RINGMERKING SOM VITENSKAPELIG METODE

Ringmerking av fugler er en vitenskapelig metode for å få mer kunnskap om fuglene og miljøet de lever i. I prinsippet går metoden ut på å feste en ring av metall rundt ett av fuglens bein. På ringen er det oppført et løpenummer og en returadresse.
Den moderne ringmerkingens historie startet med dansken Hans Christian Cornelius Mortensen. Det var han som fikk idéen om å feste en ring med nummer og adresse til fuglens bein. Mortensen startet sine forsøk i 1890, men først i 1899 var de praktiske problemene løst, og han kunne begynne med mer systematisk merking. Hans mål for ringmerkingen var For om mulig skaffe Oplysning om Forskellige Fugles Rejser, deres Levetid, Aldersforskel, Geografiske Racer m.m. (Mortensen 1907).

Det har gjennom årenes løp vært brukt mange ulike typer ringer. I Norge brukes i dag ringer av aluminium og rustfritt stål. Hvilken av disse typene som brukes er avhengig av hvor raskt fuglene sliter ringene. Slitasjen kan skje både fra innsiden og yttersiden. Fugler som sitter på tarsen, som for eksempel flere av alkefuglene, sliter ringene mest på yttersiden. Andre arter som ofte får sand på bena, som for eksempel vadefuglene, sliter ringene mest på innsiden. Utvendig slitasje kan medføre at løpenummeret og returadressen blir uleselig, og at ringen til slutt faller av.
De første ringene som ble brukt var av dårlig kvalitet, og tapet av ringer var stort. I Norge ble stålringer først tatt i bruk midt på 1960-tallet. Disse ringene er så sterke at de holder livet ut, selv på de artene som lever lengst og sliter mest på ringene. Likevel kan bokstaver og tall slites vekk også på stålringer som festes på arter som for eksempel teist og lomvi. På 1960-tallet ble et stort antall lunder på Røst merket med ringer av aluminium. På 1980-tallet ble mange av disse fuglene kontrollert, og med få unntak var ringene helt uleselige. Noen var så tynnslitte at de falt av beinet idet fuglen traff fangstnettet (se bildet til høyre).

I tillegg til metallringen har også mange fugler blitt påsatt fargeringer av plast, enten bare én ring med inngraverte tall og/eller bokstaver eller en kombinasjon av flere ringer med ulike farger. For enkelte arter (f.eks. andefugler) kan en fargering med inngravert kode festes rundt fuglens hals. Det er da lettere å oppdage, og det er enklere å identifisere individet i felt.
Tradisjonelt er ringmerking brukt for å øke kunnskapen om fuglenes bevegelser. De vanligste spørsmål man har ønsket svar på har vært hvor fuglene overvintrer, hvor trekkveiene går, viktige rasteplasser og dødsårsaker, hvor lenge fuglene lever og når og hvor raskt de forflytter seg. Etter hvert som denne basale kunnskapen om artene har blitt bedre, har også målene med ringmerkingen blitt mer nyanserte. Studier av for eksempel bestandsendringer har gitt ringmerkingen nye mål og nytt innhold, og er i dag et viktig bidrag i miljøovervåkingen. I mange forskningsprosjekter brukes ringmerking som en sikker metode for å kunne gjenkjenne individene livet ut.

Oftest er ringmerkingen basert på at andre mennesker skal finne de merkede fuglene og rapportere funnet til en ringmerkingssentral. Det har imidlertid blitt stadig vanligere å aktivt søke etter fugler man selv har merket, og mange forskningsprosjekter baseres kun på kontroller av egne fugler.
I Europa er det vitenskapelige og administrative samarbeidet for ringmerkingen organisert gjennom The European Union for Bird Ringing (EURING). Denne organisasjonen ble opprettet i 1963 og har sitt hovedsete ved Netherlands Institute of Ecology i Heteren. I 1977 opprettet EURING "The EURING Data Bank". Her lagres alle gjenfunn av fugler merket i Europa i et standard format, og mer enn 2 575 000 gjenfunn er idag registrert i databasen. Dette store gjenfunnsmaterialet stilles til disposisjon for forskere verden over.

Samarbeidet om rapportering av ringmerkede fugler er også verdensomspennende. Sender man opplysninger om gjenfunn av en ringmerket fugl til adressen som er oppført på ringen, som ofte er kortfattet, er dette tilstrekkelig for at meldingen kommer til rett ringmerkingssentral. På de fleste ringene som brukes i Norge idag er adressen STAVANGER MUSEUM, NORWAY.

Hovedmålet med ringmerking er å framskaffe resultater som kan brukes i forskning, forvaltning og kartlegging. Ringmerking er ikke noe mål i seg selv, men en vitenskapelig metode for å innhente målrettede resultater.

Ringmerkingsstasjoner

Kontakt oss

Sidene oppdateres av Vidar Bakken

Siste gang oppdatert: 27-Nov-2003