Til Vestøls norsksider
amalie
Amalie Skram
skram

Copyright: Magne Vestøl

 

NOVELLEN "KARENS JUL"

Utgitt 1885

 

KOMPOSISJON

Framstillingen er kronologisk, bortsett fra et lite tilbakeblikk på ferjehusets historie i åpningssekvensen.

Framstillingen er "filmatisk". Det åpner med et overblikk over havneområdet før det zoomes inn på ferjehuset og deretter på politikonstabelen som er på vei mot huset.

Det benyttes en rammeeffekt. Ferjehuset er sentralt i åpningen av novellen og dukker opp igjen i avslutningen.

Synsvinkelen er en blanding av autoral og personal. I åpningen og enkelte steder senere i novellen er det en allvitende forteller som opererer. Men i deler av novellen ligger synsvinkelen hos politimannen. Vi opplever Karen delvis gjennom hans sanser.

 

PERSONER

Karen og politimannen er de eneste vi møter direkte. Karen synes klart å ha forfatterens sympati. Hennes situasjon er skrikende, alene som hun er med en nyfødt unge i et iskaldt ferjehus, og i tilleg truet med utkastelse. Men skildringen av Karen er ikke sentimental og romantiserende, snarere direkte og usminket. Hun sitter der med hårtjafser, et stygt arr og pipende stemme, og når hun beveger seg, høres klissete grøtlyder. Hele skikkelsen er preget av ussel fattigdom og elendighet. Språket i replikkene understreker hennes lave sosiale status.Samtidig legger hun for dagen en viss stolthet midt i all elendigheten. Hun nekter å ydmyke seg selv ved å oppsøke fattigkassen og ta imot samfunnets tilmålte nådesmuler. Hun ønsker å klare seg selv.

Konstabelen framstilles også på en overveiende sympatisk måte. Han er vennlig og legger for dagen en viss medlidenhet. Han prøver å tøye lovens grenser for ikke å være direkte brutal mot den stakkars kvinnen. Språket hans røper også at han selv har bakgrunn i lavere sosiale lag. Han prøver å få Karen til å oppsøke hjelp, men gir etter for hennes bønn om å få være i fred til hun kan få ordnet seg hjelp selv. Samtidig er han representant for myndighetene som organiserer et samfunn som driver kvinner som Karen ut i skam og fornedrelse.

 

MILJØ

Forfatterens valg av sted og årstid for handlingen understreker det brutale som skjer. Havnemiljøer forbindes gjerne med noe hardt og rått, et sted hvor rå kraft og jungellover regjerer. Skildringen av vinterværet bygger opp under denne stemningen med sin vektlegging av grå, skitne og grumsete farger og brutale lyder.

Det sosiale miljøet møter vi bare gjennom personene, særlig gjennom Karens skjebne. Vi skimter et klart lagdelt klassesamfunn hvor det aktverdige borgerskap allernådigst har ordnet med fattighjelp for de som kommer i nød. Samtidig merker vi den utbredte holdning at de fleste fattige selv var skyld i sin skjebne gjennom latskap, rusmisbruk eller umoral og derfor egentlig ikke fortjente noen hjelp.

 

TEMATIKK

Novellen er gjennomført naturalistisk. Den skildrer en bit av virkeligheten på en usminket og nådeløs måte. Søkelyset er satt på konsekvensene av samfunnets behandling av ugifte mødre, og denne kritikken er bitende. Samtidig gis det ikke noe håp om at samfunnet skal gjøre bot og bedring. Samfunnets løsning synes tvert imot å være å usynliggjøre problemet. Vi kjenner igjen Amalie Skrams programerklæring som forfatter. Hun vil skildre elendigheten, ikke fordi hun tror på forandring, men med et håp om å skape litt større forståelse for de ulykkeliges skjebne.

 

SYMBOLBRUK

Forfatteren gjør effektivt bruk av symboler for å understreke temaet. Ferjehusets skjebne blir et uttrykk for samfunnets forhold til fattigdomsproblemet. Man river huset og håper at de "alskens løsgjengere" som kunne la seg friste til opphold, i stedet vil underordne seg samfunnets ydmykende behandling. Slik kan det gode borgerskap falle tilbake i sin velbehagelige forestilling om at de oppfyller sin moralske plikt mot de fattige ved å skjenke dem det de allernådigst må tilgodesees.

Den ihjelfrossede Karen blir funnet med et likeså livløst barn ved brystet på selveste julaften. Dette utgjør en dramatisk og skjærende kontrast til julens velkjente mor-barn-motiv, nemlig madonnaen med barnet. Denne parallellen er ikke direkte angitt i teksten, men den ligger så snublende nær at den neppe kan være tilfeldig. Ekstra skjærende blir kontrasten fordi kombinasjonen Maria, barnet og julaften på en særlig måte symboliserer fred, glede og trygg, borgerlig familielykke.