn som må uttales på et språk de aldri har lært. Det skjedde ikke akkurat i forbindelse med dannelsen av aksjeselskapet, men vi kom nå på det navnet der, og fant ut det kunne vært greit å skifte. Det var noen formelle problemer da vi skrifet navn også. Det var Postverket som protesterte et par ganger. De påsto at det var vanskelig å se, det første året etter omleggingen, hvorvidt bladet egentlig het NOVA eller SCIENCE-FICTION MAGASINET. De hadde sin egen oppfatning av hvor ordene "Science Fiction-Magasinet" skulle være plassert hen i forhold til tittelhodet, osv. Det var egentlig en ren bagatell, dog ikke mer bagatellmessig enn at de satte seg ned og skrev et brev om saken...

 

Vi: Hvordan vil du beskrive dine erfaringer med å utgi NOVA?

 

ØM: Vel, det er ganske mye arbeid med det... Til dels kan det være ganske interessant, men man blir jo littegrann lei etter hvert, for med det formatet NOVA nå har, så er det ikke store muligheten til å eksperimentere noe særlig, eller fornye seg.

 

Vi: Siden NOVA ble startet, har de vært en temmelig jevn. nedgang i løssalget. Har du noen formening om hva det kan skyldes?

 

ØM: Det ser ut til å være en slags lovmessighet i det , ettersom uansett hvor stort opplag man trykker av NOVA - i hvert fall innenfor den rammen vi opererer med så klarer Narvesen å distribuere det på en sånn måte at omtrent en tredjedel av bruttoopplaget blir solgt, og resten kommer i retur. Det går i hvert fall an å bevise empirisk; å bevise det overfor Narvesen er derimot en helt annen sak. Hver gang de ser på returtallet for det siste året, så sier de at nå skal bruttoopplaget reduserer. Ikke desto mindre beholder de akkurat den samme fordelingsnøkkel so de har brukt tidligere, uten å prøve å tillempe den noe på de forskjellige salgspunkte, og det fører lovmessig til at salget går nedover. Det de ellers opererer med, er jo at blader med 80 - 100 000 i opplag skal de ha et nettosalg på over 75 %, og det greier de å få til med så store opplag, for kioskbetjeningen er såpass oppmerksom på den slags blader at det bestiller på eget initiativ hvor mange eksemplarer de skal ha tilsendt, men det gjør de selvsagt ikke med sånne mikropublikasjoner som NOVA, eller for den saks skyld andre tidsskrifter. Så på det grunnlaget er det i grunnen temmelig dystre utsikter til muligheten for å få økt opplaget noe særlig. Nettosalget har ligget på noe over 1000 en stund nå, med noen nummer høyerer, men stort sett på det nivået. Hvilket selvsagt er for lite, men... Det største løssalget vi har hatt var vel det av det første nummeret som utkom i stort format, det var vel i 1972. Det solgte ca. 3500 eksemplarer. Men den gangen så hadde vi bl.a. et innslag i Ungdommens Radioavis, og en god del annen publisitet rundt omkring, så det hjalp nok en del.

 

Vi: Hvordan vil du karakterisere Stowa Forlags stilling i dag? Har forlaget livets rett?

 

ØM: Ja, det tror jeg nok at det har. De to første bøkene vi har utgitt har jo faktisk kommet i balanse økonomisk, men det viser seg at det tar et år eller mer før en slik utgivelse bærer seg. Man må bestandig være innstilt på å drive virksomheten for det første forsiktig, for det andre hele tiden liksom på kanten av det økonomisk muilge, med smal margin. NOVA e den stor utgiftsposten, men uten NOVA er det vanskelig på lengre sikt å se hvordan man kan drive Bokklubben, rekruttere nye medlemmer der osv. Det som er problemet erj o å finne en utgivelse- og distribusjonsform for NOVA som gjør at det kan klare seg med noe bedre økonomisk resultat. I sin nåværende form må NOVA selge ca. 1500 eksemplarer i løssalg for å balansere, hvis man fortsatt regner ca. 250 abonnenter. Eventuelt ville en økning av abonnenttallet med en to-tre hundre utrette omtrent det samme.

 

Vi: Mens NOVA enda het SCIENCE-FICTION MAGASINET", trykket dere ganske betydelige mengder norske noveller i hvert nummer; ja, enkelte nummer var faktisk nesten bare skrevet av norske forfattere. Under din tid som redaktør har mengden med norske noveller gått tilbake, og ligger mer eller mindre fast på to-tre norske evt. andre skandinaviske fortellinger per nummer. Hvorfor denne reduksjonen?

 

ØM: For det første synes i hvert fall jeg det er blitt mindre utgivelsesverdige ting som vi får inn - men det er jo mulig at det bare er jeg som er blitt mer kritisk med årene. For det andre ser det ut til at folk nå stort sett skriver lengre noveller; det betyr det blir plass til færre. I starten hadde vi ganske mange velig korte noveller, som i grunnen var mer stemningskskisser enn fortellinger, og dessuten mange korte poengnoveller også. Det ligger ikke noen bevisst redaksjonelle linje bak her fra vår side, for det eneste vi stort sett prøver å gjennomføre er å ha med en lengre rom-fortelling i hvert nummer; det er tross alt det som folk ennå helst forbinder med sf, og som kanskje er det største trekkplasteret NOVA kan ha. Og den fortellingen pleier jo da gjerne å være oversatt. Av det vi får inn fra norske forfattere, er det i høyden ca. 10-20 % som er av en såpass kvalitet at det i det hele tatt kan forsvare å la det bli presentert for et større publikum. Men det har tross alt dukket opp en god del forfattere i NOVA, som senere har vist seg å ha livets rett også i større sammenhenger, folk som Ingar Knudsen jr. og Dag Ove Johansen.

 

Vi: Stowa har hittil utgitt tre norske bøker, men den fjerde boken i serien derimot vil bli oversatt fra engelsk, 'Epilog' av Poul Anderson. Dere har visstnok ikke fått så positive reaksjoner på den som på de tre første bøkene; tror du at Stowas publikum er mer mottakelige for ny norsk sf enn for oversatt utenlandsk?

 

ØM: Nå sa jeg nok sist vi møttes at responsen på "Epilog" var noe dårligere enn på de tre første bøkene, spesielt når det gjaldt antall forhåndsbestillinger, men det har nå kommet inn en rekke nye bestillinger, slik at det jeg sa sist ikke er fullt så tydelig. I den grad det fremdeles stemmer kan det ha to årsaker: For det første det at mange mer inbitte fans kanskje ser Stowas oppgave i det å bringe norske forfattere frem i lyste; men det kan også være rett og slett det at du har ikke det samme trekkplasteret for forhåndsbestillinger med en utenlandsk som med en norsk bok; vi kan nemlig ikke tilby 100-150 eksemplarer signert av Poul Anderson til de som er først ute; jeg tror nok tilbudet har betydd en del for de første bøkene. Det er nå kommet inn omtrent 70 bestillinger på "Epilog", og det er noe i likhet med det som kom inn på den første boken til Ringdahl. For at det skal bære seg, må vi selge drøyt 200 eksemplarer direkte fra Bokklubben, men i tillegg til det blir jo også bøken nå solgt gjennom Forlagssentralen, som vi til gjengjeld da tjener mindre på. Jeg skule tro at 1 ex. fra Bokklubben tilsvarer omtrent 1.7 eksemplarer i så måte. I direkte salg fra oss er det gått vel ca. 150 ex. av "Skandalen i Dodderston". 130 ex. av "Kontrabande" og 100 ex. av "Nazna". Gjennom Narvesen gikk det 150 ex. av "Skandalen" (de andre har ikke blitt solgt der), og fra Forlagssentralen samt direkte til bokhandlere er det vel også gått en 150-200 ex. av "Skandalen" og litt over 100 ex. av "Kontrabande". Hvor mange som foreløpig er gått av "Nazna" vet jeg ikke. Sakte men sikkert vil forhåpentligvis hele opplaget (1000 ex.) bli utsolgt.

 

Vi: Det ser altså foreløpig ut til at bokserien vil gå i balanse, eller kanskje t.o.m. med et visst overskudd. Vil forfatteren eventuelt få del i overskuddet? (Det betales jo ikke for bidrag i NOVA)

 

ØM: Foreløpig har vi ingen avtale med forfatterne med hensyn til honorar, men det som kan sies er at hvis Kulturrådet kjøper inn en bok, så vil forfatteren være sikret gjennom standardavtalen mellom Kulturrådet, norske forlag og Forfatterforeningen. Han vil da få 20 % av detaljprisen pr. solgte eksemplar.

 

Vi: Ja, hvordan e det egentlig gått med de bøkene som dere har søkt om innkjøp fra Kulturrådet for? Du har jo allerede skrevet i ALGERNON om hva som skjedde med "Skandalen i Dodderston" da den var inne til behandling (Algernon 12), så det er vel ikke nødvendig å gjenta det her, men hva er det blitt til med "Kontrabande" og "Nazna"?

 

ØM: "Når det gjelder "Kontrabande", har jeg ikke søkt for den i det hele tatt, for det ville jeg anse som temmelig illojalt overfor mitt eget forlag, Cappelen, som jo samme år utga "De siste tider", og naturlig nok sendte inn søknad for den. "Nazna" er det derimot søkt inn innkjøp for; det begynner vel å bli en seks-syv måneder nå og jeg har hittil ikke fått et kløyva ord til svar. Jeg har vært i telefonisk kontakt med dem en gang, og snakket med en dame som for så vidt var positivt innstilt og alt sånt noe, men hun kunne ikke si når det kunne foreligge noe svar. Det var også mening å gi ut en novellesamling av Dag Ove Johansen i år, som bok nr. 5 i serien, men det går ikke, p.g.a. forlagets begrensede utgivelseskapasitet, så den kommer først til neste år. Når det gjelder våre framtidsplaner for bokserien er det ikke så mye konkret som foreligger. Jeg har jo gjennom lengre tid prøvd å påvirke Ingar Knudsen jr. til å levere oss en bok, men hva det angår foreligger det ingen planer i øyeblikket. Det er jo meningen at hvis det en gang foreligger en fortsettelse på "Nazna", ville det være naturlig for oss å gi den ut - uner forbehold av at vi gjerne vil se produktet før vi bestemmer oss for å trykke det.

 

Vi: Hvordan klarte du egentlig å få ut noen bok på Cappelen? På det tidspunktet var det jo bare Gyldendal som hadde utgitt norsk sf i noen større grad?

 

ØM: Cappelen var positive med en gang overfor "Aster", og bestemte seg for å gi den ut da jeg sendt den inn. Hvilket i grunnen forundret meg littegrann, for jeg hadde i grunnen de samme motforestillingen som deg på det tidspunkt, i og med at forlaget hadde hatt svært lite befatning med sf eller fantastisk litteratur i det hele tatt. Jeg hadde riktignok vært med på å redigere en Lovecraft-samling for dem, samt var i ferd med å få dem til å utgi en Lord Dunsany-bok så jeg visste for så vidt at redaksjonen der var positivt innstilt overfor litteratur litt utenfor den vanlige Anna i ødemarka/Stein Mehren-stilen. Men jeg hadde ikke inntrykk av at den ting at jeg hadde vært i kontakt med forlaget tidligere spilte noen som helst rolle ved vurderingen av manuskriptet.

 

Vi: Samtidig med eller litt før du sammen med Einar Engstad redigerte Lovecraft-samlingen "Tingen på terskelen" og selv satte sammen "Peganas Guder" av Lord Dunsany, kom det også en del annen fantasi/skrekk i Ugle-serien (Poe, Hoffmann, James). Var det et ledd i noe bevisst forsøk fra forlagets side på å lanserer fantastisk litteratur, et forsøk som formodentlig slo feil, siden Cappelen har sluttet med å oversette slike bøker, eller var det bare en tilfeldighet at det kom ut såpass mye fantastisk litteratur på såpass kort tid?

 

ØM: Utgangspunktet for at vi laget den Lovecraft-samlingen, var at vi hadde satt opp et forslag til en antologi med fantasilitteratur, der det ar med to elle tre Lovecarft-noveller. Forlaget så nøye på forslaget vårt, og i og med at de tidligere visstnok hadde vurdert Lovercraft til utgivelse, så fant de ut at det var bedre ide om vi laget en ren Lovecraft-samling, og så gjorde vi det. Dunsany-samlingen kom senere, på mer direkte initiativ fra meg. Jeg tror nok det var mer av en tilfeldighet at alle de bøkene kom så rett etter hverandre, men det reflekterte vel at Cappelen i hvert fall hadde en viss interesse for den generelle typen litteratur. De mener selv at dette er fullverdig skjønnlitteratur, og at det er derfor det har gitt ut bøkene; hvilket jo i og for seg er en helt korrekt vurdering...

 

Vi: Du har jo visstnok forsøkt å overtale Cappelen til å utgi fantastisk litteratur senere også?

 

ØM: Ja, jeg har prøvd å prakke på dem Jack Vance, Clark Ashton Smith og Robert E. Howard - og er vennlig men bestemt blitt avvist på alle tre punkter.... Det er klart at hvis de to første samlingene hadde solgt forskrekkelig bra, så hadde de vel gjerne satset mer på det samme. Nå vet jeg ikke akkurat hvordan salgstallene ble for dem, men antakeligvis greide de vel akkurat å ro seg i land i løpet av den obligatoriske treårs-perioden; de solgte neppe stort mer, og neppe stor mindre heller.

 

Vi: har du aldri forsøkt å få ut noe av ditt eget på Gyldendal, i Lanterne SF ele rpå annen måte?

 

ØM: JO, det har jeg prøvd ved forskjellige anledninger. Som jeg vel har nevnt, var "Aster" inne der før jeg sendte den ti Wanberg, og dessuten sener den uutgitte romanen min; dessuten har jeg en gang sendt inn en tre-fire av de novellen som senere blie utgitt i "snøen på Nix Olympica", sammen med andre fortellinger i en novellesamling, og likedan "De siste tider"; den var også innom hos Gyldendal før jeg fikk utgitt "Aster" hos Cappelen. Alle sammen ble refursert. Det er en ikke ukjent praksis de har når de får inn sf-manuskripter fra folk som ikke sånn umiddelbart aksepterer de litterære kriterier, retningslinjer og ikke minst råd som Gyldendals egen faste sf-konsulent gir.

 

Vi: Har du noen bok i gang nå som du kan fortelle oss noe om?

 

ØM: Ja, jeg har nok noe i gang, men jeg liker ikke å snakke om det jeg holder på med mens jeg arbeider med det... Jeg har fått ut omtrent en bok i året i de fire siste årene, og så lenge jeg har noe jeg selv synes er såpass godt at det vil være forsøket verdt, vil jeg prøve å få utgitt en bok hvert år - men det er ikke godt å vite om det vil være tilfellet bestandig.

 

Vi: Hva vil du si din erfaring som sf-forfatter har lært deg om norske forlag?

 

ØM: Stort sett det at utgivelsespolitikken later til å være veldig tilfeldig, og at det er en god del litterære idiosynkrasier ute og går hos de fleste konsulenter. De kan godt være helt forskjellige fra konsulent til konsulent, og det betyr igjen at hvis du er en ukjent forfatter, som følgelig er nødt til å gå innom minst to konsulenter hos et forlag for i det hele tatt å få ut noen ting, er det store sjanser for at i hvert fall en av de konsulentene har en idiosynkrasi som bryter fullstendig med de litterære retningslinjer som du selv forsøker å arbeide etter. Følgelig er det veldig vanskelig å bryte gjennom den muren som Norges litterære liv omgir seg med overfor omverdenen. Det er et slags eget laug, og hvis en først har klart å bli medlem av det lauget, forventes det selvsagt at en skal oppføre seg lojalt og i samsvar med laugets retningslinjer, vise en samlet front utad osv:

 

Vi: Så du mener altså at det kan være nokså tilfeldig hva som kommer ut hva som blir refusert?

 

ØM: Vel, tilfeldig og ikke tilfeldig... Det er jo ikke tilfeldig, i o med at man jo f.eks. hører at Norges største forlag, Gyldendal, har helt klare forlagspolitiske målsetninger, som bl.a. gjør at Jon Bing sier, mer eller mindre offentlig, at han ikke vil ta det politiske ansvar for å anbefale en seriøs roman av Heinlein utgitt i Lanterne-serien. Så helt tilfeldig er det selvsagt ikke, men man kan jo være mer eller mindre uenig i de kriteriene som blir lagt til grunn; tildels mer. På andre forlag enn Gyldendal og Cappelen tror jeg ikke det er noen bevisst utgivelsespolitikk overfor fantastisk litteratur i det hele tatt. De prøver i stedet etter fattig evne å vurdere ut fra det de kaller for "almenlitterære kriterier", hvilket selvsagt betyr at det kriteriene de bruker nødvendigvis må være snevrere for sf enn for vanlige nåtids-skildringer, i og med at det i alle litterære genrer finnes verdier som er typiske for den som genre, men som ikke er tilnærmelsesvis så godt representert i andre grener av litteraturen. Så hvis man f.eks. prøver å vurderer en sf-roman ut fra nøyaktig de samme kriteriene som en realistisk nåtidroman, så vil sf-romanen selvsagt komme til kort, på samme måte som nåtidsromanen ville fullstendig igjennom hvis den skulle vurderes etter de kriterier som en opplyst sf-leser vil legge på en sf-roman. Og så er det jo sånn at de fleste filologer som har litteratur som fag går rundt med den mer eller mindre bevisste oppfatning at den psykologisk nåtidsroman, i hvert fall inntil for en 5-10 år siden, liksom representerte høydepunktet i verdenslitteraturen gjennom tidene, slik at det var dens kriterier som all annen litteratur burde måles etter.

 

Vi: Ut fra det du ahr sagt, er det klart at du mener det er forskjell på science fiction og "tradisjonell" litteratur. Hva mener du forskjellen består i, sånn mer konkret?

 

ØM: Tja, jeg sier ikke at sf adskiller seg fra "tradisjonelle litteratur", for den "tradisjonelle litteraturen" måtte i så fall omfatte psykologiske nåtidsromaner, den såkalte "arbeiderlitteraturen" som akademikerne har velsignet lesermassene med nå i de siste 5-10 årene, historiske romaner, m.m. Jeg mener at sf adskiller seg fra disse genrene, men ikke i noen annen forstand enn disse genrene igjen adskiller seg fra hverandre. Det som er sf-litteraturens egenverdi i forhold til de andre genrene, er jo rett og slett at den som litteraturform faktisk er alene om å trekke inn naturvitenskaplige erkjennelse som en del av den almenmenneskelige erkjennelse, om som en grunnleggende forutsetning for handling, personskildring og det verdensbilde den presenterer overfor leseren. Det fantastiske er jo at sf-litteratur er alene om dette, og allikevel representerer en typisk minoritetslitteratur. Egentlig, i en opplyst verden, så burde det jo ha vært omvendt, sånn at disse elementene gikk inn i alt eller det aller meste av det som blir utgitt som litteratur.

 

Vi: Du hører også til blant dem som mener at det er mulig å skille klart mellom sf- og fantasilitteratur. Kan du gi din definisjon av forskjellen mellom disse to genrene?

 

ØM: SF-litteratur er stort sett en litteratur som søker å beskrive det fantastiske men mulige, for å si det kort, mens fantasi-litteratur er litteratur som beskriver det fantastiske og egentlig - i vårt fysiske univers, da - umulige. Det eksisterer en annen forskjell også; det er at de to retningene representerer to vidt forskjellige tradisjoner i litteraturhistorien, i og med at sf egentlig representerte noe grunnleggende nytt da den dukker opp fra Mary Shelley og utover på 1800-tallet. Den er, som jeg sa tidligere, den eneste litteraturform som trekker inn naturvitenskapelig erkjennelse som en del av oss som en grunnleggende forutsetning for den litterære skildringen, og har utviklet seg som en selvstendig retning fra 1800 og utover, mens fantasi-litterturen jo går helt tilbake til de første sumeriske opptegnelser. F.ekl. "Gilgamesj" og "Innanas ferd til Dødsriket" er, og kan i dag leses som renspikket fantasilitteratur, og det er den tradisjonen som de beste fantasi-forfatterne i dag bygger videre på.

 

Vi: Men hvis du mener det er såpass klar forskjell på fantasi og sf, er det ikke da litt merkelig at mange typisk "harde", tekniske sf-forfattere og lesere er meget begeistret for fantasi? (to opplagte eksempler skulle vel være deg slev og Poul Anderson)

 

ØM: Nei, i grunnen ikke. Det kan jo forklares på den måten at mange sf-forfattere og -lesere er interessert i å bygge opp en fantasiverden som en ren tankelig, en intellektuell utfordring eller hva du nå vil kalle det. Poul Anderson har så vidt jeg vet også studert teoretisk fysikk, og er sikkert veldig fascinert av den rene intellektuelle leken som faktisk grunnleggende fysikk også er, i like stor grad som han åpenbart er fascinert av muligheten av å bygge opp en konsistent sammenhengende fantasi-verden, bygget på et sett mer eller mindre vilkårlige , men gjensidig sammenhengende grunnregler. Du kan delvis se det samme i kriminallitteraturen; det er jo en retning innen kriminallitteraturen også som mer eller mindre har utviklet seg som eg ren tankelek. Poul Anderson har faktisk også skrevet krininalromaner, det samme har jo Jack Vance og Asimov gjort, uten at noen derfor vil påstå, skulle jeg anta, at kriminalliterteratur og sf også egentlig er den same genren. Grunnen til at sf- og fantasi-bøker stort sett treffer det samme publikumet, er vel at de leserne de to litteraturgruppene henvender seg til, i alle fall beveger seg en god del utenfor den slagne landevei i sin lesning. Det ville være merkelig om man ikke kunne finnen en stor del av sf-publikumet som også er interessert i rent eksperimentell litteratur, eller den type litteratur som f.eks. Franz Kafka skrev; det ville være merkelig om de fleste aktive medlemmer av Aniara ikke har lest det meste av Kafka. Det påstås dessuten at de fleste sf-lesere er veldig interessert i historisk litteratur. I det hele tatt, det at man interesser seg for en noe utover sin egen hverdag, det er liksom en ting som kjennetegner både sf- og fantasi-lesere.

 

Vi: Har du noen formening om hvorfor naturvitenskapelig erkjennelse ikke er inkorporert i annen skjønnlitteratur enn science fiction? Vitenskap og teknikk er jo ss alt viktige elementer i vår egen hverdag?

 

ØM: Ja, det er jo ganske klart. Stort sett skydes det at i hvertfall den mer finklutruelle delen av det litterære lederskiktet i den vestlige sivilisasjon, det er jo folk som har blitt rekruttert gjennom filologiske studier, og som tradisjonelt har sett med misbilligende forakt på alle ting som teknikk og naturvitenskap har klart å frambringe gjennom de siste par hundre år. Det er en holdning som til dels er preget av frykten for det totalt ukjente, tildels nok også preget av en form for misunnelse overfor den suksess som teknikk og vitenskap tross alt har hatt, i både økonomisk resultatmessig, og ikke minst med hensyn til den status som teknikkens presteskap har nytt godt av inntil de aller siste årene, en status som litteratene gjerne hadde sett var blitt forbeholdt litteratene.

 

 

Vi: Fantasilitteraturen har hatt et meget sterkt oppsving de siste ti årene. Tror du dette kan forklares utelukkende ved den enorme suksess som Tolkiens "Lord of the Rings" fikk da den kom i paperback i USA, eller tror du det finnes andre medvirkende årsaker til dette?

 

ØM: Jeg tror nok det har vært andre og mer langsiktig virkende årsaker. For det første er det den tingen at fantasilitteratur aldri har hatt de samme problemene med å bli litterært anerkjent som sf-litteraturen har hatt. Fantasi-litteratur bygger jo på om ikke akkurat kjente ting, så i hvert fall på elementer, samfunnsstrukturer, arketyper og sånt noe som litteratene har en viss evne til å forsestille seg. Slik at da "Lord of the Rings" kom ut f.eks. , så så du ikke noe til de reaksjonene fra finkulturelt hold som ville ha møtt ett tilsvarende mammutverk i sf; tvert imot så ble jo "Lord of the Rings", hilst med ovasjoner fra første stund. Så jeg tror at fantasi-litteratur i det store og det hele er favorisert, i hvert fall hvis du sammenligner med sf vis á vis finkulturen. Utover det, så er det jo klart at den suksess som Tolkien hadde, har betydd veldig mye for andre fantasi-forfattere. Folk var jo sulteforet i lengre tid på akkurat den typen litteratur, men nå er det i hvert fall visse tegn som tyder på at det amerikanske marked er i ferd med å bli overmettet, for etter "Lord of the Rings" ble jo alle Howards Conan- fortellinger og det meste av hans øvrige produksjon gjenopptrykt, med tilsvarende suksess, og så har vi fått hele den genren, eller industrien, som heter sword & sorcery. Og det er jo ikke særlig lesverdig, mye av det nye som blir skrevet, så en kan jo frykte for at markedet vil få en viss avsmak overfor denne typen litteratur også.

 

Vi: For å snakke litt igjen om din egen produksjon: Den sf du skriver, er jo for det meste såkalt ren, hard, teknisk sf. Skriver du denne formen for sf fordi du synes det er en mer "ekte" og egentlig for enn den mer "myke" sorten, som har det med å nærme seg mainstream-litteraturens tradisjonelle former og verdier?

 

ØM: Vel, for det første er jeg ikke helt enig i det du sier der. Om en prøver å burke mer eller mindre fiffige og akademisk aksepterte sære uttrykksformer, så bidrar ikke det hverken i positiv eller negativ retning til det litterære verks egenart. Derimot kan man si at det reduserer egenart i samme grad som det skaper sperrer hos leseren, og i samme grad som det skaper mistanke om at forfatteren er mer opptatt av sine egne affeksjoner, og av å vise frem seg selv. "Se her, så flink jeg er", enn av å fortelle den historien han har lovet leseren han skal fortelle. Jeg kan ikke innse at f.eks. Bradbury bruker noen mer avanserte litterære teknikker enn det som "harde" sf-forfattere behersker. I den grad det foreligger noen tilnærming mellom enkelte sf-forfattere og "mainstream"-litteraturen, så ligger ikke den i noen mer avansert fortellerform eller noe sånt, men ligger eventuelt i at en del forfattere har fjernet noen av de mer tekniske aspektene, som de aner kan virke anstøtelig på ikke-teknisk skolerte personer, og som følgelig kan bli anstøtsstener for litteraturkritikerne, fra bøkene sine. Men dette her at den såkalte "Nye Bølge"-retningen samt dens avleggere videre utover representerer noe nytt, og et fremskritt i litterær teknikk, fortellerform osv. osv., den forestillingen betrakter jeg som en typisk folkloristisk tradisjon blant de leserne som er begeistret for denne typen litteratur.. For det første er det veldig vanskelig å påvise at disse forfatterne behersker språket på noen som helst bedre måte enn f.eks. Heinlein, Poul Anderson eller Jack Vance, snarere tvert imot, vil jeg påstå; for det andre er det vanskelig å påvise at de behersker fortellerteknikker som går utover det tradisjonelle sf-forfattere behersker. Dette her at f.eks. Silverberg prøver å bruke tradisjonell psykologi, eller la oss heller kalle det kvasi-psykologi, i bøkene sine; ja vel, hva så? Det at han prøver å bruke den, gir ikke i seg selv bøkene hans noen større verdi som bøker; det måtte eventuelt være det at han klaret å bruke den på en spesielt god måte som måtte gi dem en større verdi. Den tradisjonelle formen for sf er etter min mening den som representerer noe særegent i forhold til annen litteratur, og det som kan tilføre annen litteratur det meste typiske av de verdiene sf som sådan representerer. Jeg ser ikke noe som helst vunnet ed at sf-forfattere slutter å skrive sf, og begynner å skrive en eller annen form for psykologisk nåtidsromaner. Hvis det skal være nødvendig for å oppnå kritisk anerkjennelse som sf-forfatter, så vil jeg si at man slår ungen ut med vaskevannet.

 

Vi: Men mange av de forfatterne vi har snakket om nå, sier jo selv at de benytter seg av de såkalte "myke" vitenskaper, som f.eks. psykologi, sosiologi, m.fl. , og at det vitenskapelige grunnlaget for det de skriver på den måten er like legitimt som noe astronomisk eller fysisk grunnlag?

 

ØM: De aller fleste som smykker seg med fagbetegnelsen sosiolog, vil vel, i hvert fall hvis de er ærlige, innrømme at det vitenskapelige grunnlaget for deres forskning er temmelig mye spinklerer enn det vitenskapelige fundamentet for feks. astronomi. Det ernå en ting; en annen ting er at den som overlegent er den beste sf-forfatter med et sosiologisk/antropologisk grunnlag, det er jo Jack Vance, som på alle måter er den tradisjonelle forfatter. de folkene som har laget mest skrik og skrål rundt seg selv med hensyn til sine evner til å trekke inn såkalt myk vitenskap i bøkene sine, slike som Ballard og Moorcick, til eg viss grad også Aldiss, synes jeg stort sett faller gjennom når det gjelder det som skulle være selve hovedpoenget innen den type litteratur de selv skriver, det sosiologiske, i forhold til Jack Vance.

 

Vi: Nå vet vi at Jack Vance er en av dine yndlingsforfattere. For å ta et annet standardspørsmål: Kan du nevne flere av de forfatterne du liker best?

 

ØM: Ja, jeg har nå eg god del yndlingsforfattere. Først og fremst Heinlein, da, inntil han skrudde seg aldeles opp i den derre gammelmannsnevrosen sin; selvsagt Pul Anderson, skjønt han er jo mer ujevn; Tolkien vet vel de fleste at jeg liker veldig godt; utover det er jeg meget glad i Mikkjel Fønhus, spesielt fortellerteknikken og språket hans; ellers har vi Ayn Rand, Jack London.... Det er idet hele tatt veldig mange forfattere jeg liker.

 

Vi: Hvilke norske sf-forfattere liker du best?

 

ØM: Først og fremst Ingar Knudtsen, som jeg i grunnen betrakter som en av Norges to ledende sf-forfattere; en del av det Dag Ove Johansen har skrevet liker jeg ganske godt; "Nazna" synes jeg er en aldeles ypperlig bok; så der det en del av det Bringsværd har skrevet som er temmelig underholdende...

 

Vi: Når det gjelder det du selv har skrevet, er det temmelig klart preget av et meget bestemt livssyn og politisk syn. Er dette noe som du bevisst tar med når du skriver, eller kommer det bare frem av seg selv?

 

ØM: Det er kalrt at det er sånt som vil kommenaturlig frem, skulle jeg tro, i alt det en forfatter skriver; jeg ahr jo stort sett bestandig det som mål at jeg etter fattig evne skal prøve å fremme et bestemt sosialt/politisk, eller i videre forstand erkjennelsesmessig, syn med det jeg skriver.

 

Vi: Du vil altså ikke si at f.eks. "Snøen på Nix Olympica" er mer bevisst politisk orientert enn "Aster"?

 

ØM: Nei, det vil jeg ikke si - men det er klart at for det første ligger "Snøen på Nix Olympica" nærmere i tid, for det andre nærmere i begrepsverden, slik at de politiske ytringene i den boken vil være lettere direkte overførbare på vår egen kultur. Det finnes lagt klarere og mer direkte paralleller med våre egen verden der enn i "Aster".

 

Vi: Har du fått noen kritiker-reaksjoner på bøkene dine som bærer preg av at din politiske begrepsverden ligger ganske langt fra flertallet av litteraturkritikeres?

 

ØM: Ja, det jeg nok. Jeg husker jo at ARBEIDERBLADET omtalte "snøen på Nix Olympica" i temmelig uvennlige ordelag under overskriften "Egglikør på Mars", og kritikeren skrev atskillige linjer om den solidaritet som norsk arbeiderbevegelsen hadde kjempet frem, og i grunnen fælt lite om boken som sådan. Han likte den åpenbart ikke, og jeg tror nok at det politiske kan ha spilt en viss rolle der, ja...

 

Vi: Ved siden av å være redaktør for NOVA, står du jo også for utgivelsen av fanzinet GANDALF. Da det startet i 1975, var det oppført to utgivere, nemlig deg selv og Einar Engstad. Hva skjedde egentlig med ham, ettersom han forholdsvis raskt opphørte å ha noe med GANDALF å gjøre?

 

ØM: Engstad var vel egentlig aldri noen særlig aktiv fan, men grunnen til at han sluttet å skrive for GANDALF var vel rett og slett at han ikke hadde tid. Det er lenge siden jeg har hørt neo fra ham nå, sel vom jeg ahr pleid å ha litt kontakt med ham av og til. Fra og med nr. 2 var jeg i praksis eneredaktør.

 

Vi: GANDALF er jo ett av Nordens ledende rene fantasi-fanziner. Hvor stort abonnenttall har du egentlig?

 

ØM: Jeg har vel en 130 stykker omtrent; det har holdt seg ganske stabilt en stund når - det er vel kanskje en del folk som har falt fra de siste året, for et er veldig vanskelig å opprettholde et fast abonnent-antall hvis du ikke klarer å opprettholde en viss frekvens i utgivelsestakten. Jeg for min del e rjo kommet ned på en frekvens av ca. to nummer i året, som jeg i hvert fall vil søke å opprettholde.

 

Vi: Hva liker du best, å redigere et magasin som NOVA eller å utgi en fanzine som GANDALF?

 

ØM: Egentlig synes jeg det er morsommere å gi ut GANDALF enn NOVA, men det er for så vidt artig begge deler, bortsett fra at det er mye arbeid med det. Det er den direkte kontakten med leserne som du får i et fanzine, som vil være mer vanskelig å opprettholde i et mer kommersiellt magasin, som i grunnen er det mest verdifulle ved et fanzine.

 

Vi: Hva tror du er årsaken til at fantastisk litteratur i langt større grad enn noen annen form for litteratur skaper en slik entusiasme og interesse at det danner seg en ren subkultur, en fandom, rundt den?

 

ØM: For det første er det den rene ghettomentaliteten som har lett for å utvikle seg innen en litterær minoritet; dessuten tror jeg også at det kommer av at lesere av fantasi- og sf-litteratur i det hele tatt er veldig interessert i veldig mange forskjellige ting, til dels meget kunnskapsrike og intelligente folk som er aktive på alle mulige måter, og som følgelig søker samvær med folk som har den samme barnlige åpenhet overfor tilværelsen.

 

Vi: Hvordan vil du karakteriserer utviklingen siden 1973, da norsk fandom startet opp for alvor? Noen påstår jo nå at vi er inne i en degenerasjons- og nedgangsperiode?

 

ØM: Det var jo en eksplosjon da i '73, som var preget av at det var ventilen som fly av en dampkjele der det lenge hadde opparbeidet seg et ganske stort trykk, sånn at det kom ut en forferdelig stor mengde med ting som folk egentlig hadde gått og verket med inne i seg lenge, tror jeg. At det så senere har dabbet en del, er vel ganske naturlig, i og med at trykket har gått noe ut av den kjelen. Det har dessuten været visse tilløp til degenerasjon, spesielt lokalisert til sør-vestlandet, som neppe har virket så veldig stimulerende på mer vanlige fans. Men jeg tror nok at fandom vil komme til å rusle og gå videre, omtrent i den samme takten som den har nå. Man skal ikke se helt bort fra muligheten av at "Star Wars", når den kommer, faktisk vil frelse en ny generasjon av ungdommelige sf-entusiaster, og kanskje skape en egen fandom.

 

Vi: Tror du at den krangelen/feiden som oppsto etter en stund mellom deg og Erik Steen på den ene siden, og Jostein Saakvitne på den andre (kanskje noe forenklet, men der gikk jo hovedskillelinjene) var skjebnebestemt, så å si, siden slike feider later til å utvikle seg i alle fan-miljøer vi kjenner så vel som i andre små særgrupper? Det later jo til å være et slags naturgitt stadium, som enhver fandom må igjennom?

 

ØM: Det er vanskelig å si om den krangelen var skjebnebestemt, hvis du med et mener uungåelig. Men som du sier, er det slikt som gjerne oppstår i såpass snevre miljøer som det vi her snakke rom, og for så vidt kan man jo godt si at det er uungåelig at noen vil ryke sammen før eller senere. Jeg har jo hørt at det første som vil skje hvis tre mennesker stifter et kommunistparti, er at to av dem ekskluderer den tredje... Det er nok sånt som ligger latent i små miljøer, men krangel, saklig uenighet og personlige motsetninger er jo ikke akkurat ukjent i det større miljøet som omgir oss heller.

 

Vi: Tror du at all kranglingen og uenigheten var med på å skremme folk vekk fra fandom, og dermed var en av årsakene til den nedgangen vi mener å ha konstatert?

 

ØM: Nei, det har jeg i grunnen ikke inntrykk av. Det måtte jo i så fall gi seg utslag f.eks. i fanzinenes abonnenttall, men jeg merket i hvert fall ingenting på antallet lesere av GANDALF.

 

Vi: Kanskje det heller er omvendt, slik at folk liker å lese sinte leserbrev og arge verbale slagsmål?

 

ØM: Jo, det er f.eks. mange som skriver sinte leserbrev, der de gir høylydt uttrykk for at nå er de lei av å lese sinte leserbrev, så det er vel en viss ambivalens der sånn, men innenfor sømmelighetens grenser tror jeg nok leserne er interessert i å få del i den personlige kontakten som en frisk brevspalte gir, og som dermed gir dem et visste inntrykk av hva slags folk det er de stå ri kontakt med gjennom fanzinene.

 

Vi: Har det været et problem for deg som fanzineredaktør å få plass til alle brevene i et såpass lite blad som GANDALF?

 

ØM: Vel, det er jo bare i løpet av de siste par årene at den brevspalten har svulmet såpass opp. Jeg har en fornemmelse av at grunnen til at den er såpass stor snarere er at utgivelsesfrekvensen har gått ned, slik at jeg har fått akkumulert brev over lengre tid. Noe problem er det egentlig ikke; som den intelligente leser faktisk vil ha lagt merke til, så har jeg faktisk kompensert for det ved å utvide sidetallet tilsvarende.

 

Vi: For å komme tilbake til våre venner kritikerne, så mener altså ikke du de er blitt mer oppmerksomme på eller opplyste om fantastisk litteratur i løpet av det siste tiåret?

 

ØM: Neida; derimot har de vel sugd opp i hvert fall en del av den folklore som Bing & Bringsværd målbevisst har markedsført gjennom sine forskjellige antologier, artikler og radioprogrammer, sånn at nå vet i grunnen den norske litteraturintelligentsia at skikkelig sf-litteratur, det er slikt som nettopp ikke handler om tekniske vidundere og om fremtiden, men tvert i mot om "vår egen situasjon" etc. På den måten har kanskje B&B klart å utstyre intelligentsiaen med ytterligere en form for rasjonalisering, hvis noen slik skule trenges, for å kunne støte fra seg all slags sf-litteratur som beveger seg inn i fremtiden og prøver å ta den på alvor, eller beveger seg ut i rommet.

 

Vi: En rekke amerikanskje sf-forfattere har i det siste hevdet at sf-verenen utgjør en ghetto som sperrer dem inne, hindrer deres kunstneriske utfoldelse, gir dem for dårlig betalt for bøkene, og i det hele tatt at de vil ut. Synes du man kan se på sf som en ghetto?

 

ØM: Jeg synes at Larry Niven har karakterisert den situasjonen meget treffende, hva betalingsforholdene og måten forfatterne blir betalt på angår: "Det er slettes ikke noen ghetto dere prater om", sier han, "det er The Los Angeles Country Club." SF-forfattere har stort sett , ut fra det man kan lese seg til i amerikanske fanziner og det forfatterne selv skriver, langt bedre muligheter enn det det store gross av "vanlige" forfattere får.

 

Vi: Til slutt, et litt mer generelt spørsmål: Du er jo både av yrke, av interesse og i det du skriver meget teknisk orientert. Hvordan ser du på den stadig stigende skepsis som kommer til uttrykk i massemedia overfor vitenskap og teknologi?

 

ØM: Det gjør seg gjeldende en uvitenhetens arroganse som er direkte skremmende, når en ser på den slags ytringer som stort sett dominerer nå i statsmonopolet. NRK er jo tross alt den delen av bevissthetsindustrien som bestemmer hva folk stort sett skal være opptatt av , og hvilke meninger de skal få fremlagt for seg. Det later nesten til å være en forutsetning for å få slippe til i norsk radio og fjernsyn at du inntar en meget negativ holdning til, og samtidig vet meget lite om, hva moderne teknologi egentlig står for.